Storbritannia brenner

Det er kriminelle elementer som nå plyndrer, vandaliserer og driver hærverk på britiske byer. Men under overflaten er årsakene mer komplekse og mangfoldige.

Scenene som nå utspiller seg i London og andre britiske byer er kanskje ukjente for nordmenn. De er også ukjente for mange briter, og majoriteten av britene selv er forferdet over det synet som møter dem når de slår på tv-ene sine. Overraskelsen over at dette kunne spre seg så fort og bli så omfattende er relativt unison, og for briter er dette triste syn, et snaut år før Londons Olympiske leker braker løs. Ved første øyekast er det overraskende at dette skjer så fort, og at et drap kan utløse sånne store negative krefter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje likevel ikke så rart om kort vi analyserer bakteppet.

Drapet på 29-årige Mark Duggan forrige torsdag er hendelsen som motiverte en del av disse gjengene til å flytte sine politiske reaksjoner til gatenivå. Og det har ulmet lenge i mange fattige bydeler, særlig i London. Gjenger har drevet kriminell aktivitet i flere år, og drap og andre avstraffelsesmetoder har vært nokså vanlige. Normalt har disse kriminelle gjengene kjempet mot hverandre, mens de nå alle har vendt seg mot statens utstrakte arm, politiet. Det sinne og den aggresjonen som er kommet til uttrykk de siste dagene vitner naturlig nok om at dette drapet var en utløsningsfaktor for å kunne ytre sin misnøye med først og fremst med de sosiale forholdene i disse områdene. Det øye ser er omfattende kriminalitet, det hjernen tenker om hvorfor dette skjer, i så stort omfang og så hurtig, er mer gjenstand for en refleksjon rundt britiske samfunnsforhold.

Mange grupper i disse bydelene føler seg marginaliserte og utstøtte av samfunnet. De føler de er frarøvet en hver form for mulighet til å delta i samfunnet, og derigjennom ha sjansene for å leve et anstendig liv. I vanskelige økonomiske tider, som nå, er det de nederste på den sosiale rangstigen som må bære byrdene, et ansvar de naturlig nok mener andre bør ta, siden de selv ikke i noen grad har vært med på å sette den britiske økonomien over styr. Stor arbeidsledighet gjør det enkelt for mange av disse kriminelle gjengene å rekruttere medlemmer i områder som er preget falleferdige bygninger, forsøpling og andre elementer av sosialt forfall. Lignende reaksjoner som vi har sett de siste dagene og nettene i Storbritannia har vi også sett i andre europeiske land, som Frankrike og Hellas. Men det er heller ikke noe nytt fenomen i Storbritannia.

Det er naturlig å sammenligne situasjonen nå med situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet, da Margaret Thatcher gjennomførte store økonomiske kutt som rammet den samme sosiale klassen som nå. I tillegg er det likevel ett moment som skiller 80-tallet fra dagens situasjon som er viktig å poengtere. På tidlig 80-tall var opptøyene klart økonomisk motiverte, slik som nå, men i tillegg var de rasemotiverte. I 1981 innførte Thatcher en ny lov om britisk statsborgerskap som tredde i kraft 1. januar 1983, og denne loven rammet de etniske minoritetene særlig hardt. Mange i disse minoritetene som hadde britisk statsborgerskap fikk dette endret på kort tid, mange av dem uten forvarsel. Med den nye loven var det mange tilhørende disse gruppene som ikke kunne forlate landet, siden de da ville bli nektet innreisetillatelse ved retur til Storbritannia. Dagens opptøyer er ikke rasemotiverte selv om det er mange fra de etniske minoritetene som tilhører de sosialt og økonomisk marginaliserte gruppene vi nå ser ødelegge for så mye.

De varslede økonomiske kuttene fra koalisjonsregjeringen har enda ikke slått ut for fullt, men forestillingen om at de etter hvert vil det, og at kanskje situasjonen vil bli enda verre enn den er i dag, er grunn god nok til å uttrykke sin frustrasjon og sitt sinne. Statsminister David Cameron er kommet hjem fra ferie og torsdag må parlamentet også avslutte ferien. De er innkalt til krisemøte. Nå trengs det lederskap for å få bukt med disse problemene, men for britiske politikere er det like viktig å vise verden at de har kontroll på situasjonen ett år før OL.