Ed Miliband ny Labour-leder

Ed Miliband har fulgt storebror David hele sitt liv. På lørdag ble Ed valgt til ny leder av Labour. Det er første gangen han er foran David. Men er han Labours riktige valg?

Med en medieoppmerksomhet som lignet det siste parlamentsvalget, ble Labours landsmøte i Manchester lørdag vitne til en valgtriller av de sjeldne. Partiet som tapte valget og nå er i opposisjon, valgte ny leder, en leder som da skal danne Labours skyggeregjering i underhuset. Lederskapsvalget ble dominert av striden mellom de to brødrene Miliband, noe historien aldri har sett, og begivenheten i går var regissert med en spenning, nerve og dramaturgi vi sjelden har sett på et årsmøte. Og dramaturgien endte først i et gisp, så i øredøvende applaus da opptelling av alle stemmene etter fjerde runde ga Ed det lille nødvendige forspranget, og dermed seieren over storebror. Applausen var like mye et uttrykk for at Labour hadde fått ny leder som at Ed slo storebror. Seansen før selve opptellingen ble dominert av Gordon Browns takketale. Salen fikk høre og se en spøkefull og avbalansert Brown som takket av på vegne av deres generasjon. Brown tok ansvaret for det svake valget i mai, han takket sine forgjengere med en selvironi og politisk treffsikkerhet vi sjelden så da han var statsminister. Hans tale så bakover i påvente av at en ny leder skulle ta over for å skrive et nytt kapittel i partiet historie.

Da annonseringen var ferdig, var scenen klar for Ed Miliband, Labours ferske leder. En blek, men fattet Ed snakket til landsmøte om forbrødring, samling av partiet og nødvendigheten av å utfordre den sittende koalisjonsregjeringen. Ed hadde sammen med de andre fem kandidatene fått vite resultatet en halv times tid før seansen begynte. På scenen så han stiv, ubekvem og usikker ut. Men forhåpentligvis er det en mer offensiv og tryggere partileder vi får se på tirsdag, når han skal holde sin første offisielle tale som leder. Forventningene er store politisk, men de er også store når det gjelder hans kommunikative evner. Er han den rette til å utfordre statsminister David Cameron i underhuset? Klarer han å splitte den skjøre koalisjonen mellom de konservative og Liberaldemokratene? Det er den politisk verbale utfordringen som ligger foran Ed i underhuset som vil bli en pekepinn på om han er et godt statsminsteremne.

Utfallet av lederkampen var så dramatisk som dramaturgien på lørdagens seanse la opp til. Opptellingen trengte fire runder for å krone Ed til ny leder, og i fjerde og siste runde vant Ed med omtrent ett prosentpoengs margin på sin bror, og krabbet over 50 %-grensen med 0,65%. I de tre første rundene var det så jevnt at det kunne tippet begge Miliband-veier, men som målingene på forhånd hadde spådd; hvis kampen ikke ble avgjort i Davids favør i første runde, med at David fikk mer enn 50 % av stemmene, ville antagelig Ed dra i land seieren til slutt. Slik ble det, og den antagelsen ble gjort på bakgrunn av at andrestemmene i større grad ville gå til Ed enn til David. Antagelsen slo til, og det gjorde jammen de fleste meningsmålingene også. I et ledervalg som dette, er det som regel vanskelig å feste lit til målinger, først og fremst fordi systemet for å velge ny leder i Labour er innviklet. Jo mer innviklet systemet er, jo mer upresise er målingene. Men denne gangen slo de til. David vant i første runde basert på førstestemmene, og etter hvert som rundene gikk ble det jevnere og jevnere, før Ed til slutt trakk det lengste strået. Kort fortalt var David mest populær blant partiets medlemmer og i parlamentsgruppene (underhuset og Europaparlamentet), mens Ed hadde noe større oppslutning i fagforeningene, og det var dette som til slutt ble avgjørende.

Spørsmålet alle her i Manchester stiller seg er om Labour har gjort det rette valget. Er Ed den lederen som kan føre partiet tilbake til statsministerkontorene, eller blir dette en lang vandring i opposisjon? Holder koalisjonen sammen, blir ikke neste valg før i 2015, og det kan bli fem lange år for Ed og Labour. Men det betyr også at Ed har god tid til å samle partiet og forberede seg frem mot 2015. Får han jobbe i fred og ro, har naturlig nok partiet, som var i posisjon mellom 1997 og 2010, er ypperlig sjanse til å komme tilbake. Da er det imidlertid viktig at Ed innretter sin politikk for å få tilbake de stemmene de mistet under valget i mai. Deler av media har allerede døpt ham ”Red Ed”, og tror han blir en lett kamp for Cameron og koalisjonen. Ed har allerede selv sagt at han ikke ønsker å bevege partiet mot venstre, selv om han kan få en strid tørn med å kvitte seg med dette stempelet. Skal Labour tilbake til makten er veien til venstre ingen vei å gå. Den fører alle andre steder enn der Ed og Labour ønsker. Derfor bør det ikke være noe tvil om hvor Labour legger seg politisk; de må ligge i sentrum-venstreaksen for å få velgernes gunst. Det er der kampen står.

Dette årsmøte signaliserer uansett en ny epoke i Labours historie. Ed ba pent om å få slippe merkelappene fra Brown, Tony Blair og New Labour, og sa at den nye generasjonen Labour-politikere vil forme sine egne verdier og velge sine egne veier. Fremtiden vil vise om de verdiene og veiene vil føre til Downing Street eller om de fører inn i ørkenen. I løpet av disse dagene her i Manchester vil nødvendigvis fokuset flyttes fra brødrekampen til Labours fremtidige politikk, og det er ikke minst brødrenes mor, Marion Kozak, glad for. I dag gleder hun seg over Ed, men er like skuffet på vegne av David. La oss se om det også blir følelsen i Labour etter dette landsmøte og frem mot neste parlamentsvalg.

LibDem sitt årsmøte

I går åpnet Liberaldemokratene sitt årsmøte i Liverpool. LibDem er første parti ut i rekken til å arrangere høstens landsmøter, og for LibDem er dette spesielt siden de nå for første gang sitter i regjering, om enn dog sammen med de konservative. Men det har kanskje ikke gått som forventet for mange i LibDem i regjering, i alle fall ikke enda.

Mange spådde koalisjonens snare død etter at de to partiene ble enige om å danne regjering etter valget i mai. Styrkeforholdet i koalisjonen speiler valgresulatetet, og dermed var det uunngåelig at toriene ville være mye større, og dermed politisk sterkere, enn LibDem. Selv om koalisjonen ettersigende fungerer tilfredsstillende så langt, er det høsten og vinteren som blir utfordrende for den ferske regjeringen. Da kommer mange av spørsmålene som, i alle fall på papiret, vil kunne splitte de to partiene. Og det er rimelig at toriene har de tyngste postene og den sterkeste posisjonen i koalisjonen, men David Cameron er, som vi vet, helt avhengig av Nick Clegg og Liberaldemokratene. Det er LibDem som sørger for koalisjons flertall i underhuset. Ingen av parietene kunne i prinsippet styrt alene, selv om toriene vurderte en mulig mindretallsregjering.

Men selv om lederskapene i de to partiene ser ut til å trives i hverandres selskap, er det mange misfornøyde medlemmer av det liberaldemokratiske partiet. Partiet har etter de gikk inn i koalisjonen stupt på menigsmålingene, og det finnes mange skeptikere partiets høyrevridning. Den "naturlige" alliansen for mange partimedlemmer er Labour og ikke de konservative. Det ser også ut til å være holdningen blant flertallet av partiets velgere. Derfor er Cleggs tale til landsmøte i dag, mandag, avgjørende, både for hans egen positisjon i partiet, og for partiets allianse med toriene.

Og Cleggs tale vil handle mye om å forsikre både partiets medlemmer og velgere om at partiet har valgt riktig da de gikk inn i koalisjonen. At de må jobbe med to tanker i hode på én gang: posisjonere seg riktig i koalisjonen og utvikle partiets egen identitet. Han vil opprettholde sitt standpunkt at det var viktig for partiets rennomé å ga inn i koalisjonen. Hvis de ikke hadde gjort det, ville ikke partiet blitt tatt seriøst ved neste valg. De hadde forsterket oppfatningen om at LibDem er et opposisjonsparti, uansett valgutfall.

Til slutt vil Clegg antagelig understreke at koalisjonsavtalen gjelder for dette parlamentet. De skal ikke ukritisk draes inn i toriene økonomiske kutt, sånn helt uten videre. I tillegg vil nok partiet komme mer frem i lyset når de legger frem sine forslag til politiske og konstitusjonelle forandringer. Det var kanskje det viktigste kriteriet for å gå inn i koalisjonen.

Pavebesøk til besvær

Da pavefølget landet i London i dag, hadde uroen allerede vært i gang i noen dager. Kardinal Walter Kaspers uttalelser om at det å lande på Heathrow av og til kunne minne om å lande i et utviklingsland, har gjort besøket enda mer kontroversielt enn det det på forhånd var. For det var kontroversielt i det sterkt angikansk-protestantiske, nå sekulære, Storbritannia at det hardt prøvede Vatikan-lederskapet skulle besøke landet, og det til og med på offisielt statsbesøk. Det blir det protester og demonstrasjoner av. Paven har nemlig ikke blitt offisielt invitert siden Henrik VIII prøt med den katolske kirken i 1534. Siden den gang utviklet Storbritannia seg til ett av de mest protestantiske landene i Europa, men har i moderne tid blitt ett av Europas mest sekulære.

Og her ligger noe av essensen i kardinal Kaspers uttalelser. Kasper mente sekularisering og modernisering hadde gjort stor skade på det britiske samfunnet. Samtidig kritiserte han den anglikanske kirken som tillater gifte prester, kvinnelige prester og prester som har sex med samme kjønn. Det vil det aldri bli åpnet for slik praksis i den katolske kirke.

For de fleste briter er katolisisme dessverre forbundet med de forferdelige overgrepssakene, det lange og blodige forholdet til katolske Irland og naturligvis det som ikke er en religiøs konflikt, konflikten i Nord-Irland. De siste dagene har meningsmålinger vist at så mange som to-tredjedeler av britene er i mot dette offisielle besøket. I dag har Pave Benedict holdt messe i Glasgow, hvor han også tidligere på dagen traff en delegasjon med protesterende protestanter. Den delegasjonen ble ledet av Ian Paisley, stifter og tildigere leder av både den Frie Presbyritanske kirke i Nord-Irland og det særs anti-katolske partiet det Demokratiske unionistpartiet. Paisley er kjent for sin årelang kamp mot irsk gjenforening, og har i sterke ordelag skjelt Vatikanet ut gang på gang. Skulle gjerne likt å være flue på veggen i en samtale mellom paven og Paisley, selv om noe slikt aldri kommer i stand.

Det er få steder i Europa paven vil få så mye motstand og demonstrasjoner som han nå opplever i Storbritannia. Derfor blir det lenge til et nytt statsbesøk blir arrangert. Det blir i alle fall ikke Dronning Elizabeth II som inviterer. Selv om hun ser ut til å overleve sin sønn, Prins Charles, overlever hun neppe et nytt statsbesøk fra Vatikanstaten.

Ledervalget i Labour

På en You-Gov måling i The Sunday Times ligger nå lillebror Ed Miliband et hestehode foran David. Men merk; det er basert på andrestemmene. Og hva betyr det? Jo, hvis ingen av de fem kandidatene som står på valg får mer en 50% av stemmene i første runde, foredeles andrestemmene fra de dårligste kandidatene til de to beste. I og med at det er mange fra den siden av partiet som også Ed M. representerer (venstresiden), er det stor sannsynlighet for at stemmene til Abbott og Burnham, som er de to som ligger dårligst an nå, vil gå til Ed M. hvis det er brødrene Miliband det står om etter første runde. Det er også sannsynlig at stemmene til Ed Balls vil gå til Ed M. snarere enn til storebror David.

Og indikasjonene foreløpig går i retning av at ingen foreløpig ligger an til å få mer enn 50% av totalstemmene. Da åpnes det for andrestemmer, og utfallet av andre runde kan altså bli at Labour får en leder som kommer frem på andrestemmene og som et resultat av at de fleste kandidatene denne gangen ligger nærmere Ed M. enn David M. I dette tilfellet kan det altså være noe tilfeldig hvem som vinner.

Når det er sagt, kan det naturlig nok også være negativt å ha mange kandidater fra samme fløy i partiet. Det vil nemlig splitte oppslutningen deres, og hvis det skjer denne gang, vil David M. ta en relativt komfortabel seier. Men det er enda noen uker igjen å bestemme seg på for dem som har stemmerett. Vinneren annonseres 25. september, dagen før Labours landsmøte åpner i Manchester.

Og det er tre grupper i partiet som har stemmerett; parlamentsmedlemmer, partiets medlemmer og fagforeningene (individuelle stemmer). Den som får flest stemmer går da av med seieren etter første hvis det da er mer enn 50% totalt. Blir det ikke det, går det til andre runde, og utfallet kan bli som beskrevet ovenfor.

Det er på tide å våkne etter sommerdvalen. Det politiske bilde snører seg sammen i Storbritannia. Og Labour har hovedrollen i to begivenheter som i dag er viktige å registrere; den ene er lanseringen av Tony Blairs bok A Journey, mens den andre er begynnelsen på sluttspurten om hvem som blir ny leder i Labour. Den ene begivenheten, den mer en 600-sider lange historien til Blair, ser bakover, mens den andre handler om fremtiden. De to begivenhetene tangerer likevel hverandre.

Som alle memoarer, har også deler av Blairs bok lekket ut på forhånd. I kveld sendes et intervju med Blair på BBC 2 kl 20 gjort av Andrew Marr. Mye av innholdet har kommet ut i aviser og magasiner de siste ukene, og reaksjonene er vel ikke så veldig overraskende. Blair har hatt en anstrengt forhold til Brown, kanskje mer anstrengt enn det som er kommet ut tidligere. Likevel ser bilde ut til å være ambivalent, siden Blair lovpriser Brown på mange områder. Blair så allikevel aldri på Brown som et statsministeremne. Men som han sier, det var noe partiet og velgerne selv måtte finne ut. 6. mai i år kom vel den dommen!

Den andre begivenheten tangerer den første fordi den har med rekken av Labour-ledere å gjøre. Hva kan en ny leder lære av Blair og evt Brown? På hvilke områder vil det være fornuftig å ta med seg New Labour-filosofien? Og hvor trenger den nye lederen å gå videre? De fem kandiatene; Ed Balls, Ed og David Miliband, Diane Abbott og Andy Burnham kjemper om embete. Slik det ser ut nå, første dagen hvor partiets medlemmer har mulighet til å stemme på sin kandidat, står det mellom brødrene Miliband. Men Ed og strorebror David er litt forskjellige i sin tilnærming. Ed mer venstrevridd enn David, og blir dermed sett på som hellende mer mot Browns side av partiet. David er likere på Blair, og var under Blair ansett som Blairs kronprins i partiet. David vil fortsette Blairs politikk og New Labours reformer. Der såes det mer tvil om Ed. Han vil etter alle solemerker bevege partiet enda mer til venstre.

Den andre Ed, nemlig Ed Balls var Browns nærmeste venn og medarbeider de tre årene Brown var statsminister. Det er ingen tvil om hvor han står i partiet, og mange både i partiet og i opinionen frykter nok en for direkte videreføring av Browns linje. De to mer ubeskrevne bladene i kampen, Abbott og Burnham har ingen sjanse til å vinne. David og Ed Miliband er de store favorittene, men en splittelse av stemmene mellom dem kan godt føre til at Balls klarer å snike seg mellom dem.

Min støtte går til David Miliband, fordi jeg tror han er den som har størst sjanse til å få Labour tilbake i posisjon. Følg med i ukene som kommer. Vinneren annonseres 25. sept, én dag før Labours landsmøte åpner i Manchester. Der vil jeg være å følge begivenhetene ringside.