Mye sto på spill for de tre store partiene i Storbritannia i forbindelse med tordagens suppleringsvalg i Oldham og Saddleworth. Og hvorfor det, kan en spørre seg? Denne ene valgkretsen er én av 646 kretser det ble valgt parlamentsmedlem til i valget i mai i fjor. Men mai-valget i denne kretsen ble nylig annullert av en britisk rett fordi Labours kandidat brukte metoder som ikke retten aksepterte. Dermed ble det lyst ut suppleringsvalg som da ble avholdt torsdag. Og isolert sett, var ikke resultatet så overraskende. Dette er en krets hvor de konservative ikke kunne vinne. Den sto mellom Labour og Liberaldemokratene. Fra valget i mai hadde Labour et knapt flertall i kretsen; de vant med 103 stemmer til Liberaldemokratene i forrige runde. Denne gangen kunne det gå begge veier, men Labour dro i land en ganske komfertabel seier med et flertall på over 3500 stemmer.
Av og til er et suppleringsvalg ikke bare et suppleringsvalg. Denne gangen var det knyttet mer spenning enn vanlig til et slikt valg fordi det var det første suppleringsvalget etter at koalisjonen ble dannet etter valget i mai. I tillegg til det, var det første test for Labour etter at deres relativt ferske leder Ed Miliband tok over styringen av partiet i slutten av september. Så valget i Oldham og Saddleworth ville være en kommentar på folks tilfredshet, eventuelt det motsatt, med både Miliband som ny Labour-leder og koalisjonens arbeid så langt. Et tap for Labour ville bli sett på som en dårlig start for Miliband. En tilbakegang for Liberalemokratene ville kunne bli tolket som et klart signal til ledelsen i partiet på at de må fortest mulig komme seg ut av koalisjonen. For de konservative ville også resultatet gi en pekepinn på hvor fornøyde folk i denne valgkretsen var med regjeringens arbeid. Og ville de samme som stemte konservativt sist, stemme på partiet igjen?
For å bruke fotballanalogi; en vinner ikke ligaen ved å vinne en kamp. Men det å vinne kamper er viktig for alle lag. Det er viktig for motivasjon, samhold og for selvtillitt. Dette ene suppleringsvalget kan ses på samme måte. Det var en fjær i hatten for Labour å vinne. Miliband har hatt en treg start på sin karriere som ny leder av partiet. Labour har ikke klatret nevneverdig på målingene, og Miliband har vært relativt tamm i sin opposisjon i underhuset og stort sett, og snarere, kritsert koalisjonen enn kommet med nye politiske forslag selv. Han har enda til gode å formulere en klar politisk retning.
For visestatsminister Nick Clegg ville valget gi en indikasjon på hvor misfornøyde velgerne var med Liberaldemokratenes deltagelse i regjeringskoalisjonen. Partiet har de siste månedene rast på målingene, og to nylige målinger har plassert partiet rundt 10 %. Mange av partiets kjernevelgere er særs misfornøyd med partiets deltagelse i koalisjonen med Toriene, og misnøyen brer seg langt i partiets egne rekker. Liberaldemokratene er presset fra to kanter på én gang; fra sine egene velgere og fra deler av partiet samtidig som de er presset fra Toriene, siden alle vet at hvis Liberaldemokratene trekker seg fra regjeringssamarbeidet, faller regjeringen sammen og nytt valg må utstedes.
Det konservative partiet hadde minst å tape. Partiet står ikke sterkt i dette området i nord-vest England, og hadde ikke noe sjanse til å vinne valget. For Toriene handlet dette om hvor mange stemmer de fikk sammenlignet med valget i mai. Og akkurat der gikk det dårlig for statsminister David Cameron. Partiet tapte hele 7000 stemmer og endte dermed på en klar 3. plass, solid slått av de to andre partiene.
Det hele ble dermed en liten fjær i hatten til Labour og Ed Miliband. Selv om ikke seieren var et utrykk for en helhjertet støtte til Labour, men mer et utrykk for misnøye med koalisjonen, er det likevel et resultat Miliband bruker positivt. For det er slik valgsystemet i Storbritannia fungerer. Den enes død er den andres brød, og så videre. Liberaldemokratene holdt seg på samme nivå som sist, og det bør de være strålende fornøyd med selv om de ikke vant kretsen. Den store taperen i dette suppleringsvalget var de konservative, det største partiet i regjering. Og det er kanskje ikke så rart, for det er slik det pleier å være. Folk uttrykker sin misnøye i slike mellomvalg. I dette tilfellet er nok resultatet et utrykk for misnøye med sparepolitikken som regjeringen har innført. De store kuttene som ble varlset i etterkant av valget i mai, begynner å gi seg utslag. Det fører til vanskelige økonomiske tider og stor arbeidsløshet.
Om ikke lenge vil det bli avholdt et nytt suppleringsvalg i en annen krets. Er trenden den samme som den var torsdag, er dette et tegn på misnøye med regjeringens politikk. Denne misnøyen har forsåvidt vært varlset lenge, mest fordi den økonomiske situasjonen i landet har krevd handling. Men linjen regjeringen har lagt seg på, kan naturligvis føre til deres egen død. 2011 blir et år med prøvelser for koalisjonen, og året startet relativt dårlig for parhestene Cameron og Clegg.
