Briter på kokepunket

Scenene som utspant seg i London forleden minner om uroen på begynnelsen av 80-tallet. Da hadde konservative Margaret Thatcher kuttet i offentlige utgifter. Denne gang er det kollega og nyvalgt statsminister David Cameron som får kjenne folks vrede.

Da uroen som utspant seg i Frankrike nylig var på sitt verste, satt stolte briter og slo seg på brystet og hevdet at slike scener aldri mer ville utspille seg på de britiske øyer. I Britannia var reaksjonene på kuttene dog mange og bitre, men der var likevel befolkningen mer siviliserte. Britene hadde øyensynlig gjort seg ferdig med streiker, lock-outs og dominerende fagforeninger på 70- og 80- tallet. Men det var helt til koalisjonsregjeringen annonserte at de ville tukle med den gruppen i samfunnet hvor kruttet sitter løsest, nemlig universitetene.

For da regjeringen foreslo å tredoble studieavgiften og samtidig kutte universitetsbudsjettene med opptil 40 % smalt det også i Storbritannia. Mange ytterliggående grupper hev seg ettersigende på demonstrasjonene og gjorde dem mer voldelige, men majoriteten av de nærmere 50 000 fremmøtte var studenter og universitetsansatte. Protestene mot regjeringens kutt gikk stille og rolig for seg helt til en gruppe angrep det konservative hovedkvarteret på Millbank i London. Politiet, som var dårlig forberedt, hadde lite å stille opp med og måtte rømme fra åstedet i stedet for å forhindre bråket når det spredte seg. Londons politidistrikt legger seg også flat for kritikken de har mottatt i ettertid, ettersom de selvsagt skulle vært mye bedre rustet til å møte demonstrantene. Det er naivt å tro at i underkant av 200 politifolk skulle klare å ri av en slik demonstrasjon, spesielt når de kjenner til omfanget av regjeringens kutt og når det gjelder studenters tradisjon for å markere sine synspunkter. Blir forslaget vedtatt, skal det iverksettes fra 2012, og studentene vil kunne sitte igjen med et potensielt studielån på nærmere en halv million kroner. Planen er også at studenter som kommer inn i jobb skal tilbakebetale lånet ut fra den inntekten de får. Lønnsposen vil også være målestokk for hvor fort lånet tilbakebetales.

Selv om statsminister Cameron ikke ville sammenligne scenene fra London med de demonstrasjonene som fant sted i mange britiske byer på begynnelsen av 80-tallet, er det åpenbare likheter. Også den gang tok de konservative over for Labour, og også den gang hevdet Thatcher at de måtte rydde opp etter at Labour hadde vannstyrt økonomien. 70-tallet bar preg av mye kaos med streiker, hissige fagforeninger, økende arbeidsløshet og svake regjeringer. Da Thatcher overtok i 1979, introduserte jernladyen fort økonomiske reformer for å rulle staten tilbake og frigjøre den for økonomiske forpliktelser overfor befolkningen. I tillegg ga hun nådestøtet til deler av den tradisjonelle industrien som på det tidspunktet tapte penger i den internasjonale handelskonkurransen. Ulønnsomhet var ikke noe Thatcher kunne leve med, men det førte til at mange arbeidstakere og samfunn, som var flasket opp med driften av slik industri, ikke fikk noe å leve av. Arbeidsløsheten eksploderte, og folk tok til gatene i de indre bydelene av Storbritannias største byer for å protestere mot Thatchers hensynsløse reformer. Det er alltid en vrien sak å sammenligne hendelser, og denne gangen er kanskje ikke bakgrunnen for uroen lik den vi så på 70-tallet. Likevel har dagens situasjon åpenbare likheter med sin historiske parallell. Cameron og hans koalisjonsregjering beskylder Labour for dårlig økonomisk håndsverk, og at de igjen må rydde opp etter Labour. Kuttene er i følge regjeringen nødvendig for å få britene ut av uføret og tilbake på rett spor. Da må det hard kost til, og universitetene må bidra med sitt.

Men studentene mener åpenbart at dette er i meste laget, noe de har helt rett i. Det er urimelig å gjøre så store innhugg i den offentlige støtten til universitetene, og flytte byrden fra staten til studentene og deres familier. Britiske universiteter er allerede i dag avhengig av å ta inn mange betalingssterke utenlandske studenter for å spe på finansieringen av driften. Asiatere, afrikanere og andre utenfor EU-området betaler høye avgifter for å få en prestisjetung utdannelse fra kjente universiteter. Med det foreslåtte kuttet vil antagelig denne delen av studentmassen øke på bekostning av britiske studenter som da muligens ikke vil ha råd til å ta en høyere utdannelse. Labour, som har vært i mot mange av koalisjonsregjeringens kutt, mener også dette forslaget er mer politisk motivert enn økonomisk. Å kutte i slike utgifter er historisk i tråd med konservativ politisk ideologi: at de som vil ta en høyere utdannelse gjerne må gjøre det så lenge de selv betaler mesteparten.

Med en slik tilnærming, som vi også ser på andre områder i offentlig sektor, vil de sosiale forskjellene øke, mangelen på like muligheter forsvinne og det allerede klassedelte Storbritannia vil slipe sine skarpe klassekanter. Og en mulig nedgang av britiske studenter vil på sikt ha store konsekvenser for landets konkurranseevne internasjonalt. Mange kritikere av en slik reform stiller spørsmål om dette er gjennomtenkt, og mener regjeringen skyter seg selv i foten. Og én ting er at de konservative foreslår dette, men at Liberaldemokratene, torienes regjeringspartner, er med på laget, synes for mange å være vanskelig å forstå. I valgkampen før valget i mai, var partiets leder Nick Clegg klar på at studieavgiften ikke skulle økes. Tvert i mot, de drev blant annet valgkamp på at avgiften skulle fases ut over seks år. Mange av parlamentsmedlemmene fra Liberaldemokratene vil ganske sikkert stemme mot dette forslaget i underhuset, når endringsforslaget blir fremlagt. Men det blir likevel ikke nok motstand til å stoppe forslaget fra å få flertall.

Dermed kan altså dette forslaget bli en realitet fra 2012. Selv om ikke detaljer enda er offentliggjort, er nok kommet ut til å konkludere med at dette er et elitepreget forslag som vil gjøre mye skade både i høyere utdanning og i det britiske samfunnet. Demonstrasjonene vi nylig så i London er nok bare begynnelsen på en lang rekke protester mot universitetsreformen og de andre annonserte kuttene. Det er ventet at opp mot 500 000 vil miste jobben i offentlig sektor, noe regjeringen håper kan balanseres med mer verdiskapning i privat sektor. Hvor stor arbeidsledigheten vil bli, er vanskelig å anslå, men at den kan nærme seg den negative høyden på begynnelsen av 80-tallet da nærmere 3, 5 millioner mennesker var uten jobb. Med slike prognoser, er det mye som tyder på at de tilstandene britene til nå bare har sett på tv fra Hellas, Frankrike og Italia, fort kan realiteter i deres eget land. Dermed er det ikke sikkert det bare en ”Winter of Discontent”, men et år med misnøye for allerede hard prøvede briter.

Ed Miliband ny Labour-leder

Ed Miliband har fulgt storebror David hele sitt liv. På lørdag ble Ed valgt til ny leder av Labour. Det er første gangen han er foran David. Men er han Labours riktige valg?

Med en medieoppmerksomhet som lignet det siste parlamentsvalget, ble Labours landsmøte i Manchester lørdag vitne til en valgtriller av de sjeldne. Partiet som tapte valget og nå er i opposisjon, valgte ny leder, en leder som da skal danne Labours skyggeregjering i underhuset. Lederskapsvalget ble dominert av striden mellom de to brødrene Miliband, noe historien aldri har sett, og begivenheten i går var regissert med en spenning, nerve og dramaturgi vi sjelden har sett på et årsmøte. Og dramaturgien endte først i et gisp, så i øredøvende applaus da opptelling av alle stemmene etter fjerde runde ga Ed det lille nødvendige forspranget, og dermed seieren over storebror. Applausen var like mye et uttrykk for at Labour hadde fått ny leder som at Ed slo storebror. Seansen før selve opptellingen ble dominert av Gordon Browns takketale. Salen fikk høre og se en spøkefull og avbalansert Brown som takket av på vegne av deres generasjon. Brown tok ansvaret for det svake valget i mai, han takket sine forgjengere med en selvironi og politisk treffsikkerhet vi sjelden så da han var statsminister. Hans tale så bakover i påvente av at en ny leder skulle ta over for å skrive et nytt kapittel i partiet historie.

Da annonseringen var ferdig, var scenen klar for Ed Miliband, Labours ferske leder. En blek, men fattet Ed snakket til landsmøte om forbrødring, samling av partiet og nødvendigheten av å utfordre den sittende koalisjonsregjeringen. Ed hadde sammen med de andre fem kandidatene fått vite resultatet en halv times tid før seansen begynte. På scenen så han stiv, ubekvem og usikker ut. Men forhåpentligvis er det en mer offensiv og tryggere partileder vi får se på tirsdag, når han skal holde sin første offisielle tale som leder. Forventningene er store politisk, men de er også store når det gjelder hans kommunikative evner. Er han den rette til å utfordre statsminister David Cameron i underhuset? Klarer han å splitte den skjøre koalisjonen mellom de konservative og Liberaldemokratene? Det er den politisk verbale utfordringen som ligger foran Ed i underhuset som vil bli en pekepinn på om han er et godt statsminsteremne.

Utfallet av lederkampen var så dramatisk som dramaturgien på lørdagens seanse la opp til. Opptellingen trengte fire runder for å krone Ed til ny leder, og i fjerde og siste runde vant Ed med omtrent ett prosentpoengs margin på sin bror, og krabbet over 50 %-grensen med 0,65%. I de tre første rundene var det så jevnt at det kunne tippet begge Miliband-veier, men som målingene på forhånd hadde spådd; hvis kampen ikke ble avgjort i Davids favør i første runde, med at David fikk mer enn 50 % av stemmene, ville antagelig Ed dra i land seieren til slutt. Slik ble det, og den antagelsen ble gjort på bakgrunn av at andrestemmene i større grad ville gå til Ed enn til David. Antagelsen slo til, og det gjorde jammen de fleste meningsmålingene også. I et ledervalg som dette, er det som regel vanskelig å feste lit til målinger, først og fremst fordi systemet for å velge ny leder i Labour er innviklet. Jo mer innviklet systemet er, jo mer upresise er målingene. Men denne gangen slo de til. David vant i første runde basert på førstestemmene, og etter hvert som rundene gikk ble det jevnere og jevnere, før Ed til slutt trakk det lengste strået. Kort fortalt var David mest populær blant partiets medlemmer og i parlamentsgruppene (underhuset og Europaparlamentet), mens Ed hadde noe større oppslutning i fagforeningene, og det var dette som til slutt ble avgjørende.

Spørsmålet alle her i Manchester stiller seg er om Labour har gjort det rette valget. Er Ed den lederen som kan føre partiet tilbake til statsministerkontorene, eller blir dette en lang vandring i opposisjon? Holder koalisjonen sammen, blir ikke neste valg før i 2015, og det kan bli fem lange år for Ed og Labour. Men det betyr også at Ed har god tid til å samle partiet og forberede seg frem mot 2015. Får han jobbe i fred og ro, har naturlig nok partiet, som var i posisjon mellom 1997 og 2010, er ypperlig sjanse til å komme tilbake. Da er det imidlertid viktig at Ed innretter sin politikk for å få tilbake de stemmene de mistet under valget i mai. Deler av media har allerede døpt ham ”Red Ed”, og tror han blir en lett kamp for Cameron og koalisjonen. Ed har allerede selv sagt at han ikke ønsker å bevege partiet mot venstre, selv om han kan få en strid tørn med å kvitte seg med dette stempelet. Skal Labour tilbake til makten er veien til venstre ingen vei å gå. Den fører alle andre steder enn der Ed og Labour ønsker. Derfor bør det ikke være noe tvil om hvor Labour legger seg politisk; de må ligge i sentrum-venstreaksen for å få velgernes gunst. Det er der kampen står.

Dette årsmøte signaliserer uansett en ny epoke i Labours historie. Ed ba pent om å få slippe merkelappene fra Brown, Tony Blair og New Labour, og sa at den nye generasjonen Labour-politikere vil forme sine egne verdier og velge sine egne veier. Fremtiden vil vise om de verdiene og veiene vil føre til Downing Street eller om de fører inn i ørkenen. I løpet av disse dagene her i Manchester vil nødvendigvis fokuset flyttes fra brødrekampen til Labours fremtidige politikk, og det er ikke minst brødrenes mor, Marion Kozak, glad for. I dag gleder hun seg over Ed, men er like skuffet på vegne av David. La oss se om det også blir følelsen i Labour etter dette landsmøte og frem mot neste parlamentsvalg.

LibDem sitt årsmøte

I går åpnet Liberaldemokratene sitt årsmøte i Liverpool. LibDem er første parti ut i rekken til å arrangere høstens landsmøter, og for LibDem er dette spesielt siden de nå for første gang sitter i regjering, om enn dog sammen med de konservative. Men det har kanskje ikke gått som forventet for mange i LibDem i regjering, i alle fall ikke enda.

Mange spådde koalisjonens snare død etter at de to partiene ble enige om å danne regjering etter valget i mai. Styrkeforholdet i koalisjonen speiler valgresulatetet, og dermed var det uunngåelig at toriene ville være mye større, og dermed politisk sterkere, enn LibDem. Selv om koalisjonen ettersigende fungerer tilfredsstillende så langt, er det høsten og vinteren som blir utfordrende for den ferske regjeringen. Da kommer mange av spørsmålene som, i alle fall på papiret, vil kunne splitte de to partiene. Og det er rimelig at toriene har de tyngste postene og den sterkeste posisjonen i koalisjonen, men David Cameron er, som vi vet, helt avhengig av Nick Clegg og Liberaldemokratene. Det er LibDem som sørger for koalisjons flertall i underhuset. Ingen av parietene kunne i prinsippet styrt alene, selv om toriene vurderte en mulig mindretallsregjering.

Men selv om lederskapene i de to partiene ser ut til å trives i hverandres selskap, er det mange misfornøyde medlemmer av det liberaldemokratiske partiet. Partiet har etter de gikk inn i koalisjonen stupt på menigsmålingene, og det finnes mange skeptikere partiets høyrevridning. Den "naturlige" alliansen for mange partimedlemmer er Labour og ikke de konservative. Det ser også ut til å være holdningen blant flertallet av partiets velgere. Derfor er Cleggs tale til landsmøte i dag, mandag, avgjørende, både for hans egen positisjon i partiet, og for partiets allianse med toriene.

Og Cleggs tale vil handle mye om å forsikre både partiets medlemmer og velgere om at partiet har valgt riktig da de gikk inn i koalisjonen. At de må jobbe med to tanker i hode på én gang: posisjonere seg riktig i koalisjonen og utvikle partiets egen identitet. Han vil opprettholde sitt standpunkt at det var viktig for partiets rennomé å ga inn i koalisjonen. Hvis de ikke hadde gjort det, ville ikke partiet blitt tatt seriøst ved neste valg. De hadde forsterket oppfatningen om at LibDem er et opposisjonsparti, uansett valgutfall.

Til slutt vil Clegg antagelig understreke at koalisjonsavtalen gjelder for dette parlamentet. De skal ikke ukritisk draes inn i toriene økonomiske kutt, sånn helt uten videre. I tillegg vil nok partiet komme mer frem i lyset når de legger frem sine forslag til politiske og konstitusjonelle forandringer. Det var kanskje det viktigste kriteriet for å gå inn i koalisjonen.

Pavebesøk til besvær

Da pavefølget landet i London i dag, hadde uroen allerede vært i gang i noen dager. Kardinal Walter Kaspers uttalelser om at det å lande på Heathrow av og til kunne minne om å lande i et utviklingsland, har gjort besøket enda mer kontroversielt enn det det på forhånd var. For det var kontroversielt i det sterkt angikansk-protestantiske, nå sekulære, Storbritannia at det hardt prøvede Vatikan-lederskapet skulle besøke landet, og det til og med på offisielt statsbesøk. Det blir det protester og demonstrasjoner av. Paven har nemlig ikke blitt offisielt invitert siden Henrik VIII prøt med den katolske kirken i 1534. Siden den gang utviklet Storbritannia seg til ett av de mest protestantiske landene i Europa, men har i moderne tid blitt ett av Europas mest sekulære.

Og her ligger noe av essensen i kardinal Kaspers uttalelser. Kasper mente sekularisering og modernisering hadde gjort stor skade på det britiske samfunnet. Samtidig kritiserte han den anglikanske kirken som tillater gifte prester, kvinnelige prester og prester som har sex med samme kjønn. Det vil det aldri bli åpnet for slik praksis i den katolske kirke.

For de fleste briter er katolisisme dessverre forbundet med de forferdelige overgrepssakene, det lange og blodige forholdet til katolske Irland og naturligvis det som ikke er en religiøs konflikt, konflikten i Nord-Irland. De siste dagene har meningsmålinger vist at så mange som to-tredjedeler av britene er i mot dette offisielle besøket. I dag har Pave Benedict holdt messe i Glasgow, hvor han også tidligere på dagen traff en delegasjon med protesterende protestanter. Den delegasjonen ble ledet av Ian Paisley, stifter og tildigere leder av både den Frie Presbyritanske kirke i Nord-Irland og det særs anti-katolske partiet det Demokratiske unionistpartiet. Paisley er kjent for sin årelang kamp mot irsk gjenforening, og har i sterke ordelag skjelt Vatikanet ut gang på gang. Skulle gjerne likt å være flue på veggen i en samtale mellom paven og Paisley, selv om noe slikt aldri kommer i stand.

Det er få steder i Europa paven vil få så mye motstand og demonstrasjoner som han nå opplever i Storbritannia. Derfor blir det lenge til et nytt statsbesøk blir arrangert. Det blir i alle fall ikke Dronning Elizabeth II som inviterer. Selv om hun ser ut til å overleve sin sønn, Prins Charles, overlever hun neppe et nytt statsbesøk fra Vatikanstaten.

Ledervalget i Labour

På en You-Gov måling i The Sunday Times ligger nå lillebror Ed Miliband et hestehode foran David. Men merk; det er basert på andrestemmene. Og hva betyr det? Jo, hvis ingen av de fem kandidatene som står på valg får mer en 50% av stemmene i første runde, foredeles andrestemmene fra de dårligste kandidatene til de to beste. I og med at det er mange fra den siden av partiet som også Ed M. representerer (venstresiden), er det stor sannsynlighet for at stemmene til Abbott og Burnham, som er de to som ligger dårligst an nå, vil gå til Ed M. hvis det er brødrene Miliband det står om etter første runde. Det er også sannsynlig at stemmene til Ed Balls vil gå til Ed M. snarere enn til storebror David.

Og indikasjonene foreløpig går i retning av at ingen foreløpig ligger an til å få mer enn 50% av totalstemmene. Da åpnes det for andrestemmer, og utfallet av andre runde kan altså bli at Labour får en leder som kommer frem på andrestemmene og som et resultat av at de fleste kandidatene denne gangen ligger nærmere Ed M. enn David M. I dette tilfellet kan det altså være noe tilfeldig hvem som vinner.

Når det er sagt, kan det naturlig nok også være negativt å ha mange kandidater fra samme fløy i partiet. Det vil nemlig splitte oppslutningen deres, og hvis det skjer denne gang, vil David M. ta en relativt komfortabel seier. Men det er enda noen uker igjen å bestemme seg på for dem som har stemmerett. Vinneren annonseres 25. september, dagen før Labours landsmøte åpner i Manchester.

Og det er tre grupper i partiet som har stemmerett; parlamentsmedlemmer, partiets medlemmer og fagforeningene (individuelle stemmer). Den som får flest stemmer går da av med seieren etter første hvis det da er mer enn 50% totalt. Blir det ikke det, går det til andre runde, og utfallet kan bli som beskrevet ovenfor.

Det er på tide å våkne etter sommerdvalen. Det politiske bilde snører seg sammen i Storbritannia. Og Labour har hovedrollen i to begivenheter som i dag er viktige å registrere; den ene er lanseringen av Tony Blairs bok A Journey, mens den andre er begynnelsen på sluttspurten om hvem som blir ny leder i Labour. Den ene begivenheten, den mer en 600-sider lange historien til Blair, ser bakover, mens den andre handler om fremtiden. De to begivenhetene tangerer likevel hverandre.

Som alle memoarer, har også deler av Blairs bok lekket ut på forhånd. I kveld sendes et intervju med Blair på BBC 2 kl 20 gjort av Andrew Marr. Mye av innholdet har kommet ut i aviser og magasiner de siste ukene, og reaksjonene er vel ikke så veldig overraskende. Blair har hatt en anstrengt forhold til Brown, kanskje mer anstrengt enn det som er kommet ut tidligere. Likevel ser bilde ut til å være ambivalent, siden Blair lovpriser Brown på mange områder. Blair så allikevel aldri på Brown som et statsministeremne. Men som han sier, det var noe partiet og velgerne selv måtte finne ut. 6. mai i år kom vel den dommen!

Den andre begivenheten tangerer den første fordi den har med rekken av Labour-ledere å gjøre. Hva kan en ny leder lære av Blair og evt Brown? På hvilke områder vil det være fornuftig å ta med seg New Labour-filosofien? Og hvor trenger den nye lederen å gå videre? De fem kandiatene; Ed Balls, Ed og David Miliband, Diane Abbott og Andy Burnham kjemper om embete. Slik det ser ut nå, første dagen hvor partiets medlemmer har mulighet til å stemme på sin kandidat, står det mellom brødrene Miliband. Men Ed og strorebror David er litt forskjellige i sin tilnærming. Ed mer venstrevridd enn David, og blir dermed sett på som hellende mer mot Browns side av partiet. David er likere på Blair, og var under Blair ansett som Blairs kronprins i partiet. David vil fortsette Blairs politikk og New Labours reformer. Der såes det mer tvil om Ed. Han vil etter alle solemerker bevege partiet enda mer til venstre.

Den andre Ed, nemlig Ed Balls var Browns nærmeste venn og medarbeider de tre årene Brown var statsminister. Det er ingen tvil om hvor han står i partiet, og mange både i partiet og i opinionen frykter nok en for direkte videreføring av Browns linje. De to mer ubeskrevne bladene i kampen, Abbott og Burnham har ingen sjanse til å vinne. David og Ed Miliband er de store favorittene, men en splittelse av stemmene mellom dem kan godt føre til at Balls klarer å snike seg mellom dem.

Min støtte går til David Miliband, fordi jeg tror han er den som har størst sjanse til å få Labour tilbake i posisjon. Følg med i ukene som kommer. Vinneren annonseres 25. sept, én dag før Labours landsmøte åpner i Manchester. Der vil jeg være å følge begivenhetene ringside.

Valgets kval

Valgkampen er avsluttet i kveld, og Brown avsluttet det som han begynte det hele 6. april. Han begynte utenfor Downing Street og avsluttet i Skottland. Marathonen de tre partilederne har gjennomgått de siste dagene kan vise seg å bli avgjørende i morra, siden det anslått at så som opp mot 40 % av velgerne ikke bestemt seg enda. Valglokalene åpner om få timer!

I kveld ble 8 meningsmålinger offentliggjort, og alle pekte mot et "hung Parliament" med de konservative med det største partiet i underhuset. Den lille ledelsen de fikk for noen dager siden holder enda, og spørsmålet er hvor stor den eventuelt kan bli i løpet av fredag formiddag. Men Brown har slått tilbake med gode taler på viktige emner de siste dagene. Det har ført til et lite comebacck i målingene, som nå plasserer Labour på annen plass. Enten så har Brown tatt en del tilbake fra LibDem eller så er folk i en prosess hvor de bestemmer seg. At de ser tryggheten i holde på det de har, siden de da vet hva de får. Det er bedre enn de to andre usikre alternativene.

Jeg gleder meg til avisenes forsider i morra. Jeg har sett dem på Sky nå! Mange vil lese morraaviser på valgdagen, og kanskje mer enn før, la seg lede av avisenes kampanjer. Hvor mange vil la seg lede av The Suns Cameron støtte? Og hvor mange vil se på dette som The People's Election, som er forsiden til The Independent? Eller kanskje velgere vil følge oppskriften til Daily Mirror om å stemme taktisk for å holde de konservative ute. Det er kun få timer igjen før opinionen må bestemme seg. Neste måling er exit-poll kl 23 norsk tid! Den vil gi første pekepinn på hvor vi går.

Godt valg!!

Hvem kan samarbeide med hvem?

Det nærmer seg valgdag. Mye oppmerksomhet rettes nå mot partienes taktiske utspill for å forberede både velgere og partier på et "hung Parliament". Hvem kan samarbeide med hvem? Og hvilke småpartier kan en forvente støtter de store partiene, hvis situasjonen etter valget skulle kreve det for å få til et flertall? Labour og LibDem har lenge samarbeidet i koalisjoner, både i Wales og Skottland (nå styres Skottland av en SNP mindretallsregjering). Siden LibDem ble grunnlagt i 1998, har både partiet og deres ledere favorisert Labour i samarbeid fremfor de konservative. Clegg har, som vi har sagt før, ikke gjort opp status for hvem han eventuelt vil samarbeide med hvis det scenariet oppstår. Og det har han gjort lurt i.

De konservative har liten erfaring med koalisjoner. Få har vært interessert i samarbeid og de har selv vist liten interesse. Dette har naturlig nok sammenheng med at de stort sett har vært mektige nok og i flertall nok til å styre på egenhånd. Vi må huske at det konservative partiet er Vest-Europas mest suksessrike parti i hele det tyvende århundre, med flest år ved makten. Nå har de inngått en ny allianse med Ulsterunionistene (UUP) i Nord-Irland. De håper også på støtte fra provinsens største parti, The Democratic Unionist Party i tilfellet et dødt løp. For unionistene i Nord-Irland har støttet de konservative før. Blant annet under John Major mot slutten av hans tid i Downing Street i 1996/7. Unionistene i Nord-Irland var skeptiske til Majors fredsprosess og sa de kunne støtte han i underhuset hvis han ikke ga Sinn Fein (SF - politiske fløyen til IRA) amnesti i forhandlinger uten våpen innlevert fra IRA. Major måtte imøtekomme unionistene på dette kravet, og derfor kom ikke fredsprosessen i Nord-Irland særlig lenger før Blair kom til makta i 1997.

Så kanskje kan Cameron få drahjelp fra Nord-Irland hvis han mangler noen få seter for å få flertall. Men UUP tok bare ett sete av Nord-Irlands 18 valgkretser i 2005. Så Cameron må egentlig prøve å overtale DUP siden de har ni seter, og ti mandater kan komme godt med. Han kan ikke regne med støtte fra SF, ei heller fra The Social Democratic and Labour Party, de to nasjonalistiske partiene. Derfor drar også Cameron til Nord-Irland i dag, tirsdag, for å få så mye støtte til UUP som mulig.

Mange fremstående politikere i Labour og LibDem appellerer til velgere i dag om å stemme taktisk. Dette er vanlig i dette systemet, men det er mer snakk om dette denne gangen siden partiene ligger så tett på målingenen. Taktisk stemmegiving kan holde de konervative ute eller holde Labour ute. Mange LibDem-velgere har tidligere stemt taktisk og ofte stemt etter plan B. Altså sitt alternativ nummer to. Nå burde alle LibDem-velgere stemme på sitt parti siden denne muligheten er historisk i forhold til å endre valgsystemet. Taktisk stemmegiving kan igjen sementere to-partisystemet, noe alle LibDem tilhengere må prøve å unngå. Det er også viktig for LibDem at Labour ikke blir like lite som de selv var. Da kommer de ikke i den viktige vippeposisjonen som Clegg trenger for å forhandle om et nytt system.

Camerons momentum

I løpet av helga fikk Cameron en liten opptur i noen målinger. Men i langt fra alle. Dette bruker han nå i de siste dagene for å pøve å skaffe seg et overtak på de to andre. Han mener selv han har det psykologiske overtaket og har til og med tilladt seg, i all hemmelighet selvsagt, å gjøre små forberedelser i forhold til regjeringsdannelse. Men Cameron bør være forsiktig og kanskje ikke så oppblåst og selvsikker. Ingen av målingene gir han flertall i underhuset, selv om noen av dem nå viser de konservatvive som det største partiet.

For selvsikkerheten kan slå tilbake på ham selv, slik det gjorde for Neil Kinnock i 1992. Kinnock og Labour hadde det lille halmstrået på John Major og de konservative, og Kinnock ble i overkant sikker på seg selv. Han hadde halve kroppen inni i Downing Street da det ble arrangert valgrally i Sheffield en uke før valget. Det var et amerikanskinspirert show britene overhodet ikke var klare for, og alle trodde dette var en slags manifestasjon på at Labour var sikker på seier. Kinnock raste rundt på scenen og skrek slagord. Det ble for mye.

Dagen etter var målingene snudd på hodet. Major lå plutselig foran, og selv om dette alene ikke avgjorde valget, hadde det åpenbart en negativ effekt. Disse øyeblikkene, som Browns Duffy-øyeblikk med mikrofonen, kan avgjøre for mange velgere som ikke har "satt seg ordentlig". Det snur fort og det må Cameron ta høyde for. Både planlagte og uplanlagte hendelser kan forekomme og dermed få uante konsekvenser. For Kinnock ødela det mer enn det vil ødelegge for Brown. Og en selvsikker Cameron kan være en god Cameron, men det kan også være ødeleggende. For mye planlegging og snakk om seier kan bli skjebnesvangert og slå tilbake. Det er et risikablet prosjekt når det enda er så tett.

Så før Samantha og David begynner å måle til gardiner i 10 Downing Street, bør han akte seg! Målingene har feilmargin, de spriker og det rapporteres fra land og strand at målingene er upålitelige. De reflekterer ikke atmosfæren der ute. Så aktsomhet er dagens melding til Cameron.

Aviser og politisk støtte

De nasjonale avisene i Storbritannia har tradisjonelt støttet det konservative partiet. Det har selvsagt vært unntak, og den mest iøynefallende er Daily Mirror/Sunday som alltid har gitt sin støtte til Labour. Men Labour sleit med tabloidene og lite støtte frem til Tony Blair kom til makten i 1997. I årene mellom 1994 og 1997 snudde mange av avisene og satset på Blair og New Labour. Her med unntaket The Daily Telegraph eller The Daily Torygraph som den også kalles. Den har stått last og brast med toriene i alle år. Etter 13 år med Labour, har nå de fleste som ga sin støtte til Labour under Blair igjen snudd seg mot de konservative eller sågar LibDem. Det er ikke bare velgere som er i bevegelse, men så også aviser og tidsskrifter.

På valgdagen i 1992 skrev den største og mest innflytelsesrike tabloiden The Sun på forsiden: "If Kinnock wins today, will the last person to leave Britain please turn out the lights." Som nå, var den valgkampen tett og jevn, og avisen tok dagen etter æren for en sving mot de konservative, som da sikret John Major seieren over Neil Kinnock. De skrev: "It's the Sun wot won it" (se over). Avisa er mektig, leses i gjennomsnitt av én av syv briter og eies av mediemoulen Robert Murdoch. Denne gangen støtter avisa Cameron og de konservative, slik de gjorde det til og med valget i 1992. Blå røyk kommer ut av pipa deres, og de driver nå en skremselskampanje mot Brown.

I løpet av helga har også andre aviser tatt nytt standpunkt. The Guardian og The Observer, som lenge støttet Labour, har denne gangen sagt de støtter Clegg og Liberaldemokratene, mens The Times og The Sunday Times også forlater Labour og støtter igjen toriene slik de gjorde før 1997. Begge disse, eller alle fire, har sagt at dette først og fremst skyldes Brown og måten han har ledet partiet og landet på. The Daily Mail og The Daily Telegraph holder stand og holder på toriene, mens tidsskriftet The Economist også støtter Cameron denne gangen. The Spectator er konservativt mens New Statesman støtter Labour.

Så her teller avisenes støtte, og det betyr at også meningsmålingene har politisk farge.

Marginale seter

Debatten, dagen derpå

I alle meningsmålinger offentliggjort etter gårsdagens tv-debatt vant Cameron ganske klart. Brown tapte igjen, og Clegg nådde ikke helt opp der hvor han var sist, og gangen før. Men jeg synes det var ganske jevnt, uten en helt klar vinner. Og jeg synes, i motsetning til målingene, at Cameron tapte. Han fremsto som anstrengt og anmasende med et noe forknytt ansiktsuttrykk. Han virket usikker på hvordan han skulle forsvare seg mot angrep, og det så ut til at han ikke var sikker på hvor motstanderen var.

Men hvorfor vant han likevel på målingene rett etter debatten? Jo, for her er det en del psykologi. Debattresultatet gjenspeilte denne gangen mye mer av trenden i de generelle målingene. De som har bestemt for å stemme konservativt mener da også at Cameron vant debatten, for å rettferdiggjøre sitt eget foreløpige valg. I tillegg er mange meningsmålinger tilknyttet konservative aviser som naturlig nok har Cameron først, nesten uansett. Så en velger ser antagelig debatten i går mer i lys av sitt endelig valg 6. mai enn hun ser og vurderer debatten som en uavhengig hendelse.

Clegg nådde ikke helt opp til sine egne tidligere høyder i går. Han var til tider god, men ble for lenge klemt mellom de to andre. Det var klare huller i immigrasjonspolitikken til LibDem, noe seerne så. Brown klarte seg ikke dårlig, men ble igjen taper. Og det er kanskje like mye fordi det forventes at han skal tape. Det er en opplyst sannhet, derfor går det i oppfyllelse. Men jeg synes Brown hadde mange gode sekvenser. Han hadde mange gode formuleringer, men kunne kanskje i enda større grad spilt på sin vikige internasjonale rolle og anerkjennelse.

Siste uka med valgkamp er i gang, og i dag entrer Tony Blair scenen for Labour. Muligens i et desperat forsøk på redde stumpene, men kanksje også for å få fokus litt bort fra en hardt prøvet Brown. Endring av fokus hjelper, og Blair skal nå drive valgkamp den siste uka i marginale kretser for å prøve å sikre seier der. Akkurat det skulle vært gjort litt før og ikke rett etter Brown tappet seg ut. Da blir det antagelig enda synligere hvor udugelig Brown er slike situasjoner.

Browns blunder og siste debatt

Mediene i Storbritannia flommeri dag over av kommentater og bilder av Browns mikrofontabbe. Å ja, Brown dummet seg ut. Ikke bare ordene som falt da han trodde han var trygt tilbake i bilen, men like mye i samtalen med denne kvinnen. For det var det som var ille å se på. Hvor dårlig han kommuniserte med sitt keitete kroppsspråk. Det hele minnet oss om hvor dårlig han egentlig er i slike situasjoner - i nærkontakt med velgere, og spesielt velgere som utfordrer han og er uenig med ham. Det takler han dårlig på alle måter.

Men det uheldige etterspillet i bilen vil få liten betydning på målinger og på utfallet av selve valget. Til det står det for mange viktige saker i kø. Mediene ligger tett på partilederne og for dem er slike tabber velkomne, så får de noe annet og mer krydder å skrive om. Nå handler likevel resten av dagen om den siste av de tre tv-debattene som holdes hos BBC i kveld. Temaet for den er økonomi.

Og dette debatten hvor Brown kan vise seg. Her er han på hjemmebane, med ti år som finansminister og tre år som statsminister bak seg. I kveld har Brown alt å vinne, kanskje særlig etter fadesen i går. Han kan vise at Labour er det trygge partiet å stemme på, at det er kun dem kan få landet økonomisk på fote igjen. Han vil prosedere på at Clegg og Cameron er noviser og nykommere og at de totalt mangler erfaring. Hvilket sant er!

Øynene vil igjen være på Clegg og Cameron. Vil Clegg klare å fremstå som et troverdig alternativ? Og hva med Cameron? Har de konservative en økonomisk politikk som velgerne kan feste lit til?

Det er tungvekteren mot nykommerne. Innholdet mot stilen og opptredenen. Det spisser seg til. I dag er det én uke til valget. Analyse følger etter debatten.

Enkeltmannskretser

Slutten for topartisystemet?

Med den enorme fremgangen til LibDem er det flere konstitusjonelle eksperter i Storbritannia som nå begynner å snakke om slutten for det tradisjonelle topartisystemet. Med tre jevnstore partier, kan det først presse seg frem moderate valgreformer, så mer radikale, som i britenes tilfelle vil være forholdstallsvalg. Det systemet kjenner vi fra Norge. Topartisystemet har utviklet seg som et resultat av valgordningen - simpelt flertall i enkeltmannskretser - og gir da bare regjeringsmulighet for de konservative eller Labour. Dette systemet produserer som regel sterke flertallsregjeringer og holder samtidig små partier, ekstreme ytterliggående partier og, frem til nå, LibDem unna den nasjonale arenaen.

Et gammelt politisk ordspråk sier at valg aldri vinnes av opposisjonspartiet, men tapes av regjeringspartiet. Velgerne går trøtt av et parti som har sittet ved makten lenge og stemmer inn opposisjonen ved neste korsvei. Dermed er ofte styrkeforholdet mellom de to partiene avhengig av hverandre, og den enes brød blir den andres død. Popularitet hos den ene kommer da som resultat av upoularitet hos den andre. Historien er full av slike eksempler.

Frem til Cleggmania, var dette scenariet mellom Cameron og Brown. Cameron ledet med mellom 10 og 15 prosent på målingene, og Cameron kunne egentlig sitte med hendene i fanget å iakta Labours økende upopularitet. Cameron trengte ikke å produsere noe særlig politikk, siden han i målingene snodde seg på Browns nedgang. Men så kom debattene, Brown begynte å klamre seg tilbake og Clegg kom for fulle mugger. Det har brakt Cameron mer ut fatning enn Brown, for hans motstander (Brown) ble til motstandere, og det har Cameron taklet dårlig.

Ser vi fire, fem tiår tilbake hadde de to store partiene godt over 90 prosent nasjonal oppslutning. Gradvis har flere og flere velgere begynt å stemme på mindre partier, og nå er det jo bare ca 60 prosent som vil støtte de to store. Det betyr utflatning av stemmegivningen, og denne gangen kan det bli mindre forskjeller på de store og de små partiene enn noen gang før. Blir Clegg og LibDem like store som det nå ligger an til, kan altså velgerne legge opp til at et nytt valgsystem må innføres like fort først som sist. Det kan bety slutten på topartisystemt som vi kjenner det.

Valgsystem

Hung Parliament igjen

Mye har vært sagt og skrevet om mulighetene for et "hung Parliament", et underhus hvor ingen av partiene har rent flertall. Det trengs mer enn 326 seter for å sikre rent flertall. Og denne mandagen ser det ut til at de tre partilederne virkelig begynnner å innse hvordan situasjonen kan bli med et "hung Parliament". For meningsmålingene sier enda et tett løp mellom de tre partiene.

Cameron, som er imot å endre valgordningen, har idag ved gjentatte anledninger advart velgerne om farene i tilfellet et "hung Parliament". De konservative mener en eventuell koalisjonsregjering vil føre til bakromspolitikk - forhandlinger på bakrommet, som igjen vil føre til større avstand mellom folk og politikere. Svakere regjering og dermed svakere økonomi er også blant torienes argumenter. Han sier en stemme til Clegg er en stemme for å fortsette nmed Brown. Det har vært tonen de siste 7-8 dagene.

Brown uttalte i dag at han synes det er umoralsk og arrogant å ta noe på forskudd. Folket må få avsi sin dom først. Dermed vil han ikke si noe om samarbeid før resultatene tilsier at det er nødvendig. Kanskje ikke rart når han nå på de fleste målingene ligger som nummer tre. Andre i Labour har prøvd å jekke ned Clegg som allerede nå begynner å legge føringer for eventuelle samarbeid ved et eventuelt "hung Parliament". Labour-strategene Douglas Alexander og Ed Balls i dag velgerne mot Clegg oppblåshet! Clegg har lenge sagt at han ikke ville snakke om samarbeid før det var en realitet, men har altså begynt å slenge ut en del følere til de andre partiene.

Clegg har sagt at han synes det er urealistisk å samarbeide med Brown hvis han blir nummer tre i nasjonal oppslutning, men dog med flest seter i underhuset. Som nevnt før; det kan bli scenariet når partiene ligger så tett - at den med flest seter bare blir nummer tre på landsbasis. Det synes Clegg er problematisk. Han sa også at en hver samarbeidspartner må bli med LibDem på valgreform, hvis ikke, intet samarbeid.

Dermed er det enda åpent hvor LibDem vil gå. De konservative er i mot reform av valgsystemet, mens Labour fort kan risikere å bli nummer tre nasjonelt, men med flest seter. De to store har i dag prøvd å gjenopprette balansen med to store partier - toriene og Labour, mens Clegg henger der oppe enda, og viser foreløpig ingen tegn til trøtthet.

Filmsnutter om valgordningen

Annonsering av valg - Film 1


Jeg vil i løpet av denne uka legge ut en del filmsnutter om valgordningen for parlamentsvalg. I dag har jeg sagt litt om hvordan oppløsningen av parlamentet fungerer, og hvordan valg annonseres. I de neste dagene snakker jeg litt om valgsystemet - enkelt flertall i enkeltmannskretser, om sikre og marginale seter, om valgkretser, om bortkastede stemmer og partisystemet. Fra mandag, 3. mai sender jeg hver dag frem til valgdagen stemningsrapporter fra London. Alt dette kommer i tillegg til de "vanlige" bloggene om aktuelle saker i valgkampen.

Skatter og avgifter

En introduksjon til britisk politikk. Kan bestilles på - http://www.fagbokforlaget.no/?isbn=978-82-450-0509-7

------------------------------------

Siden det er inngangen til økonomi-uka, sitter jeg her og funderer på et par ting i forbindelse med partienes statte- og avgiftspolitikk relatert til det store økonomiske bilde. Britene har en gjeld på svimlende 167 milliarder pund og det er små tegn til bedring. Partiene snakker om gjelda, de snakker om kutt i forbruket og de snakker om rettferdig skattepolitikk, men ingen av partiprogrammene sier noe om økning av skattenivået. Hvordan skal skal den nye britiske regjeringen kunne unngå å heve skattene som en del av gjeldssaneringen?

Selvsagt er det ikke populært å gå inn for å heve skattene i et valgmanifest. Det sier seg selv at det ikke er den store velgervinneren. Men det er mye ullenhet, og det er taktisk ullenhet, spesielt nå som partiene ligger så likt bare halvannen uke før valget.

Labour har tredje gang på rad sagt at de ikke vil heve inntektsskatten. Det var populært både i 1997, 2001 og 2005. Likevel brøt Labour sitt eget prinsipp da de innførte en toppskatt - 50 pence per pund - på inntekter over 150 000 pund. Det var populært hos opinionen. Men denne gangen, atlså ingen inntektsskatt for middelklassen. Og heller ingen progressiv skattepolitikk, ser det ut til. I tillegg kommer en økning i folketrygden, noe som i følge finansminister Alistair Darling vil skape flere arbeidsplasser og dermed sunnere økonomi. Dette blir selvsagt avvist av toriene, som konsentrerer seg om kutt i forbruk, men vil også innføre sine klassiske skattekutt. Diverse utregninger sier at Cameron vil kutte vesentlig mer i skattenivået enn hans forgjenger Michael Howard i 2005.

LibDem ønsker en mer rettferdig skattepolitikk, men ingen økning i innteksskatten der heller. Men Clegg ønsker å ta bort skatt fra dem med lave inntekter. Han vil at alle som tjener inntil 100 000 pund skal slippe skatt. Et dristig og fornuftig trekk.

Ingen av partiene har utelukket en økning i momsen. Men det er en snikskatt som hver gang det skjer, rammer de svakeste husholdningene mye mer enn de på midten og toppen av stigen.

Ingen forventer at partiene skal bli klarere på dette punktet i dagene som kommer. Partiene vil helst sikkert angripe de skjulte skattene til motstanderne - de såkalte "stealth taxes". For de skattene er selvsagt skatter som et hvert parti ønsker å holde så langt nede i argumentene sine som mulig. De jobber etter mantraet - "hva velgerne ikke ser, har de ikke vondt av å forbli uvitende om."

Økonomien

Er Brown den beste til å styre Storbritannias økonomi i fremtida?

De fleste parlamentsvalg blir avgjort på økonomien. Det var én av grunnene til at de konservative styrte så mange år i det forrrige århundert, de fikk tillitt fordi de kunne forvalte landets økonomi på en forsvarlig måte. Labour ble alltid anklaget for å bruke for mye statlige penger, og det var ikke før i 1997 de fikk mandatet til å styre. Da hadde Labour modernisert, og Blair ble ansett som én som kunne få landet økonomisk på fote igjen etter vanskelige år under John Major og de konservative på tidlig 90-tall.

Denne gangen er økonomien kanskje viktigere enn noen gang før. Storbritannia ble hardt rammet av finanskrisen og landet har opparbeidet seg en enorm gjeld. Brown, som var finansminister de ti årene under Blair (1997-2007), har siden krisen satt inn fått mye kritikk for Labours håndteringen av økonomien i de gode årene på 90-tallet - at ikke mer penger ble satrt av da alt pekte oppover. At ikke de fikset taket da solen skinte, men ventet til regnet kom, og da var det for sent.

Men Brown har klart å snu tendensen. Pilene peker igjen i riktig retning, om enn ikke så mye og så fort som en kunne ønske. Likevel har Brown godt rykte på seg for å ha trygge hender på økonomien. Han var raskt ute med internasjonale tiltak og inspirerte mange kolleger i andre land til å treffe riktige tiltak.

I uka som kommer vil mye av valgkampen dreie seg om økonomi. Den tredje og siste tv-debatten til torsdag handler om økonomi, og i dagene som kommer vil alle de tre store partiene argumentere for at nettopp de i har den beste løsningen for landet. De negative kampanjene vil florere - Cameron vil angripe Brown med å si at Labour er inkompetente til å få britene helskinnet ut av denne krisen. Brown vil si at landet ikke trenger en novise som ikke har noen som helst erfaring, enten med økonomistyring generelt eller med regjeringsabried spesielt. Clegg vil få mange granskene spørsmål på LibDems regnestykker. I hvilken grad vil den virkelige novisen kunne klare seg? Clegg har i alle fall en meget kompetent finanspolitisk talsmann i Vince Cable, ansett i Storbritannia som kanskje den fremste potensielle kansleren.

Det bygger seg altså mot siste debatt og de siste halvannen ukene av valgkampen. Knivene kvesses, og alle de tre partilederne forbereder seg på oppløpsiden. Hvem når frem med budskapet sitt på den beste måten? Og hvordan skal landets enorme gjeld balanseres mot økonomisk vekst og sysselsetning?

Nesten dødt løp etter runde 2

Denne andre tv-debatten var mye jevnere enn den første. Allerede i åpningssekvensene kunne seerne legge merke til at alle tre hadde tilpasset seg formatet mye bedre enn sist. Vi så ikke den samme nervøsiteten i kveld, og denne debatten var preget av den siste ukes meningsmålinger - forsøk fra Cameron og Brown på å rive ned Clegg fra popularitetspidestallen.

Men de klarte ikke å skrape mye i lakken til Clegg. For han klarte seg utmerket nok en gang, om dog ikke så bra som sist. Det var liksom som om Brown og Cameron hadde lært fra Cleggs første opptreden. Så de gjorde det bedre, men for Cameron var ikke dette nok til å rette det han tapte forrige uke. Han ble igjen for generell og for lite politikkorientert. Clegg opprettholdt posisjonen, og jeg tror at folk denne gangen ble mer klar over LibDems politikk. Det vil avspeiles i de kommende dagers målinger, hva folk likte og hva de ikke likte.

Brown var også bedre enn sist, spesielt språklig. Han hadde mange gode formuleringer, særlig på klimaspørsmål og og på pensjon. Da så han ut som en statsmann og statsminister. Men det å si i åpningen at han ikke er en pr-mann og ikke god på stil, er bortkastet. Selvsagt teller det, som vi godt vet.

For meg er vinneren igjen Clegg. Men med et mindre forsprang enn sist. Cameron lever enda ikke opp til forventningene og Brown sliter med å henge med på opptreden, men er sterk på substans og detaljer.

Neste torsdag kommer tredje og siste debatt på økonomien. Oddsene er åpne, det er bare å stå på. Den kan bli avgjørende. Kanskje Brown kan kjempe seg tilbake igjen?

Debatt 2

Da er vi snart klare til tv-debatt nr 2, på utenrikspolitikk. Cameron ankom akkurat stedet i Bristol hvor denne debatten skal sendes fra. Han virket litt stiv og nervøs igjen, noe han ikke bør gjøre denne kameraene kommer på. Forrige gang hadde alle store forventninger til Cameron siden han ledet på målingene og siden han var ansett for å være den beste på slike opptredner.

Denne gangen er det likevel en litt annen balanse i debatten. Clegg kom forrige gang inn som utfordreren og kunne angripe de to andre. Denne gangen blir nok fokuset like mye på ham som på Brown og Cameron. Derfor er det Clegg som denne gangen har mer å tape, mens Cameron nok har mer å vinne. Samtidig må Cameron levere denne gangen, slik at de konservative igjen kan få denne luken på målingene. Det trenger de for å bli det største partiet ved valget siden hele valgsystemet i realiteten ikke åpner for et tre-hodet parlament. Brown gjorde det bedre enn forventet og klarer han seg sånn måtelig i dag også, vil han nok ikke tape betydelig terreng på målingene i uka som kommer. Det er også han og Labour avhengige av.

Den første debatten gjorde mye større utslag enn forventet av noen. Clegg kom plutselig frem og fikk vist LibDems politikk og ikke minst seg selv. Den tok de to andre, store partiene, på senga. Valgkampen og strategien tok da en uventet vending, og særlig Cameron har hatt en ganske tam uke. Mye har handlet om Cleggmania og hva han og LibDem eventuelt har å tilby. Derfor blir debatt to, og utfallet på målingene, svært spennende å følge. Kan Clegg holde sin posisjon etter denne debatten? Vil han falle tilbake igjen? Og klarer de to andre mer regjeringsvante partiene igjen å rive til seg initiativet.

Clegg bør være sterk på utenrikspolitikk. Han lider ikke av Europa-fobi slik de konservative gjør. Han ønsker ikke et tettere forhold til USA, men ønsker mer integrering i EU. LibDem var mot krigen i Irak og flagget det for det det var verdt. La oss se hvordan dette går, så kommer jeg tilbake i morra med analysen.

Desperate tider

Jeg skrev i går om et mulig samarbeid mellom Labour og LibDem. Etter den meningsmålingen jeg viste til, har i dag Clegg gått ut og både kritisert Labour og Brown, og gjort det klart at LibDem ikke umiddelbart vil støtte Labour i tilfellet et "hung Parliament". Ikke at det kom som en overraskelse, siden Clegg lenge, og fra før han skvatt opp på målingene, har sagt at partiet ikke vil forplikte seg til samarbeid til høyre eller venstre før valgresultatet er klart. Men på sin pressekonferanse i dag morges nyanserte han dette med valgresultatet og sa at det ikke bare hadde med antall seter i underhuset å gjøre. Det hadde like mye å gjøre hvor godt de to andre partiene gjorde det i forhold til generell oppslutning. Dette er en fornuftig strategi av minst to grunner.

Den ene grunnen er at LibDem alltid har ønsket å endre valgsystemet i retning av forholdstallvalg, slik vi har i Norge. Ved å signalisere til de to andre at i et eventuelt samarbeid ønsker LibDem å se på totaloppslutning er et sterkt signal om endring av valgsystemet. Spesielt hvis velgerne gir partiet et mandat á la det de har på målingene nå, kan endring av systemet komme fortere enn vi tror.

Den andre grunnen er at LibDem, ved å komme med dette utspillet, muligens kan unngå taktisk stemming på valgdagen og et uønsket taktikkeri i valgkampen. For det er kanskje noe som kan slå tilbake på han selv. For hvis graden av usikkerhet er stor på valgdagen, er det mye som taler for at velgerne fort faller ned på det sikre og trygge (les konservativt eller Labour). Uten erfaring fra Downing Street vil da Clegg bli taperen.

Så budskapet fra Clegg er klart: velgerne må stemme på sine respektive partier, så vil den totale nasjonale oppslutningen samt partienes antall seter i underhuset enda være styrende for hva LibDem kommer til å gjøre 7. mai, dagen etter valget. Hvis det blir et underhus uten rent flertall.

Brown prøvde seg i dag på å appellere til LibDem med å være med å diskutere et knippe med politiske og konstitusjonelle reformer som de eventuelt kunne enes om. Selvsagt i et forsøk på legge føringer på et mulig samarbeid. Men Clegg dyttet det hele til side, og stemplet Brown som en desperat leder som ønsker å endre systemet først når han ligger an til å tape. Som Clegg sa: "I think there is something desperate, frankly, about a Labour Party and their leader Gordon Brown who now try to present themselves as agents of reform and progress when for 13 years they have been a stubborn block to reform and progress."

I morgen er det duket for ny tv-debatt fra Bristol, ledet av Skys Adam Boulton. Den skal handle om utenrikspolitikk. I morgen torsdag blogger jeg litt om det rett før debatten tar til.

Intervju i Dagbladet - http://www.dagbladet.no/2010/04/21/nyheter/storbritannia/utenriks/11379027/

LibDem-Lab koalisjon?

De fleste som stemmer LibDem vil ha en koalisjon med Labour hvis de måtte velge mellom Labour og de konervative i tilfellet et "hung Parliament". Det viser en meningsmåling gjengitt i avisa The Independent. Av de spurte, sier 46 prosent at de ønsker samarbeid i retning Brown, mens 31 prosent ønsker at partiet skal se i retning Cameron.

Dette er forsåvidt både overraskende og ikke overraskende. Det har tradisjonelt vært et tettere samarbeid mellom LibDem og Labour enn med de konservative. Under den tidligere LibDem lederen Charles Kennedy (han før Ming Campbell) var partiet mer til venstre enn de er i dag. I Skottland og Wales har de to partiene hatt relativt tette samarbeider etter desentralisering av makt som ble gjennomført på slutten av 90-tallet. Nå skal det sies at valgsystemet er annerledes til det skottske parlamentet og den walisiske folkeforsamlingen, men der ble samarbeidet mellom LibDem og Labour ansett som et effektivt samarbeid for å holde toriene ute. Det er likevel også litt overraskende for LibDem har gang på gang uttrykt at de ikke ønkser å velge side i en eventuell koalisjonsregjering før resultater er klart.

Men da ser kanskje velgerne enda sånn på partie:. at en stemme til dem like mye en stemme til Labour. Nokså mye i den retning Cameron nå argumenterer. Men Clegg har posisjonert partiet noe annerlederes enn forgjengeren Kennedy. Det ligger nå mer i midten enn på lenge, selv om alle tre egentlig ligger i midten. Men målingen kan gi inntrykk av at velgerne enda henger etter. Det kan bli skadelig på valgdagen.

For Cameron har "change"-budskapet fått seg en liten knekk. Det var jo først og fremst rettet mot et slitent Labour. Men når LibDem nå seiler inn fra siden, er det Clegg som virkelig representerer "change". Så nå er det han som begynner å bruke dette slagordet.

Treenigheten

Partiene er klare for en ny uke med valgkamp etter en helg med rokkeringer på meningsmålingene. Nick Clegg og Liberaldemokratene er nå helt der oppe med de to andre partiene. På noen målinger leder LibDem, på andre er de noen få prosentpoeng bak. Dobbelen er blitt en trippel, og partiene legger nå opp strategien for kommende uke noe annerledes.

Det svinger fort i den britiske opinionen. De siste dagers hendelser er bevis gode nok. Etter én av tre debatter, gjør altså Clegg et hopp på målingene ingen kunne forutse. Men med en ny debatt på torsdag, kan dette bilde endre igjen neste mandag. Det er uforutsigbarheten i målinger og i velgerpreferanser.

Den mest synlige endringen denne uka blir nok hvordan Labour og de konservative omtaler og forholder seg til trusselen fra LibDem. Cameron har allerede sagt at en stemme til Clegg er en stemme til Labour. At det er de konservative som står for forandring og at det er Labour som tjener på LibDems fremgang. I intervjuene med Cameron etter helga, er han noe defensiv og merker tydelig presset. Brown som på noen målinger nå ligger som nr 3, har begynt en verbal offensiv mot Clegg. Han sier at partiet nå må vise sin politikk på en annen og ny måte, slik at velgerne kan se hva de står for.

Taktikeriet er begynt fra de tre politikerene, men en slik situasjon vi har nå, åpner også for taktikeri fra velgerne. Det vet selvsagt partiene. For Clegg blir det en uke med forsvar, hva de vil gjøre hvis det utenkelig skulle skje - at de kom i posisjon. Det er prisen for å spise kirsebær med de store - politikken din blir analysert og satt under under press på en helt annen måte. Er Clegg og LibDem up for it! We will see!

Kaos på meningsmålingene

Jammen spennede med Clegg som gjorde det så bra i første debatt på tv. Det var en opptur for han personlig og for partiet - Liberalkdemokratene som vanligvis blir klemt mellom de to store. Clegg fikk vist nasjonen hvem han er, og det gjorde han på ypperlig vis. Og opptredenen gjorde umiddelbart utslag på meningsmålingene.

På de fleste målingene som publiseres i helga, viser et enda tettere løp enn før debatten. Den første målingen etter debatten var avisa The Sun, som nå støtter Cameron, og YouGov sin måling fra fredag kveld. Den viste at Labour hadde dumpet til tredje plass med 28 prosent, mens Liberaldemokratene fikk 30 prosent, opp 8 prosent på bare noen dager. Det var enda de konservative som lå først med 33 prosent. Så må vi huske at målingene til YouGov normalt gir de kosnervative noe oppblåst ledelse.

Men denne tendensen gjør seg også gjeldene i andre målinger som kommer i helga. De tre partiene nærmer seg hverandre i størrelse, noe som er spennende i forhold til de siste to ukers valgkamp, men som vil være katastrofalt som resultat, hvis det nå skulle bli i nærheten av dette. Vi får ikke bare et "hung Parliament", men et underhus med tilnærmelsesvis tre like store partier. Det vil gjøre en koalisjonsregjering enda vanskeligere. Når vi går inn i den tredje uka, er dette blitt en trepartivalgkamp som etter valget skal klemmes inn i et topartisytem. Det kan bli en utfordring.

Clegg vant runde 1

Den historiske første debatten er historie. Dette er den første av tre debatter, og summa sumarum var Clegg et hestehode foran de to andre i kveld. Han kommuniserte best både med seerne gjennom kamara og med publikum i studio, og han hadde et kroppsspråk som var avslappet, balansert og fortrolig. Han virket sikker på egen politikk og presenterte sine synspunkter klart og tydelig.

Men vi må huske at de tre har forskjellig utgangspunkt. Brown skal forsvare 13 år i posisjon og enda gi inntrykk av at Labour har noe å gi. Cameron er hovedutfordrer og hadde alt å tape, både i personlig oppslutning, i partimeningsmålingene og ikke minst i opptreden, siden han er den antatt beste kommunikatoren. Clegg vet han aldri vil bli statsminister, og kunne derfor fyre løs på de to andre "gamle partiene". Den taktikken fungerte. Derfor vant han denne runden. Hans opptreden var totalt sett den beste.

Brown gjorde det bedre enn forventet. Han er sterk på innhold, gjorde ingen store blundere og og var spesielt god på økonomien. Der sviktet Cameron. Han klarte ikke å overbevise at de konseravtives økonomiske politikk vil få britene ut av krisen. Men Cameron var gjennomgående god på opptreden, som forventet. Men han snakket mer til publikum i studio enn til tv-seerne. Der klarte Clegg å kommunisere med begge.

Alt i alt, en debatt på det jevne. Ikke mange nye momenter på politikk, ingen store tabber eller blundere. Derfor kommer ikke meningsmålingene til å bli lettere å lese fra og med i morra. Bortsett fra at Liberaldemokratene kanskje får litt større oppslutning på beskostning av de to andre.

TV-debatter

Det er en historisk dag i Storbritannia. I dag er det nemlig tv-debatt mellom de tre partilederne Cameron, Clegg og Brown. Og det er første gang i britisk politisk historie at det holdes lederdebatt på tv. Vi er vant til dette fra Norge og ikke minst fra USA. Men ikke britene...

Frykt har vært hovedårsaken til at mange ledere ikke har vært villig til å stille opp i debatter. Noen har også tidligere meldt sin interesse, men det har aldri før blitt noe av.

Men i år skjer det, etter at Brown var den siste av de tre som ga sitt samtykke. Og vi forstår hvorfor; Brown er ikke den fødte tv-politikeren. Han er mumlende, litt mutt og til tider noe sur. Nå har pr-enheten i Downing Street brushet han opp. Han smiler mer, han har senket skuldrene og fremstår tryggere. La oss se etter dette i debattene.

Både Cameron og Clegg er bedre i offentligheten enn Brown. I alle fall i forhold til opptreden. De er bedre til å kommunisere, de er dyktigere retorisk og derfor bør disse debattene favorisere dem. Cameron har mest å tape på å gjøre en dårlig figur, fordi han er ansett som den beste taleren. De konservative har også et lite forsprang på meningsmålingene. Argusøyne vil derefor være på Cameron. Vil han produsere noe politikk? Eller blir det bare innpakning.

Clegg kan bli en joker i valget hvis resultatet blir i nærheten av det målingene nå viser. Liberaldemokratenene er tradisjonelt klemt mellom de to store på grunn av valgordningen. Men nå ligger det an til dødt løp og da får Clegg kanskje en funksjon. Derfor er mange nyskjerrig på hva han får til. Og hva med stakkars Brown da? Vil han matche de to unge?

Formatet favoriserer Brown siden debattene blir veldig regiserte i format. Det klaget Cameron på i dag morges, at debattene blir for stive i formen. Så usikkerheten bygger seg opp, selv hos han som i utgangspunktet er best til å opptre.

Liberaldemokratene

Sistemann ut av de tre store var Nick Clegg og Liberaldemokratene som i dag lanserte sitt partiprogram. "Change that works for you" er tittelen, og dette programmet ser ut som et ordinært partiprogram og ikke den boka de konservative kom med i går. Programmet har undertittelen, "Building a fairer Britain" og det var hovedbudskapet - et mer rettferdig Storbritannia.

Som sine kolleger vil Clegg fornye og renske opp i politikken, han vil gi mer penger til pensjonister og han vil gi skatteletter til til de langt nede på innetektsstigen. Han sa i lanseringstalen sin at han synes for få mennesker i Storbritannia får muligheten til å vise sitt potensiale, og han vil arbeide for å fjerne økonomiske og sosiale flaskehalser som hindrer dette.

Ved første øyekast er dette midt på treet der partiet har ligget de siste årene. Ikke mange overraselser. Nå har alle de tre store partiene lansert til program og alt er som forventet. Forsiktighet preger alle tre, der er forskjeller og noen av dem er ideologiske. Men i bunn og grunn er det mye likt.

Kampen om sannheten er i gang! Nå er det opp til partiene å koble grepet om velgerne.

Meningsmålingene fra de to siste dagene beveger seg lite. De konservative leder enda med mellom 3 og 8 prosent. Generelt sett, er ikke dette nok til å sikre et flertall i underhuset.

Nå er det tv-debatter som gjelder.

Tory-programmet

I dag var det Toriene og David Cameron sin tur til å presentere sitt valgprogram. Programmet er en invitasjon til velgerne til å være med å styre landet. Programmet heter "Invitation to Join the Government of Britain" og er trykket i hardcover med en mørkeblå forside kun med tittelen (se bilder). Og etter selve trykksaken å dømme, vitner dette om et godt gammeldags konservativt party. Det minner mer om en salmebok enn et moderne partiprogram. Lanseringen i Battersea, London, var også nøktern, nesten på grensen til det kjedelige. Hva slags image er det toriene vil skape? At Cameron og resten av lederskapet ikke er lettvektere? Eller at partiet enda er lenger til høyre enn det kanskje Cameron liker? Vel, hele lanseringen inkludert programmet ga meg mer et inntrykk av en konservativ organisasjon enn et politisk parti. De konservative er vant til å være i posisjon. De var vest-Europas mest vellykkede parti i hele det 20. århundre, og de finner opposisjonsrollen vanskelig. Det har vi sett i de 13 årene Labour har regjert.

Men innholdet er jo viktigere enn innpakningen. Eller er det det? Cameron ønsket jo tidlig å fremstå som en moderne Blair da han ble partileder i 2005. Men det imaget er noe moderert. Nå må han vise at han er kapabel til å få britene ut av den økonomiske krisen, hvis han blir valgt. Og programmet? Ikke spesielt spenstig ved første øyekast. Hovedbudskapet er at de vil skape et bedre Storbritannia enn Labour uten å bruke mer penger. Men selvsagt med andre disposisjoner. Det lukter litt gammel Tory-ideologi av det hele, gi folk mer frihet til å velge, familien er kjernen i all samfunnsvirksomhet, skattekutt og mindre offentlig bruk av penger.

Dette er et folkets partimanifest, en JFK stil som kan slå tilbake på Cameron selv. Men det er også det mest vågale med hele programmet.

Tid for partiprogrammer

Labour brukte dagen i dag til å lansere sitt partiprogram "A future fair for all". Dette danner grunnlaget for resten av valgkampen og håpet er at deres program skal skal bidra til å sikre Labour sin fjerde valgseier på rad. Husk; Gordon Brown har aldri vunnet et parlamentsvalg, han regjerer på Tony Blairs mandat fra 2005.

Programmet er forskjellig fra de tre foregående, spesielt siden det ikke legger opp til omfattende pengebruk i offentlig sektor. På grunn av den skrale økonmien, lover ikke Labour stort forbruk, men de ønsker ikke kutte dramatisk i offentlige utgifter heller. De maner altså til forsiktighet, selv om de lover å ikke øke inntektsskatten. Dette var også et valgløfte i 1997.

Det andre jeg vil trekke frem her er Browns og Labours ønske om å reformere valgsystemet ved parlamentsvalg. I dag, og ved dette kommende valget, brukes et system som heter simpelt flertall i enkeltmanskretser. Hele Storbritannia (Skottland, Wales, Nord-Irland og England) er delt opp i 650 valgkretser og hver krets sender ett medlem til underhuset - altså 650 seter i underhuset. Det er et system som baserer seg på at vinneren "tar alt" og alle de stemmene som går til tapende kandidater og til partier som ikke former regjering, er såkalt bortkastede. Ved forrige valg i 2005 var ca 70 prosent av alle stemmene bortkastet, og det er naturlig nok ille for demokratiet. Jeg kommer senere tilbake med flere betraktninger om systemet.

For det jeg skulle si nå, er at partiprogrammet til Labour legger opp en folkeavstemning om å innføre et nytt system som heter "alternativ stemmegivning". Det betyr at partiene må ha en liste med kandidater i hver krets slik at innbyggerne i kretsene stemmer på den personen de ønsker fra det partiet de støtter. Nå er det kun én kandidat per parti i hver krets.

Labours programarkitekt er Ed Miliband, og han sier at dette først og fremst er et foriktig program. Han sier Labour ønsker å vise måtehold i en vanskelig tid. Men Brown var offensiv ved lanseringen - han sa Labour er et parti for fremtiden og at de konservative enda er et parti som er forankret i fortiden.

Dagens meningsmålinger viser mellom 6 og 8 prosent forsprang til de konservative. Går en inn i målingene ser en at dette ikke er nok til å danne et rent flertall i underhuset. Da går vi enda i retning av et "hung Parliament" - et underhus uten at ett parti har flertall. Dette kommer jeg også tilbake til.

Så er det den første tv-debatten til torsdag, og før det, blogger jeg litt om de tre partilederne, Brown (Labour), Cameron (konservativ) og Clegg (Liberaldemokratene).

Valgkampen er i gang

Den 4 uker lange valgkampen er i gang etter at Gordon Brown tirsdag denne uka annonserte at det britiske valget vil holdes torsdag 6. mai. Den første uka med valgkamp har vært preget av lite politisk innhold og av tre partiledere - Brown (Labour), David Cameron (de konservative) og Nick Clegg (Liberaldemokratene) - som sparker mot hverandre. Alle partilederne er svært forsiktige når det gjelder å komme med valgløfter.

Meningsmålingene er en av grunnene til dette. Målinger publiseres nå daglig og enda leder de konservative med mellom 4 og 9 prosent. Disse marginene betyr nesten dødt løp mellom Labour og de konservative, de eneste to partiene som kjemper om makten. Men i og med at det ligger an til å bli et tett løp mellom de to store partiene, er Clegg foreløpig jokeren. Skulle valgresultatet føre til det vi kaller et "hung parliament", et underhus uten at ett parti har flertall, kan lederen for det partiet som blir størst vende seg til Clegg for å få til en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene. For ikke å foregripe begivenhetenes gang, har Clegg enda ikke sagt hvem han eventuelt vil støtte. Gjør han det, vil hans parti bli offer for taktisk stemmegiving og det er det bare han som vil tape på. Så her bør kortene holdes så tett til brystet som mulig.

Nytt ved dette valget er tv-debattene som Storbritannia ikke har hatt tidligere. Vi er vant til dem fra Norge og naturlig nok USA, men for britene vil dette bli en ny begivenhet. Det skal holdes 3 tv-debatter på forskjellige steder i landet og med tre forskjellige temaer. For de velgerne som ikke følger valgkampen så nøye, kan disse debattene være avgjørende.

Temperaturen vil helt sikkert øke etter hvert som dagene går. Neste uke kommer partiprogrammene, ikke som fullverdige svar på hva partiene vil gjøre i regjering, men som en indikasjon på hvilken retning de vil gå i.

Kanskje er det de gode spørsmålene som vil avgjøre valget, slik kommentator Andrew Rawnsley diskuterer i dagens The Observer.

Her kommer jeg til å legge ut mine kommentarer til det britiske parlamentsvalget 6. mai. Søndag 2. mai reiser jeg til London for å følge innspurten og valgdagen.