Marginale seter

Debatten, dagen derpå

I alle meningsmålinger offentliggjort etter gårsdagens tv-debatt vant Cameron ganske klart. Brown tapte igjen, og Clegg nådde ikke helt opp der hvor han var sist, og gangen før. Men jeg synes det var ganske jevnt, uten en helt klar vinner. Og jeg synes, i motsetning til målingene, at Cameron tapte. Han fremsto som anstrengt og anmasende med et noe forknytt ansiktsuttrykk. Han virket usikker på hvordan han skulle forsvare seg mot angrep, og det så ut til at han ikke var sikker på hvor motstanderen var.

Men hvorfor vant han likevel på målingene rett etter debatten? Jo, for her er det en del psykologi. Debattresultatet gjenspeilte denne gangen mye mer av trenden i de generelle målingene. De som har bestemt for å stemme konservativt mener da også at Cameron vant debatten, for å rettferdiggjøre sitt eget foreløpige valg. I tillegg er mange meningsmålinger tilknyttet konservative aviser som naturlig nok har Cameron først, nesten uansett. Så en velger ser antagelig debatten i går mer i lys av sitt endelig valg 6. mai enn hun ser og vurderer debatten som en uavhengig hendelse.

Clegg nådde ikke helt opp til sine egne tidligere høyder i går. Han var til tider god, men ble for lenge klemt mellom de to andre. Det var klare huller i immigrasjonspolitikken til LibDem, noe seerne så. Brown klarte seg ikke dårlig, men ble igjen taper. Og det er kanskje like mye fordi det forventes at han skal tape. Det er en opplyst sannhet, derfor går det i oppfyllelse. Men jeg synes Brown hadde mange gode sekvenser. Han hadde mange gode formuleringer, men kunne kanskje i enda større grad spilt på sin vikige internasjonale rolle og anerkjennelse.

Siste uka med valgkamp er i gang, og i dag entrer Tony Blair scenen for Labour. Muligens i et desperat forsøk på redde stumpene, men kanksje også for å få fokus litt bort fra en hardt prøvet Brown. Endring av fokus hjelper, og Blair skal nå drive valgkamp den siste uka i marginale kretser for å prøve å sikre seier der. Akkurat det skulle vært gjort litt før og ikke rett etter Brown tappet seg ut. Da blir det antagelig enda synligere hvor udugelig Brown er slike situasjoner.

Browns blunder og siste debatt

Mediene i Storbritannia flommeri dag over av kommentater og bilder av Browns mikrofontabbe. Å ja, Brown dummet seg ut. Ikke bare ordene som falt da han trodde han var trygt tilbake i bilen, men like mye i samtalen med denne kvinnen. For det var det som var ille å se på. Hvor dårlig han kommuniserte med sitt keitete kroppsspråk. Det hele minnet oss om hvor dårlig han egentlig er i slike situasjoner - i nærkontakt med velgere, og spesielt velgere som utfordrer han og er uenig med ham. Det takler han dårlig på alle måter.

Men det uheldige etterspillet i bilen vil få liten betydning på målinger og på utfallet av selve valget. Til det står det for mange viktige saker i kø. Mediene ligger tett på partilederne og for dem er slike tabber velkomne, så får de noe annet og mer krydder å skrive om. Nå handler likevel resten av dagen om den siste av de tre tv-debattene som holdes hos BBC i kveld. Temaet for den er økonomi.

Og dette debatten hvor Brown kan vise seg. Her er han på hjemmebane, med ti år som finansminister og tre år som statsminister bak seg. I kveld har Brown alt å vinne, kanskje særlig etter fadesen i går. Han kan vise at Labour er det trygge partiet å stemme på, at det er kun dem kan få landet økonomisk på fote igjen. Han vil prosedere på at Clegg og Cameron er noviser og nykommere og at de totalt mangler erfaring. Hvilket sant er!

Øynene vil igjen være på Clegg og Cameron. Vil Clegg klare å fremstå som et troverdig alternativ? Og hva med Cameron? Har de konservative en økonomisk politikk som velgerne kan feste lit til?

Det er tungvekteren mot nykommerne. Innholdet mot stilen og opptredenen. Det spisser seg til. I dag er det én uke til valget. Analyse følger etter debatten.

Enkeltmannskretser

Slutten for topartisystemet?

Med den enorme fremgangen til LibDem er det flere konstitusjonelle eksperter i Storbritannia som nå begynner å snakke om slutten for det tradisjonelle topartisystemet. Med tre jevnstore partier, kan det først presse seg frem moderate valgreformer, så mer radikale, som i britenes tilfelle vil være forholdstallsvalg. Det systemet kjenner vi fra Norge. Topartisystemet har utviklet seg som et resultat av valgordningen - simpelt flertall i enkeltmannskretser - og gir da bare regjeringsmulighet for de konservative eller Labour. Dette systemet produserer som regel sterke flertallsregjeringer og holder samtidig små partier, ekstreme ytterliggående partier og, frem til nå, LibDem unna den nasjonale arenaen.

Et gammelt politisk ordspråk sier at valg aldri vinnes av opposisjonspartiet, men tapes av regjeringspartiet. Velgerne går trøtt av et parti som har sittet ved makten lenge og stemmer inn opposisjonen ved neste korsvei. Dermed er ofte styrkeforholdet mellom de to partiene avhengig av hverandre, og den enes brød blir den andres død. Popularitet hos den ene kommer da som resultat av upoularitet hos den andre. Historien er full av slike eksempler.

Frem til Cleggmania, var dette scenariet mellom Cameron og Brown. Cameron ledet med mellom 10 og 15 prosent på målingene, og Cameron kunne egentlig sitte med hendene i fanget å iakta Labours økende upopularitet. Cameron trengte ikke å produsere noe særlig politikk, siden han i målingene snodde seg på Browns nedgang. Men så kom debattene, Brown begynte å klamre seg tilbake og Clegg kom for fulle mugger. Det har brakt Cameron mer ut fatning enn Brown, for hans motstander (Brown) ble til motstandere, og det har Cameron taklet dårlig.

Ser vi fire, fem tiår tilbake hadde de to store partiene godt over 90 prosent nasjonal oppslutning. Gradvis har flere og flere velgere begynt å stemme på mindre partier, og nå er det jo bare ca 60 prosent som vil støtte de to store. Det betyr utflatning av stemmegivningen, og denne gangen kan det bli mindre forskjeller på de store og de små partiene enn noen gang før. Blir Clegg og LibDem like store som det nå ligger an til, kan altså velgerne legge opp til at et nytt valgsystem må innføres like fort først som sist. Det kan bety slutten på topartisystemt som vi kjenner det.

Valgsystem

Hung Parliament igjen

Mye har vært sagt og skrevet om mulighetene for et "hung Parliament", et underhus hvor ingen av partiene har rent flertall. Det trengs mer enn 326 seter for å sikre rent flertall. Og denne mandagen ser det ut til at de tre partilederne virkelig begynnner å innse hvordan situasjonen kan bli med et "hung Parliament". For meningsmålingene sier enda et tett løp mellom de tre partiene.

Cameron, som er imot å endre valgordningen, har idag ved gjentatte anledninger advart velgerne om farene i tilfellet et "hung Parliament". De konservative mener en eventuell koalisjonsregjering vil føre til bakromspolitikk - forhandlinger på bakrommet, som igjen vil føre til større avstand mellom folk og politikere. Svakere regjering og dermed svakere økonomi er også blant torienes argumenter. Han sier en stemme til Clegg er en stemme for å fortsette nmed Brown. Det har vært tonen de siste 7-8 dagene.

Brown uttalte i dag at han synes det er umoralsk og arrogant å ta noe på forskudd. Folket må få avsi sin dom først. Dermed vil han ikke si noe om samarbeid før resultatene tilsier at det er nødvendig. Kanskje ikke rart når han nå på de fleste målingene ligger som nummer tre. Andre i Labour har prøvd å jekke ned Clegg som allerede nå begynner å legge føringer for eventuelle samarbeid ved et eventuelt "hung Parliament". Labour-strategene Douglas Alexander og Ed Balls i dag velgerne mot Clegg oppblåshet! Clegg har lenge sagt at han ikke ville snakke om samarbeid før det var en realitet, men har altså begynt å slenge ut en del følere til de andre partiene.

Clegg har sagt at han synes det er urealistisk å samarbeide med Brown hvis han blir nummer tre i nasjonal oppslutning, men dog med flest seter i underhuset. Som nevnt før; det kan bli scenariet når partiene ligger så tett - at den med flest seter bare blir nummer tre på landsbasis. Det synes Clegg er problematisk. Han sa også at en hver samarbeidspartner må bli med LibDem på valgreform, hvis ikke, intet samarbeid.

Dermed er det enda åpent hvor LibDem vil gå. De konservative er i mot reform av valgsystemet, mens Labour fort kan risikere å bli nummer tre nasjonelt, men med flest seter. De to store har i dag prøvd å gjenopprette balansen med to store partier - toriene og Labour, mens Clegg henger der oppe enda, og viser foreløpig ingen tegn til trøtthet.

Filmsnutter om valgordningen

Annonsering av valg - Film 1


Jeg vil i løpet av denne uka legge ut en del filmsnutter om valgordningen for parlamentsvalg. I dag har jeg sagt litt om hvordan oppløsningen av parlamentet fungerer, og hvordan valg annonseres. I de neste dagene snakker jeg litt om valgsystemet - enkelt flertall i enkeltmannskretser, om sikre og marginale seter, om valgkretser, om bortkastede stemmer og partisystemet. Fra mandag, 3. mai sender jeg hver dag frem til valgdagen stemningsrapporter fra London. Alt dette kommer i tillegg til de "vanlige" bloggene om aktuelle saker i valgkampen.

Skatter og avgifter

En introduksjon til britisk politikk. Kan bestilles på - http://www.fagbokforlaget.no/?isbn=978-82-450-0509-7

------------------------------------

Siden det er inngangen til økonomi-uka, sitter jeg her og funderer på et par ting i forbindelse med partienes statte- og avgiftspolitikk relatert til det store økonomiske bilde. Britene har en gjeld på svimlende 167 milliarder pund og det er små tegn til bedring. Partiene snakker om gjelda, de snakker om kutt i forbruket og de snakker om rettferdig skattepolitikk, men ingen av partiprogrammene sier noe om økning av skattenivået. Hvordan skal skal den nye britiske regjeringen kunne unngå å heve skattene som en del av gjeldssaneringen?

Selvsagt er det ikke populært å gå inn for å heve skattene i et valgmanifest. Det sier seg selv at det ikke er den store velgervinneren. Men det er mye ullenhet, og det er taktisk ullenhet, spesielt nå som partiene ligger så likt bare halvannen uke før valget.

Labour har tredje gang på rad sagt at de ikke vil heve inntektsskatten. Det var populært både i 1997, 2001 og 2005. Likevel brøt Labour sitt eget prinsipp da de innførte en toppskatt - 50 pence per pund - på inntekter over 150 000 pund. Det var populært hos opinionen. Men denne gangen, atlså ingen inntektsskatt for middelklassen. Og heller ingen progressiv skattepolitikk, ser det ut til. I tillegg kommer en økning i folketrygden, noe som i følge finansminister Alistair Darling vil skape flere arbeidsplasser og dermed sunnere økonomi. Dette blir selvsagt avvist av toriene, som konsentrerer seg om kutt i forbruk, men vil også innføre sine klassiske skattekutt. Diverse utregninger sier at Cameron vil kutte vesentlig mer i skattenivået enn hans forgjenger Michael Howard i 2005.

LibDem ønsker en mer rettferdig skattepolitikk, men ingen økning i innteksskatten der heller. Men Clegg ønsker å ta bort skatt fra dem med lave inntekter. Han vil at alle som tjener inntil 100 000 pund skal slippe skatt. Et dristig og fornuftig trekk.

Ingen av partiene har utelukket en økning i momsen. Men det er en snikskatt som hver gang det skjer, rammer de svakeste husholdningene mye mer enn de på midten og toppen av stigen.

Ingen forventer at partiene skal bli klarere på dette punktet i dagene som kommer. Partiene vil helst sikkert angripe de skjulte skattene til motstanderne - de såkalte "stealth taxes". For de skattene er selvsagt skatter som et hvert parti ønsker å holde så langt nede i argumentene sine som mulig. De jobber etter mantraet - "hva velgerne ikke ser, har de ikke vondt av å forbli uvitende om."

Økonomien

Er Brown den beste til å styre Storbritannias økonomi i fremtida?

De fleste parlamentsvalg blir avgjort på økonomien. Det var én av grunnene til at de konservative styrte så mange år i det forrrige århundert, de fikk tillitt fordi de kunne forvalte landets økonomi på en forsvarlig måte. Labour ble alltid anklaget for å bruke for mye statlige penger, og det var ikke før i 1997 de fikk mandatet til å styre. Da hadde Labour modernisert, og Blair ble ansett som én som kunne få landet økonomisk på fote igjen etter vanskelige år under John Major og de konservative på tidlig 90-tall.

Denne gangen er økonomien kanskje viktigere enn noen gang før. Storbritannia ble hardt rammet av finanskrisen og landet har opparbeidet seg en enorm gjeld. Brown, som var finansminister de ti årene under Blair (1997-2007), har siden krisen satt inn fått mye kritikk for Labours håndteringen av økonomien i de gode årene på 90-tallet - at ikke mer penger ble satrt av da alt pekte oppover. At ikke de fikset taket da solen skinte, men ventet til regnet kom, og da var det for sent.

Men Brown har klart å snu tendensen. Pilene peker igjen i riktig retning, om enn ikke så mye og så fort som en kunne ønske. Likevel har Brown godt rykte på seg for å ha trygge hender på økonomien. Han var raskt ute med internasjonale tiltak og inspirerte mange kolleger i andre land til å treffe riktige tiltak.

I uka som kommer vil mye av valgkampen dreie seg om økonomi. Den tredje og siste tv-debatten til torsdag handler om økonomi, og i dagene som kommer vil alle de tre store partiene argumentere for at nettopp de i har den beste løsningen for landet. De negative kampanjene vil florere - Cameron vil angripe Brown med å si at Labour er inkompetente til å få britene helskinnet ut av denne krisen. Brown vil si at landet ikke trenger en novise som ikke har noen som helst erfaring, enten med økonomistyring generelt eller med regjeringsabried spesielt. Clegg vil få mange granskene spørsmål på LibDems regnestykker. I hvilken grad vil den virkelige novisen kunne klare seg? Clegg har i alle fall en meget kompetent finanspolitisk talsmann i Vince Cable, ansett i Storbritannia som kanskje den fremste potensielle kansleren.

Det bygger seg altså mot siste debatt og de siste halvannen ukene av valgkampen. Knivene kvesses, og alle de tre partilederne forbereder seg på oppløpsiden. Hvem når frem med budskapet sitt på den beste måten? Og hvordan skal landets enorme gjeld balanseres mot økonomisk vekst og sysselsetning?

Nesten dødt løp etter runde 2

Denne andre tv-debatten var mye jevnere enn den første. Allerede i åpningssekvensene kunne seerne legge merke til at alle tre hadde tilpasset seg formatet mye bedre enn sist. Vi så ikke den samme nervøsiteten i kveld, og denne debatten var preget av den siste ukes meningsmålinger - forsøk fra Cameron og Brown på å rive ned Clegg fra popularitetspidestallen.

Men de klarte ikke å skrape mye i lakken til Clegg. For han klarte seg utmerket nok en gang, om dog ikke så bra som sist. Det var liksom som om Brown og Cameron hadde lært fra Cleggs første opptreden. Så de gjorde det bedre, men for Cameron var ikke dette nok til å rette det han tapte forrige uke. Han ble igjen for generell og for lite politikkorientert. Clegg opprettholdt posisjonen, og jeg tror at folk denne gangen ble mer klar over LibDems politikk. Det vil avspeiles i de kommende dagers målinger, hva folk likte og hva de ikke likte.

Brown var også bedre enn sist, spesielt språklig. Han hadde mange gode formuleringer, særlig på klimaspørsmål og og på pensjon. Da så han ut som en statsmann og statsminister. Men det å si i åpningen at han ikke er en pr-mann og ikke god på stil, er bortkastet. Selvsagt teller det, som vi godt vet.

For meg er vinneren igjen Clegg. Men med et mindre forsprang enn sist. Cameron lever enda ikke opp til forventningene og Brown sliter med å henge med på opptreden, men er sterk på substans og detaljer.

Neste torsdag kommer tredje og siste debatt på økonomien. Oddsene er åpne, det er bare å stå på. Den kan bli avgjørende. Kanskje Brown kan kjempe seg tilbake igjen?

Debatt 2

Da er vi snart klare til tv-debatt nr 2, på utenrikspolitikk. Cameron ankom akkurat stedet i Bristol hvor denne debatten skal sendes fra. Han virket litt stiv og nervøs igjen, noe han ikke bør gjøre denne kameraene kommer på. Forrige gang hadde alle store forventninger til Cameron siden han ledet på målingene og siden han var ansett for å være den beste på slike opptredner.

Denne gangen er det likevel en litt annen balanse i debatten. Clegg kom forrige gang inn som utfordreren og kunne angripe de to andre. Denne gangen blir nok fokuset like mye på ham som på Brown og Cameron. Derfor er det Clegg som denne gangen har mer å tape, mens Cameron nok har mer å vinne. Samtidig må Cameron levere denne gangen, slik at de konservative igjen kan få denne luken på målingene. Det trenger de for å bli det største partiet ved valget siden hele valgsystemet i realiteten ikke åpner for et tre-hodet parlament. Brown gjorde det bedre enn forventet og klarer han seg sånn måtelig i dag også, vil han nok ikke tape betydelig terreng på målingene i uka som kommer. Det er også han og Labour avhengige av.

Den første debatten gjorde mye større utslag enn forventet av noen. Clegg kom plutselig frem og fikk vist LibDems politikk og ikke minst seg selv. Den tok de to andre, store partiene, på senga. Valgkampen og strategien tok da en uventet vending, og særlig Cameron har hatt en ganske tam uke. Mye har handlet om Cleggmania og hva han og LibDem eventuelt har å tilby. Derfor blir debatt to, og utfallet på målingene, svært spennende å følge. Kan Clegg holde sin posisjon etter denne debatten? Vil han falle tilbake igjen? Og klarer de to andre mer regjeringsvante partiene igjen å rive til seg initiativet.

Clegg bør være sterk på utenrikspolitikk. Han lider ikke av Europa-fobi slik de konservative gjør. Han ønsker ikke et tettere forhold til USA, men ønsker mer integrering i EU. LibDem var mot krigen i Irak og flagget det for det det var verdt. La oss se hvordan dette går, så kommer jeg tilbake i morra med analysen.

Desperate tider

Jeg skrev i går om et mulig samarbeid mellom Labour og LibDem. Etter den meningsmålingen jeg viste til, har i dag Clegg gått ut og både kritisert Labour og Brown, og gjort det klart at LibDem ikke umiddelbart vil støtte Labour i tilfellet et "hung Parliament". Ikke at det kom som en overraskelse, siden Clegg lenge, og fra før han skvatt opp på målingene, har sagt at partiet ikke vil forplikte seg til samarbeid til høyre eller venstre før valgresultatet er klart. Men på sin pressekonferanse i dag morges nyanserte han dette med valgresultatet og sa at det ikke bare hadde med antall seter i underhuset å gjøre. Det hadde like mye å gjøre hvor godt de to andre partiene gjorde det i forhold til generell oppslutning. Dette er en fornuftig strategi av minst to grunner.

Den ene grunnen er at LibDem alltid har ønsket å endre valgsystemet i retning av forholdstallvalg, slik vi har i Norge. Ved å signalisere til de to andre at i et eventuelt samarbeid ønsker LibDem å se på totaloppslutning er et sterkt signal om endring av valgsystemet. Spesielt hvis velgerne gir partiet et mandat á la det de har på målingene nå, kan endring av systemet komme fortere enn vi tror.

Den andre grunnen er at LibDem, ved å komme med dette utspillet, muligens kan unngå taktisk stemming på valgdagen og et uønsket taktikkeri i valgkampen. For det er kanskje noe som kan slå tilbake på han selv. For hvis graden av usikkerhet er stor på valgdagen, er det mye som taler for at velgerne fort faller ned på det sikre og trygge (les konservativt eller Labour). Uten erfaring fra Downing Street vil da Clegg bli taperen.

Så budskapet fra Clegg er klart: velgerne må stemme på sine respektive partier, så vil den totale nasjonale oppslutningen samt partienes antall seter i underhuset enda være styrende for hva LibDem kommer til å gjøre 7. mai, dagen etter valget. Hvis det blir et underhus uten rent flertall.

Brown prøvde seg i dag på å appellere til LibDem med å være med å diskutere et knippe med politiske og konstitusjonelle reformer som de eventuelt kunne enes om. Selvsagt i et forsøk på legge føringer på et mulig samarbeid. Men Clegg dyttet det hele til side, og stemplet Brown som en desperat leder som ønsker å endre systemet først når han ligger an til å tape. Som Clegg sa: "I think there is something desperate, frankly, about a Labour Party and their leader Gordon Brown who now try to present themselves as agents of reform and progress when for 13 years they have been a stubborn block to reform and progress."

I morgen er det duket for ny tv-debatt fra Bristol, ledet av Skys Adam Boulton. Den skal handle om utenrikspolitikk. I morgen torsdag blogger jeg litt om det rett før debatten tar til.

Intervju i Dagbladet - http://www.dagbladet.no/2010/04/21/nyheter/storbritannia/utenriks/11379027/

LibDem-Lab koalisjon?

De fleste som stemmer LibDem vil ha en koalisjon med Labour hvis de måtte velge mellom Labour og de konervative i tilfellet et "hung Parliament". Det viser en meningsmåling gjengitt i avisa The Independent. Av de spurte, sier 46 prosent at de ønsker samarbeid i retning Brown, mens 31 prosent ønsker at partiet skal se i retning Cameron.

Dette er forsåvidt både overraskende og ikke overraskende. Det har tradisjonelt vært et tettere samarbeid mellom LibDem og Labour enn med de konservative. Under den tidligere LibDem lederen Charles Kennedy (han før Ming Campbell) var partiet mer til venstre enn de er i dag. I Skottland og Wales har de to partiene hatt relativt tette samarbeider etter desentralisering av makt som ble gjennomført på slutten av 90-tallet. Nå skal det sies at valgsystemet er annerledes til det skottske parlamentet og den walisiske folkeforsamlingen, men der ble samarbeidet mellom LibDem og Labour ansett som et effektivt samarbeid for å holde toriene ute. Det er likevel også litt overraskende for LibDem har gang på gang uttrykt at de ikke ønkser å velge side i en eventuell koalisjonsregjering før resultater er klart.

Men da ser kanskje velgerne enda sånn på partie:. at en stemme til dem like mye en stemme til Labour. Nokså mye i den retning Cameron nå argumenterer. Men Clegg har posisjonert partiet noe annerlederes enn forgjengeren Kennedy. Det ligger nå mer i midten enn på lenge, selv om alle tre egentlig ligger i midten. Men målingen kan gi inntrykk av at velgerne enda henger etter. Det kan bli skadelig på valgdagen.

For Cameron har "change"-budskapet fått seg en liten knekk. Det var jo først og fremst rettet mot et slitent Labour. Men når LibDem nå seiler inn fra siden, er det Clegg som virkelig representerer "change". Så nå er det han som begynner å bruke dette slagordet.

Treenigheten

Partiene er klare for en ny uke med valgkamp etter en helg med rokkeringer på meningsmålingene. Nick Clegg og Liberaldemokratene er nå helt der oppe med de to andre partiene. På noen målinger leder LibDem, på andre er de noen få prosentpoeng bak. Dobbelen er blitt en trippel, og partiene legger nå opp strategien for kommende uke noe annerledes.

Det svinger fort i den britiske opinionen. De siste dagers hendelser er bevis gode nok. Etter én av tre debatter, gjør altså Clegg et hopp på målingene ingen kunne forutse. Men med en ny debatt på torsdag, kan dette bilde endre igjen neste mandag. Det er uforutsigbarheten i målinger og i velgerpreferanser.

Den mest synlige endringen denne uka blir nok hvordan Labour og de konservative omtaler og forholder seg til trusselen fra LibDem. Cameron har allerede sagt at en stemme til Clegg er en stemme til Labour. At det er de konservative som står for forandring og at det er Labour som tjener på LibDems fremgang. I intervjuene med Cameron etter helga, er han noe defensiv og merker tydelig presset. Brown som på noen målinger nå ligger som nr 3, har begynt en verbal offensiv mot Clegg. Han sier at partiet nå må vise sin politikk på en annen og ny måte, slik at velgerne kan se hva de står for.

Taktikeriet er begynt fra de tre politikerene, men en slik situasjon vi har nå, åpner også for taktikeri fra velgerne. Det vet selvsagt partiene. For Clegg blir det en uke med forsvar, hva de vil gjøre hvis det utenkelig skulle skje - at de kom i posisjon. Det er prisen for å spise kirsebær med de store - politikken din blir analysert og satt under under press på en helt annen måte. Er Clegg og LibDem up for it! We will see!

Kaos på meningsmålingene

Jammen spennede med Clegg som gjorde det så bra i første debatt på tv. Det var en opptur for han personlig og for partiet - Liberalkdemokratene som vanligvis blir klemt mellom de to store. Clegg fikk vist nasjonen hvem han er, og det gjorde han på ypperlig vis. Og opptredenen gjorde umiddelbart utslag på meningsmålingene.

På de fleste målingene som publiseres i helga, viser et enda tettere løp enn før debatten. Den første målingen etter debatten var avisa The Sun, som nå støtter Cameron, og YouGov sin måling fra fredag kveld. Den viste at Labour hadde dumpet til tredje plass med 28 prosent, mens Liberaldemokratene fikk 30 prosent, opp 8 prosent på bare noen dager. Det var enda de konservative som lå først med 33 prosent. Så må vi huske at målingene til YouGov normalt gir de kosnervative noe oppblåst ledelse.

Men denne tendensen gjør seg også gjeldene i andre målinger som kommer i helga. De tre partiene nærmer seg hverandre i størrelse, noe som er spennende i forhold til de siste to ukers valgkamp, men som vil være katastrofalt som resultat, hvis det nå skulle bli i nærheten av dette. Vi får ikke bare et "hung Parliament", men et underhus med tilnærmelsesvis tre like store partier. Det vil gjøre en koalisjonsregjering enda vanskeligere. Når vi går inn i den tredje uka, er dette blitt en trepartivalgkamp som etter valget skal klemmes inn i et topartisytem. Det kan bli en utfordring.

Clegg vant runde 1

Den historiske første debatten er historie. Dette er den første av tre debatter, og summa sumarum var Clegg et hestehode foran de to andre i kveld. Han kommuniserte best både med seerne gjennom kamara og med publikum i studio, og han hadde et kroppsspråk som var avslappet, balansert og fortrolig. Han virket sikker på egen politikk og presenterte sine synspunkter klart og tydelig.

Men vi må huske at de tre har forskjellig utgangspunkt. Brown skal forsvare 13 år i posisjon og enda gi inntrykk av at Labour har noe å gi. Cameron er hovedutfordrer og hadde alt å tape, både i personlig oppslutning, i partimeningsmålingene og ikke minst i opptreden, siden han er den antatt beste kommunikatoren. Clegg vet han aldri vil bli statsminister, og kunne derfor fyre løs på de to andre "gamle partiene". Den taktikken fungerte. Derfor vant han denne runden. Hans opptreden var totalt sett den beste.

Brown gjorde det bedre enn forventet. Han er sterk på innhold, gjorde ingen store blundere og og var spesielt god på økonomien. Der sviktet Cameron. Han klarte ikke å overbevise at de konseravtives økonomiske politikk vil få britene ut av krisen. Men Cameron var gjennomgående god på opptreden, som forventet. Men han snakket mer til publikum i studio enn til tv-seerne. Der klarte Clegg å kommunisere med begge.

Alt i alt, en debatt på det jevne. Ikke mange nye momenter på politikk, ingen store tabber eller blundere. Derfor kommer ikke meningsmålingene til å bli lettere å lese fra og med i morra. Bortsett fra at Liberaldemokratene kanskje får litt større oppslutning på beskostning av de to andre.

TV-debatter

Det er en historisk dag i Storbritannia. I dag er det nemlig tv-debatt mellom de tre partilederne Cameron, Clegg og Brown. Og det er første gang i britisk politisk historie at det holdes lederdebatt på tv. Vi er vant til dette fra Norge og ikke minst fra USA. Men ikke britene...

Frykt har vært hovedårsaken til at mange ledere ikke har vært villig til å stille opp i debatter. Noen har også tidligere meldt sin interesse, men det har aldri før blitt noe av.

Men i år skjer det, etter at Brown var den siste av de tre som ga sitt samtykke. Og vi forstår hvorfor; Brown er ikke den fødte tv-politikeren. Han er mumlende, litt mutt og til tider noe sur. Nå har pr-enheten i Downing Street brushet han opp. Han smiler mer, han har senket skuldrene og fremstår tryggere. La oss se etter dette i debattene.

Både Cameron og Clegg er bedre i offentligheten enn Brown. I alle fall i forhold til opptreden. De er bedre til å kommunisere, de er dyktigere retorisk og derfor bør disse debattene favorisere dem. Cameron har mest å tape på å gjøre en dårlig figur, fordi han er ansett som den beste taleren. De konservative har også et lite forsprang på meningsmålingene. Argusøyne vil derefor være på Cameron. Vil han produsere noe politikk? Eller blir det bare innpakning.

Clegg kan bli en joker i valget hvis resultatet blir i nærheten av det målingene nå viser. Liberaldemokratenene er tradisjonelt klemt mellom de to store på grunn av valgordningen. Men nå ligger det an til dødt løp og da får Clegg kanskje en funksjon. Derfor er mange nyskjerrig på hva han får til. Og hva med stakkars Brown da? Vil han matche de to unge?

Formatet favoriserer Brown siden debattene blir veldig regiserte i format. Det klaget Cameron på i dag morges, at debattene blir for stive i formen. Så usikkerheten bygger seg opp, selv hos han som i utgangspunktet er best til å opptre.

Liberaldemokratene

Sistemann ut av de tre store var Nick Clegg og Liberaldemokratene som i dag lanserte sitt partiprogram. "Change that works for you" er tittelen, og dette programmet ser ut som et ordinært partiprogram og ikke den boka de konservative kom med i går. Programmet har undertittelen, "Building a fairer Britain" og det var hovedbudskapet - et mer rettferdig Storbritannia.

Som sine kolleger vil Clegg fornye og renske opp i politikken, han vil gi mer penger til pensjonister og han vil gi skatteletter til til de langt nede på innetektsstigen. Han sa i lanseringstalen sin at han synes for få mennesker i Storbritannia får muligheten til å vise sitt potensiale, og han vil arbeide for å fjerne økonomiske og sosiale flaskehalser som hindrer dette.

Ved første øyekast er dette midt på treet der partiet har ligget de siste årene. Ikke mange overraselser. Nå har alle de tre store partiene lansert til program og alt er som forventet. Forsiktighet preger alle tre, der er forskjeller og noen av dem er ideologiske. Men i bunn og grunn er det mye likt.

Kampen om sannheten er i gang! Nå er det opp til partiene å koble grepet om velgerne.

Meningsmålingene fra de to siste dagene beveger seg lite. De konservative leder enda med mellom 3 og 8 prosent. Generelt sett, er ikke dette nok til å sikre et flertall i underhuset.

Nå er det tv-debatter som gjelder.

Tory-programmet

I dag var det Toriene og David Cameron sin tur til å presentere sitt valgprogram. Programmet er en invitasjon til velgerne til å være med å styre landet. Programmet heter "Invitation to Join the Government of Britain" og er trykket i hardcover med en mørkeblå forside kun med tittelen (se bilder). Og etter selve trykksaken å dømme, vitner dette om et godt gammeldags konservativt party. Det minner mer om en salmebok enn et moderne partiprogram. Lanseringen i Battersea, London, var også nøktern, nesten på grensen til det kjedelige. Hva slags image er det toriene vil skape? At Cameron og resten av lederskapet ikke er lettvektere? Eller at partiet enda er lenger til høyre enn det kanskje Cameron liker? Vel, hele lanseringen inkludert programmet ga meg mer et inntrykk av en konservativ organisasjon enn et politisk parti. De konservative er vant til å være i posisjon. De var vest-Europas mest vellykkede parti i hele det 20. århundre, og de finner opposisjonsrollen vanskelig. Det har vi sett i de 13 årene Labour har regjert.

Men innholdet er jo viktigere enn innpakningen. Eller er det det? Cameron ønsket jo tidlig å fremstå som en moderne Blair da han ble partileder i 2005. Men det imaget er noe moderert. Nå må han vise at han er kapabel til å få britene ut av den økonomiske krisen, hvis han blir valgt. Og programmet? Ikke spesielt spenstig ved første øyekast. Hovedbudskapet er at de vil skape et bedre Storbritannia enn Labour uten å bruke mer penger. Men selvsagt med andre disposisjoner. Det lukter litt gammel Tory-ideologi av det hele, gi folk mer frihet til å velge, familien er kjernen i all samfunnsvirksomhet, skattekutt og mindre offentlig bruk av penger.

Dette er et folkets partimanifest, en JFK stil som kan slå tilbake på Cameron selv. Men det er også det mest vågale med hele programmet.

Tid for partiprogrammer

Labour brukte dagen i dag til å lansere sitt partiprogram "A future fair for all". Dette danner grunnlaget for resten av valgkampen og håpet er at deres program skal skal bidra til å sikre Labour sin fjerde valgseier på rad. Husk; Gordon Brown har aldri vunnet et parlamentsvalg, han regjerer på Tony Blairs mandat fra 2005.

Programmet er forskjellig fra de tre foregående, spesielt siden det ikke legger opp til omfattende pengebruk i offentlig sektor. På grunn av den skrale økonmien, lover ikke Labour stort forbruk, men de ønsker ikke kutte dramatisk i offentlige utgifter heller. De maner altså til forsiktighet, selv om de lover å ikke øke inntektsskatten. Dette var også et valgløfte i 1997.

Det andre jeg vil trekke frem her er Browns og Labours ønske om å reformere valgsystemet ved parlamentsvalg. I dag, og ved dette kommende valget, brukes et system som heter simpelt flertall i enkeltmanskretser. Hele Storbritannia (Skottland, Wales, Nord-Irland og England) er delt opp i 650 valgkretser og hver krets sender ett medlem til underhuset - altså 650 seter i underhuset. Det er et system som baserer seg på at vinneren "tar alt" og alle de stemmene som går til tapende kandidater og til partier som ikke former regjering, er såkalt bortkastede. Ved forrige valg i 2005 var ca 70 prosent av alle stemmene bortkastet, og det er naturlig nok ille for demokratiet. Jeg kommer senere tilbake med flere betraktninger om systemet.

For det jeg skulle si nå, er at partiprogrammet til Labour legger opp en folkeavstemning om å innføre et nytt system som heter "alternativ stemmegivning". Det betyr at partiene må ha en liste med kandidater i hver krets slik at innbyggerne i kretsene stemmer på den personen de ønsker fra det partiet de støtter. Nå er det kun én kandidat per parti i hver krets.

Labours programarkitekt er Ed Miliband, og han sier at dette først og fremst er et foriktig program. Han sier Labour ønsker å vise måtehold i en vanskelig tid. Men Brown var offensiv ved lanseringen - han sa Labour er et parti for fremtiden og at de konservative enda er et parti som er forankret i fortiden.

Dagens meningsmålinger viser mellom 6 og 8 prosent forsprang til de konservative. Går en inn i målingene ser en at dette ikke er nok til å danne et rent flertall i underhuset. Da går vi enda i retning av et "hung Parliament" - et underhus uten at ett parti har flertall. Dette kommer jeg også tilbake til.

Så er det den første tv-debatten til torsdag, og før det, blogger jeg litt om de tre partilederne, Brown (Labour), Cameron (konservativ) og Clegg (Liberaldemokratene).

Valgkampen er i gang

Den 4 uker lange valgkampen er i gang etter at Gordon Brown tirsdag denne uka annonserte at det britiske valget vil holdes torsdag 6. mai. Den første uka med valgkamp har vært preget av lite politisk innhold og av tre partiledere - Brown (Labour), David Cameron (de konservative) og Nick Clegg (Liberaldemokratene) - som sparker mot hverandre. Alle partilederne er svært forsiktige når det gjelder å komme med valgløfter.

Meningsmålingene er en av grunnene til dette. Målinger publiseres nå daglig og enda leder de konservative med mellom 4 og 9 prosent. Disse marginene betyr nesten dødt løp mellom Labour og de konservative, de eneste to partiene som kjemper om makten. Men i og med at det ligger an til å bli et tett løp mellom de to store partiene, er Clegg foreløpig jokeren. Skulle valgresultatet føre til det vi kaller et "hung parliament", et underhus uten at ett parti har flertall, kan lederen for det partiet som blir størst vende seg til Clegg for å få til en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene. For ikke å foregripe begivenhetenes gang, har Clegg enda ikke sagt hvem han eventuelt vil støtte. Gjør han det, vil hans parti bli offer for taktisk stemmegiving og det er det bare han som vil tape på. Så her bør kortene holdes så tett til brystet som mulig.

Nytt ved dette valget er tv-debattene som Storbritannia ikke har hatt tidligere. Vi er vant til dem fra Norge og naturlig nok USA, men for britene vil dette bli en ny begivenhet. Det skal holdes 3 tv-debatter på forskjellige steder i landet og med tre forskjellige temaer. For de velgerne som ikke følger valgkampen så nøye, kan disse debattene være avgjørende.

Temperaturen vil helt sikkert øke etter hvert som dagene går. Neste uke kommer partiprogrammene, ikke som fullverdige svar på hva partiene vil gjøre i regjering, men som en indikasjon på hvilken retning de vil gå i.

Kanskje er det de gode spørsmålene som vil avgjøre valget, slik kommentator Andrew Rawnsley diskuterer i dagens The Observer.

Her kommer jeg til å legge ut mine kommentarer til det britiske parlamentsvalget 6. mai. Søndag 2. mai reiser jeg til London for å følge innspurten og valgdagen.