Scenene som utspant seg i London forleden minner om uroen på begynnelsen av 80-tallet. Da hadde konservative Margaret Thatcher kuttet i offentlige utgifter. Denne gang er det kollega og nyvalgt statsminister David Cameron som får kjenne folks vrede.
Da uroen som utspant seg i Frankrike nylig var på sitt verste, satt stolte briter og slo seg på brystet og hevdet at slike scener aldri mer ville utspille seg på de britiske øyer. I Britannia var reaksjonene på kuttene dog mange og bitre, men der var likevel befolkningen mer siviliserte. Britene hadde øyensynlig gjort seg ferdig med streiker, lock-outs og dominerende fagforeninger på 70- og 80- tallet. Men det var helt til koalisjonsregjeringen annonserte at de ville tukle med den gruppen i samfunnet hvor kruttet sitter løsest, nemlig universitetene.
For da regjeringen foreslo å tredoble studieavgiften og samtidig kutte universitetsbudsjettene med opptil 40 % smalt det også i Storbritannia. Mange ytterliggående grupper hev seg ettersigende på demonstrasjonene og gjorde dem mer voldelige, men majoriteten av de nærmere 50 000 fremmøtte var studenter og universitetsansatte. Protestene mot regjeringens kutt gikk stille og rolig for seg helt til en gruppe angrep det konservative hovedkvarteret på Millbank i London. Politiet, som var dårlig forberedt, hadde lite å stille opp med og måtte rømme fra åstedet i stedet for å forhindre bråket når det spredte seg. Londons politidistrikt legger seg også flat for kritikken de har mottatt i ettertid, ettersom de selvsagt skulle vært mye bedre rustet til å møte demonstrantene. Det er naivt å tro at i underkant av 200 politifolk skulle klare å ri av en slik demonstrasjon, spesielt når de kjenner til omfanget av regjeringens kutt og når det gjelder studenters tradisjon for å markere sine synspunkter. Blir forslaget vedtatt, skal det iverksettes fra 2012, og studentene vil kunne sitte igjen med et potensielt studielån på nærmere en halv million kroner. Planen er også at studenter som kommer inn i jobb skal tilbakebetale lånet ut fra den inntekten de får. Lønnsposen vil også være målestokk for hvor fort lånet tilbakebetales.
Selv om statsminister Cameron ikke ville sammenligne scenene fra London med de demonstrasjonene som fant sted i mange britiske byer på begynnelsen av 80-tallet, er det åpenbare likheter. Også den gang tok de konservative over for Labour, og også den gang hevdet Thatcher at de måtte rydde opp etter at Labour hadde vannstyrt økonomien. 70-tallet bar preg av mye kaos med streiker, hissige fagforeninger, økende arbeidsløshet og svake regjeringer. Da Thatcher overtok i 1979, introduserte jernladyen fort økonomiske reformer for å rulle staten tilbake og frigjøre den for økonomiske forpliktelser overfor befolkningen. I tillegg ga hun nådestøtet til deler av den tradisjonelle industrien som på det tidspunktet tapte penger i den internasjonale handelskonkurransen. Ulønnsomhet var ikke noe Thatcher kunne leve med, men det førte til at mange arbeidstakere og samfunn, som var flasket opp med driften av slik industri, ikke fikk noe å leve av. Arbeidsløsheten eksploderte, og folk tok til gatene i de indre bydelene av Storbritannias største byer for å protestere mot Thatchers hensynsløse reformer. Det er alltid en vrien sak å sammenligne hendelser, og denne gangen er kanskje ikke bakgrunnen for uroen lik den vi så på 70-tallet. Likevel har dagens situasjon åpenbare likheter med sin historiske parallell. Cameron og hans koalisjonsregjering beskylder Labour for dårlig økonomisk håndsverk, og at de igjen må rydde opp etter Labour. Kuttene er i følge regjeringen nødvendig for å få britene ut av uføret og tilbake på rett spor. Da må det hard kost til, og universitetene må bidra med sitt.
Men studentene mener åpenbart at dette er i meste laget, noe de har helt rett i. Det er urimelig å gjøre så store innhugg i den offentlige støtten til universitetene, og flytte byrden fra staten til studentene og deres familier. Britiske universiteter er allerede i dag avhengig av å ta inn mange betalingssterke utenlandske studenter for å spe på finansieringen av driften. Asiatere, afrikanere og andre utenfor EU-området betaler høye avgifter for å få en prestisjetung utdannelse fra kjente universiteter. Med det foreslåtte kuttet vil antagelig denne delen av studentmassen øke på bekostning av britiske studenter som da muligens ikke vil ha råd til å ta en høyere utdannelse. Labour, som har vært i mot mange av koalisjonsregjeringens kutt, mener også dette forslaget er mer politisk motivert enn økonomisk. Å kutte i slike utgifter er historisk i tråd med konservativ politisk ideologi: at de som vil ta en høyere utdannelse gjerne må gjøre det så lenge de selv betaler mesteparten.
Med en slik tilnærming, som vi også ser på andre områder i offentlig sektor, vil de sosiale forskjellene øke, mangelen på like muligheter forsvinne og det allerede klassedelte Storbritannia vil slipe sine skarpe klassekanter. Og en mulig nedgang av britiske studenter vil på sikt ha store konsekvenser for landets konkurranseevne internasjonalt. Mange kritikere av en slik reform stiller spørsmål om dette er gjennomtenkt, og mener regjeringen skyter seg selv i foten. Og én ting er at de konservative foreslår dette, men at Liberaldemokratene, torienes regjeringspartner, er med på laget, synes for mange å være vanskelig å forstå. I valgkampen før valget i mai, var partiets leder Nick Clegg klar på at studieavgiften ikke skulle økes. Tvert i mot, de drev blant annet valgkamp på at avgiften skulle fases ut over seks år. Mange av parlamentsmedlemmene fra Liberaldemokratene vil ganske sikkert stemme mot dette forslaget i underhuset, når endringsforslaget blir fremlagt. Men det blir likevel ikke nok motstand til å stoppe forslaget fra å få flertall.
Dermed kan altså dette forslaget bli en realitet fra 2012. Selv om ikke detaljer enda er offentliggjort, er nok kommet ut til å konkludere med at dette er et elitepreget forslag som vil gjøre mye skade både i høyere utdanning og i det britiske samfunnet. Demonstrasjonene vi nylig så i London er nok bare begynnelsen på en lang rekke protester mot universitetsreformen og de andre annonserte kuttene. Det er ventet at opp mot 500 000 vil miste jobben i offentlig sektor, noe regjeringen håper kan balanseres med mer verdiskapning i privat sektor. Hvor stor arbeidsledigheten vil bli, er vanskelig å anslå, men at den kan nærme seg den negative høyden på begynnelsen av 80-tallet da nærmere 3, 5 millioner mennesker var uten jobb. Med slike prognoser, er det mye som tyder på at de tilstandene britene til nå bare har sett på tv fra Hellas, Frankrike og Italia, fort kan realiteter i deres eget land. Dermed er det ikke sikkert det bare en ”Winter of Discontent”, men et år med misnøye for allerede hard prøvede briter.
