Farlige forbindelser

I Storbritannia har forholdet mellom politikk og media vært tett i mange tiår. Med telefonavlyttningsskandalen i full utfoldelse, lurer mange briter på om de farlige forbindelsene vil endre seg som et resultat av skandalen.

Den pågående skandalen i Storbritannia viser hvor tette båndene er mellom media og politikk. I dette tilfellet er også politiet trukket inn i saken, og de to øverste sjefene ved Scotland Yard har nå trukket seg. Også topper i News International, det Murdoch-eide moderselskapet til den nedlagte avisen News of the World, har fratrett sine stillinger, mens det foreløpig ikke kommet politiske avganger. Selv om det skal mye til for at det skjer i denne saken, vet vi fra historien at media har felt politikere ved en rekke anledninger tidligere. Den klassiske saken, som alle andre saker for øvrig vurderes opp mot, er naturligvis Watergate. Men telefonavlyttningsskandalen i Storbritannia er ingen Watergate, i alle fall ikke enda.

Likevel undrer mange briter seg over om forholdet mellom media generelt, og Murdoch-imperiet spesielt, og politikere vil endre seg som et resultat av denne saken. Hva kan og vil gjøres fra politisk hold for å prøve å hindre at en slik skandale skal gjenta seg? Er det et ønske om å endre praksis? – for å gjøre disse til dels skjulte nettverkene mer transparente? Men kan nye lover, regler og foreskrifter løse opp i disse farlige forbindelsene? Er det realistisk å tro at en får en ny tid for forholdet media og politikk?

Media og politikk lever i slags symbiose hvor det hersker gjensidig avhengighet. Politiske partier og individuelle politikere er avhengig av media for å få frem synspunkter, positiv omtale og for å bli sett og hørt. Media er uunnværlig for politikere som vil opp og frem og har ambisjoner om å oppnå makt. Det er viden kjent at media kan føre folk til makten, men de kan også effektivt stoppe slike ambisjoner. Det sies ofte at politikere i dagens politiske klima må ha medietekke for å bli valgt og for å kunne fungere med den moderne nyhetsdekningen som får 24/7. På den andre siden er media åpenbart avhengig av politiske informanter og kilder, og i Storbritannia vet vi at mange journalister og redaktører ofte blir ansatt i forhold til hvor gode kontaktflater de har i Westminster. I mange sammenhenger byttes det tjenester mellom redaktører og politikere ved at en politiker lekker informasjon gjennom å få gunstlig dekning på et ønsket område. Få mediemoguler kjøper i dag aviser for å tjene store penger, siden de fleste titlene, i alle fall i Storbritannia, går i underskudd. Da blir oppkjøpene snarere strategiske for å oppnå makt og innflytelse. Rupert Murdoch har siden 1960-tallet foretatt oppkjøp i Australia, New Zealand, Storbritannia, Canada, deler av Asia og USA, og han har tette forbindelser til de fleste regjeringer og statsledere i en årrekke. I Storbritannia arrangerer Murdoch store selskaper hvor politikere og statsministre er faste gjester, så også nåværende statsminister David Cameron.

Og akkurat Cameron, som selv kommer fra PR- og TV bransjen har mange personlige venner i dette miljøet, noe som kanskje burde borge for at nettopp han visste bedre enn å ansette en avgått sjefredaktør fra News of the Word. Andy Coulson hadde trukket seg fra avisa etter den første telefonavlyttingsskandalen i 2005, og ble ansatt som kommunikasjonsdirektør i det konservative partiet. Mye tyder på at Cameron var imponert av det tidligere statsminister Tony Blair hadde fått til med media på midten av 1990-tallet. Blair ansatte Alistair Campbell som pressetallsmann i 1994 og som kommunikasjonsdirektør i Downing Street da Labour vant valget i 1997. Campbell hadde stor innflytelse på hvordan nyhetene og sakene om Blair og Labour ble spunnet i britiske aviser, især i tabloidavisene. Cambell hadde lang erfaring fra tabloidene The Mirror og Today og kjente dermed til måtene journalistene jobbet på. Han foret de forksjellige avisene med ulike saker og vinklinger som ble fordelaktige for Blair, og denne medierevolusjonen, som det ble kalt, var på godt og vondt en stor del av Blairs første tid som statsminister.

Nå har Cameron fått erfare de negative konsekvensene av dette tette forholdet. Hans retur fra sin Afrika-reise viser Camerons behov for å håndtere denne delikate saken hjemmefra, og i dag er underhuset innkalt til nok en redegjørelse. Men opinionen ser ut til å ønske flere detaljer rundt ansettelsen av Coulson og Camerons egne vurderinger. Det er aldri kommet en beklagelse fra statsministeren, ei heller en innrømmelse om at dette var en feilvurdering fra hans side. Her er også presset fra opposisjonsleder, Labours Ed Miliband rimelig stort. Dagene som kommer vil vise om Cameron flytter fokus fra den generelle etterforskningen og mer over til hans personlige forhold til Coulson og den avgåtte redaktøren Rebekah Brooks. For dette er en sak som hefter ved Cameron personlig mer enn den hefter ved regjeringen.

Miliband har også gått i bresjen for å endre lovene som regulerer mediebransjen. Han vil unngå så stor eierkonsentrasjon som nå Murdoch har for å hindre den type maktmisbruk som da vil være mulig. Samtidig er det politisk konsensus om å gjøre møter mellom seniorjournalister, redaktører og politikere mer åpne, og at de må rapporteres til offentlige innstanser. Likevel er dette eventuelle justeringer som vil gjøre minimalt for å endre strukturene i mediebransjen eller i forholdet mellom media og politikk. Storbritannia er et liberalkonservativt land som ønsker en sterk og energisk mediefrihet, med en presse som er frodig og uavhengig. Dette skal da balanseres med reguleringer og lover som gjør at ulovlige og forkastlige journalistiske metoder blir brukt. Derfor så tyder alt på at det meste vil bli som før når denne saken har lagt seg. Politikerne vil ikke gjennomregulere en bransje de så ettertrykkelige er avhengige av, og de vil forstette med å søke vennskap med redaktører som sitter sentralt plassert. Dette er blitt både politikkens og medienes vesen, og derfor vil det være naivt å tro at endringer vil føre til noen stor grad av endret praksis.

Muligens kan kanskje skandalen likevel føre til at toppolitikere blir mer forsiktige i sine ansettelser av pressetalsmenn- og kvinner, og at de kanskje undersøker noe flittigere før de henter avistopper inn i maktens korridorer. Ingen av partene kan leve uten hverandre, men som denne saken så ettertrykkelig har avdekket, er det til tider smertefullt å leve med hverandre. Disse dagers aktivitet i parlamentet vil vise hvor de neste sporene i saken går.

Telefonavlytting som ble til politisk skandale

Få, om noen, så konsekvensene av telefonavlyttingsskandalen som ble begynt opprullet på forsommeren. Med nedleggelsen av søndagstabloiden News of the World trodde de fleste at eier og mediemogul Rupert Murdoch hadde avverget det verste.

Skandalen som har rullet og gått i Storbritannia de siste ukene ser aldri ut til å nå sitt klimaks. Telefonavlytningsskandalen i News of the World, som begynte for første gang allerede i 2005, har fått store ringvirkninger både inn i politiet og inn i det politiske miljøet i Westminster. For hver dag som går kommer nye avsløringer eller avganger, og spørsmålet som stadig får mer resonans i den britiske opinionen er hva slags konsekvenser dette vil få for statsminister David Cameron. Søndag ble det besluttet at Cameron avbryter sin reise i Afrika for å jobbe med denne betente saken hjemmefra. Mye tyder på at Cameron vil be underhuset utsette sin påbegynte ferie for at statsministeren onsdag skal kunne redegjøre for den siste utviklingen i underhuset. Men mang en politiker har nok også en del spørsmål til Cameron, spesielt etter at politisjefen Paul Stephenson trakk seg søndag.

For både Stephenson og Cameron har ansatt rådgivere fra News of the World. Stephenson ansatte Neill Wallis, mens Cameron ansatte den mye omtalte Andy Coulson som kommunikasjonsdirektør først i partiet, så til sin stab i Downing Street. Som en følge av disse ansettelsene har det vært tette bånd mellom avisledelsen i News of the World og politiet og mellom avisen og Downing Street. Telefonavlyttningen, som begynte i 2005 ved at staben til Prins William ba politiet etterforske mulig avlytting av prinsens telefonsvarere, endte i første runde med at én av avisens redaktører ble straffet. Det førte også til at daværende sjefredaktør Coulson i 2007 trakk seg som sjefredaktør av den Murdoch-eide avisen. Ikke lenge etter ble Coulson ansatt som kommunikasjonsdirektør i det konservative partiet, og i en høring i underhuset samme året sa han at han ikke kjente til avlyttingen som angivelig foregikk i hans egen redaksjon. Det ble hevdet i flere medier den gang at avgangen hans stoppet videre etterforskning fra politiet side. Med den informasjon som nå er tilgjengelig, vet allmennheten at Scotland Yard lot mange av de beslaglagte papirene ligge. Hele bevismaterialet ble aldri gjennomgått. Presset økte på Coulson da en tidligere ansatt i News of the World i fjor høst hevdet at Coulson kjente til avlyttningen og faktisk oppfordret sine ansatte til å bedrive en slik form for journalistikk. Dermed var presset også stort på statsminister Cameron som hadde gjort Coulson til sin mest betrodde og best betalte stabsarbeider etter valgseieren i mai i fjor.

Den 21 januar i år trakk Coulson seg fra sin stilling som kommunikasjonsdirektør for Cameron med følgende uttalelse: ”Når talsmannen trenger en egen talsmann, er det på tide å gå videre”. Da saken igjen begynte å rulle i april i år sto Cameron igjen og så hvordan det hele utfoldet seg. Det som så ut som en ordinær ansettelse i 2007, så på forsommeren ut som et dårlig stykke politisk ansettelsesarbeid. Selv om det hadde kommet advarsler mot å ansette Coulson i 2007, var det naturlig nok ingen som hadde kjennskap til det omfanget denne saken får og vil få. Midt i dette skytset står statsministeren som enda ikke har beklaget eller sagt noe negativt om ansettelsen av Coulson. Sist onsdag hevdet Cameron i underhuset at ”etterforskningen må gå i den retning bevisene leder den”, men han vil ikke dømme eller forhåndsdømme noen i denne saken. Spørsmålet er likevel hva Coulson visste og eventuelt hva han fortalte Cameron om hva som foregikk i avisen. Her kan det foreløpig bare spekuleres i svarene.

Men det er flere enn statsministeren som har spørsmål å svare på. Den andre mektige personen i dette spillet i tillegg til Cameron er naturlig nok mediemogulen og eieren av News International Rupert Murdoch. Både Rupert og sønnen James er innkalt til høring i underhuset, og mye taler for at de begge stiller. Det at de gjør det, sammen med rekke andre avganger og innrømmelser fra Murdoch-konsernet, er store skritt i retning av å innrømme skyld på mange punkter i saken. Den omstritte redaktøren Rebekah Brooks har trukket seg, flere nøkkelpersoner i News International har gått av, Murdoch har trukket budet på 100 % oppkjøp av satelittgiganten BSkyB og han har selv administrert nedleggelsen av den 168 år gamle News of the World.

I den pågående etterforskningen er en rekke personer arrestert, og det forventes at flere arrestasjoner vil bli gjort i de nærmeste dagene. Blant dem er Brooks som ved flere anledninger har beklaget overfor ofrene i avlyttningsskandalen og sier hun føler et ”dypt ansvar” for det som er skjedd. Også News International har beklaget overfor sine lesere i en håndfull aviser, og sier de vil rette opp i feilene de har begått.

Det for tidlig å si hva som vil skje med News International, men det er nok ingen tvil om at mediegiganten består, om dog muligens i en litt annen forfatning enn i dag. Murdoch har svart på de to klareste rådene fra underhuset onsdag, om at Brooks fratrådte sin stilling og at oppkjøpsplanene av BSkyB ble skrinlagt. Om dette er nok til å gjenreise tillitt fra sine lesere er for tidlig å si, men mye taler for at det britiske folk vil fortsette å kjøpe Murdochs andre titler The Sun, The Times og The Sunday Times. Og det spekuleres allerede i når vi får se ”The Sun on Sunday”, altså en søndagsutgave av Storbritannias mest leste avis. News of the World tapte nemlig penger, og kanskje var ikke nedleggelsen en så stort offer for Murdoch som det først kunne se ut. Muligens bruker Murdoch denne krisen til å tenke strategisk i forhold hvordan han ønsker å reposisjonere seg i det britiske markedet når denne krisen har lagt seg. Han har kommet seg ut av vanskelige situasjoner før, selv om denne saken er langt mer omfattende enn de tidligere.

For Cameron er det enda for tidlig å si hva slags konsekvenser denne saken kan få. I og med at det er en såkalt avpolitisk sak, skal det mye til at han og regjeringen blir felt. Og det er hovedsakelig Cameron og ikke regjeringen som er i søkelyset. Det var han som ansatte Coulson og det er først og fremst han som er nær venn av en rekke redaktører og journalister på grunn av sin tidligere yrkeskarriere i PR- og TV bransjen. Uansett hva etterforskningen finner ut, er dette en sak som vil skade omdømmet til statsministeren. Det er også potensielt skadelidende for oppslutningen til regjeringen, en koalisjonsregjering som er skjør nok i utgangspunket, og som har andre vanskelige spørsmål å jobbe med. At alt fokus nå er på telefonavlyttningen er bra for alle delene av forholdet mellom politikere, medier og opinionen, men det fører til at andre spørsmål foreløpig må vike. Koalisjonsregjeringen er kun ett år gammel og den har satt i gang store reformer for å få landets økonomi på fote igjen.