Forbrytelse med påfølgende straff

Mens opptøyene sprer seg, blir briter flest mer og mer provosert av ødeleggelsene. I dag blir underhuset innkalt for å prøve å finne en løsning. Men finnes det en politisk løsning på det vi har sett de siste døgnene?

Det er triste bilder vi ser fra storbyene i Storbritannia. Ødeleggelser, hærverk og plyndring har pågått i flere døgn, og britene selv begynner å bli mektige lei ramponering av nabolag og ikke minst at disse mobbene som opererer i gatene er helt uten styring. For det er ingen tvil om at bildene som ruller over skjermen hos oss gjør sterkt inntrykk på nordmenn også, siden det nok viser sider av det britiske samfunnet vi er lite kjent med her på berget. Likevel har britene tradisjon for demonstrasjoner og opptøyer etter Andre Verdenskrig. Ved jevne og ujevne mellomrom har opptøyer kommet og gått siden Notting Hill opptøyene på slutten av 1950-tallet. Selv om de var rasemotivert, og naturlig nok hadde en annen form enn dagens, er de likevel viktige å minne om, spesielt sett i lys av hva politikerne nå gjør for å få bukt med problemene. Dagens opptøyer minner mer om opptøyene som fant sted på tidlig 80-tall under daværende konservative statsminister Margaret Thatcher. Jernkvinnen kom til makten i 1979, og begynte fort med økonomiske kutt som rammet de lengst nede på den sosiale rangstigen. Som nå, var den økonomiske tilstanden svært dårlig, og Thatcher var innstilt på å få økonomien på fote igjen, koste litt det det koste måtte. I 1984 nådde arbeidsledigheten 3, 3 millioner, og siden aldri vært høyere.

Det er viktig å påpeke at situasjonen i dag ikke er så prekær som den var på tidlig 80-tall. Arbeidsledigheten er på omtrent 2,5 millioner, og mange av de den gang utarmede bydelene ser bedre ut enn de gjorde da og helsevesen, skole og infrastruktur er i bedre forfatning. Så utviklingen har ikke gått helt utenom disse bydelene. Men den gang var Thatcher klar i sin politiske retorikk: disse pøblene som ødelegger og driver hærverk skal forfølges og straffes, en retorikk ikke helt ulik sin partifelle statsminister David Cameron. For Cameron har vært like krystallklar i sine taler. ”De som er gamle nok til å begå sånne handlinger, er også gamle nok til å få sin straff”. Han beordret hele 16 000 politifolk på gata i London for et døgns tid siden, og bruker mye av den samme politiske retorikken som sin forgjenger gjorde. Det resulterte i et stillere London, men flyttet problemet seg til andre byer, hovedsakelig Manchester i nord-England.

Men finnes det en politisk løsning på denne situasjonen? Kan den på kort, og eventuelt lang, sikt løses med politiske virkemidler? Det er mindre enn ett år til OL i London starter, og den britiske regjeringen har naturligvis behov for å vise verden at spesielt London er en trygg by. La oss håpe at det kun er OL-ilden som brenner på dette tidspunktet neste år, og ikke hele urbane England.

At politikerne i Storbritannia ser dette som en krise, er det ingen som helst tvil om. Både Cameron, innenriksminister Theresa May og Londons ordfører Boris Johnson har alle avsluttet sine ferier for å løse dette fra London. Cameron har endog sammenkalt underhuset senere i dag, og han har ledet møter i COBRA, en krisekomite som blir opprettet når landet befinner seg i kriselignende tilstander. Det ble for eksempel gjort etter London-bombene 7. juli 2005. Når underhuset samles i ettermiddag er det forventet unison støtte til regjeringen i forsøkene på å løse disse problemene.

På kort sikt er målet å få fjernet denne mobben fra gatene og få stoppe den kriminelle aktiviteten. Med den nevnte økningen av politistyrken i London, ser det ut til at verste er over der. Derfor blir nok lignende tiltak iverksatt i de andre byene for å få bukt med pøbelen. Arrestasjoner og rettslige prosesser er allerede i gang for å vise mobben at de som begår disse straffbare handlingene vil bli straffeforfulgt, i et håp om at det kan ha en preventiv effekt. I samme åndedrag som Cameron har også Labour-leder Ed Miliband sagt at de lovløse tilstandene må slås hardt ned på. Han uttrykte at det ikke finnes unnskyldninger som kan rettferdiggjøre det som har foregått i disse bydelene, og Miliband ble rett og slett forferdet da han i går besøkte bydelen Peckham i sør i London. Dermed er det lite som tyder på at Labour vil slå politisk mynt på denne saken og kritisere regjeringen for det arbeid de nå gjør og planlegger fremover.

På kort sikt kan det ikke, slik som omstendighetene er nå, hjelpe å snakke om fattigdom og sosial nød og komme med lange utlegg om hvordan disse områdene over lengre tid har blitt gjenstand for sosialt og økonomisk forfall. Når situasjonen er så tilspisset, er hovedmålet for alle politikere å få gjenopprettet ro og orden ved hjelp av politiet. Og Labour sitter litt i glasshus her fordi de historisk har vært talspartiet for de svake gruppene i samfunnet. For Labour på 80-tallet var det nok lettere å forstå demonstranter og folk som ønsket å gjøre opprør mot innsparinger og generelle velferdskutt. Men med den utviklingen som har foregått i de siste to tiår, har partiet mer og mer beveget seg bort fra disse dårligstilte gruppene i det britiske samfunnet, og konsentrert sin innsats mot den voksende middelklassen. Valgsuksessen til Tony Blair, som begynte i 1997, var mye basert på støtte fram middelklassen og ikke arbeiderklassen.

Det betyr at disse gruppene i samfunnet ikke har et politisk parti som direkte snakker deres sak, og på lang sikt er dette et problem. Skal en med politiske virkemidler prøve å løse en del av de problemene vi vet har vært tilstede i disse bydelene, må politikere komme i dialog med den delen av befolkningen som mener de lever både nederst på rangstigen og i ytterste periferi av samfunnet. Vi vet at det gjennom Labours regjeringstid fra 1997-2010 ble gjort flere forsøk på løse en del av de sosiale problemene i disse områdene, men tiltakene ble i stor grad tredd ovenfra og ned. Muligens bør politikerne også se på mulighetene for å saktekjøre kuttene i disse områdene og heller de nærmeste årene forsøke å kutte andre steder. En av årsaksforklaringene som er trukket frem i et forsøk på å forklare det voldsomme sinne vi har sett de siste døgnene, er nettopp den forestillingen som ligger i disse miljøene om at tingenes tilstand faktisk vil bli vesentlig verre enn de er i dag. En slik saktekjøring i forhold til kutt ble foretatt i Nord-Irland etter innstendig press fra regionale politikere der oppe. I Nord-Irland er nemlig sysselsetting viktig for å unngå et tilbakefall til den sekteriske konflikten som preget provinsen fra 1968 til 1998. Offentlig sektor er kunstig stor, nettopp for å unngå at unge voksne rekrutteres til halvmilitære grupper, som i mange tilfeller driver illegal virksomhet. Det betyr at regjeringen er kjent med denne problemstillingen, og at dette også kan vurderes i forhold til mange av disse områdene som vi her snakker om i de store byene, hvor arbeidsledigheten ofte dobbel så høy som i landet ellers. De neste politiske skittene er viktige, og Cameron har en stor utfordring for å bukt med dette nå, og å hindre at dette blusser opp igjen om et års tid.

Storbritannia brenner

Det er kriminelle elementer som nå plyndrer, vandaliserer og driver hærverk på britiske byer. Men under overflaten er årsakene mer komplekse og mangfoldige.

Scenene som nå utspiller seg i London og andre britiske byer er kanskje ukjente for nordmenn. De er også ukjente for mange briter, og majoriteten av britene selv er forferdet over det synet som møter dem når de slår på tv-ene sine. Overraskelsen over at dette kunne spre seg så fort og bli så omfattende er relativt unison, og for briter er dette triste syn, et snaut år før Londons Olympiske leker braker løs. Ved første øyekast er det overraskende at dette skjer så fort, og at et drap kan utløse sånne store negative krefter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje likevel ikke så rart om kort vi analyserer bakteppet.

Drapet på 29-årige Mark Duggan forrige torsdag er hendelsen som motiverte en del av disse gjengene til å flytte sine politiske reaksjoner til gatenivå. Og det har ulmet lenge i mange fattige bydeler, særlig i London. Gjenger har drevet kriminell aktivitet i flere år, og drap og andre avstraffelsesmetoder har vært nokså vanlige. Normalt har disse kriminelle gjengene kjempet mot hverandre, mens de nå alle har vendt seg mot statens utstrakte arm, politiet. Det sinne og den aggresjonen som er kommet til uttrykk de siste dagene vitner naturlig nok om at dette drapet var en utløsningsfaktor for å kunne ytre sin misnøye med først og fremst med de sosiale forholdene i disse områdene. Det øye ser er omfattende kriminalitet, det hjernen tenker om hvorfor dette skjer, i så stort omfang og så hurtig, er mer gjenstand for en refleksjon rundt britiske samfunnsforhold.

Mange grupper i disse bydelene føler seg marginaliserte og utstøtte av samfunnet. De føler de er frarøvet en hver form for mulighet til å delta i samfunnet, og derigjennom ha sjansene for å leve et anstendig liv. I vanskelige økonomiske tider, som nå, er det de nederste på den sosiale rangstigen som må bære byrdene, et ansvar de naturlig nok mener andre bør ta, siden de selv ikke i noen grad har vært med på å sette den britiske økonomien over styr. Stor arbeidsledighet gjør det enkelt for mange av disse kriminelle gjengene å rekruttere medlemmer i områder som er preget falleferdige bygninger, forsøpling og andre elementer av sosialt forfall. Lignende reaksjoner som vi har sett de siste dagene og nettene i Storbritannia har vi også sett i andre europeiske land, som Frankrike og Hellas. Men det er heller ikke noe nytt fenomen i Storbritannia.

Det er naturlig å sammenligne situasjonen nå med situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet, da Margaret Thatcher gjennomførte store økonomiske kutt som rammet den samme sosiale klassen som nå. I tillegg er det likevel ett moment som skiller 80-tallet fra dagens situasjon som er viktig å poengtere. På tidlig 80-tall var opptøyene klart økonomisk motiverte, slik som nå, men i tillegg var de rasemotiverte. I 1981 innførte Thatcher en ny lov om britisk statsborgerskap som tredde i kraft 1. januar 1983, og denne loven rammet de etniske minoritetene særlig hardt. Mange i disse minoritetene som hadde britisk statsborgerskap fikk dette endret på kort tid, mange av dem uten forvarsel. Med den nye loven var det mange tilhørende disse gruppene som ikke kunne forlate landet, siden de da ville bli nektet innreisetillatelse ved retur til Storbritannia. Dagens opptøyer er ikke rasemotiverte selv om det er mange fra de etniske minoritetene som tilhører de sosialt og økonomisk marginaliserte gruppene vi nå ser ødelegge for så mye.

De varslede økonomiske kuttene fra koalisjonsregjeringen har enda ikke slått ut for fullt, men forestillingen om at de etter hvert vil det, og at kanskje situasjonen vil bli enda verre enn den er i dag, er grunn god nok til å uttrykke sin frustrasjon og sitt sinne. Statsminister David Cameron er kommet hjem fra ferie og torsdag må parlamentet også avslutte ferien. De er innkalt til krisemøte. Nå trengs det lederskap for å få bukt med disse problemene, men for britiske politikere er det like viktig å vise verden at de har kontroll på situasjonen ett år før OL.