Dronningens tale

Storbritannia og Irland har et langt og turbulent forhold. Dronning Elizabeths besøk i Irland er ikke bare viktig for historien, men også for det fremtidige naboforholdet mellom de to øyene.

Konger og dronninger er ofte sterke symboler i seg selv. Det at de dukker opp forskjellige steder på statsbesøk er vi vant med både i Norge og i utlandet. Ofte er det at de er tilstede viktigere enn hva de sier. Kraften av en tilstedeværelse uttrykker mer og sier mer enn tusen ord kan beskrive. Under den britiske dronningens besøk i Irland er imidlertid både tale, fremtreden og tilstedeværelse på de riktige plassene viktig. Grunnen er simpelthen den lange og vanskelige historien de to landene har sammen, og den maktutøvelse som England og senere Storbritannia utøvde overfor Irland. Statsbesøket er det første av sitt slag siden irene fikk sin uavhengighet fra britene i 1922.

Siden de verbale uttrykkene ble tillagt sånn vekt, var det knyttet stor spenning til dronningens tale i Dublin onsdag. Ville hun beklage britenes oppførsel i Irland? Ville hun i det hele tatt komme inn på sårbare historiske hendelser som påskeopprøret i 1916, den irske uavhengighetskrigen fra 1919-21 og delingen av den irske øye med påfølgende uavhengighet for irene i 1922? Spekulasjonene og spørsmålene var mange før Irlands president Mary McAleese overlot ordet til dronning Elizabeth. For statsbesøket har naturlig nok avstedkommet mange demonstrasjoner og reaksjoner i Irland. Mange av dem har vært knyttet til Nord-Irland, som da forble en del av den britiske unionen da øya ble delt. Og Nord-Irlands korte og brutale historie er i seg selv på mange måter et bilde av de mange hundre årene med konflikt mellom Storbritannia og Irland.

Dronning Elizabeths kollega Henrik VIII, som regjerte fra 1509-1547, var en høyt respektert engelsk konge som var kjent for mange ting. På folkemunne er han kanskje mest kjent for sine seks koner, men Henrik var en viktig konge på et viktig tidspunkt i engelsk-britisk historie. Med Henrik kom den engelske renessansen og reformasjonen, som for øvrig skjedde noenlunde samtidig i England. Komplikasjoner i Henriks privatliv skulle vise seg å få store politiske og religiøse konsekvenser for England, men også for Irland og forholdet mellom de to landene. På 1500-tallet var ikke forholdet mellom den private sfære og den politiske så stor som den er i dag. Da hans første kone, Catarina av Aragon, ble dumpet til fordel for Anne Boleyn, angivelig fordi Catarina var uegnet til å gi Henrik en mannlig tronarving, ble historien fort endret. Henrik søkte paven i Roma om lov til å skille seg fra Catarina, men fikk ’nei’ fra den katolske kirkes overhode. Dermed bestemte Henrik seg for å bryte med paven i 1534 og innføre seg selv som overhode i en ny anglikansk kirke, som da etter hvert ble protestantisk. Catarina var spansk, katolsk, og ble etter skilsmissen behandlet svært dårlig av Henriks hoff. Det likte Spania dårlig. Kriger og invasjoner var vanlig kost på 1500-tallet, og Henrik fryktet at Spania ville gjengjelde Henriks dårlige behandling av Catarina. Han fryktet en invasjon fra Spania, og han var redd for at Spania skulle alliere seg med Englands nabo Irland, som jo også var katolsk og hadde sterke bånd til Roma.

Selv om det i ettertid så lite sannsynlig ut at Irland skulle bli brukt som et startpunkt for en spansk invasjon av England, tok likevel Henrik kontroll over Irland som konge i 1541. Mange engelske nobiliteter ble sent til Irland og utgjorde, sammen med skotter og engelskmenn, som hadde utvandret til særlige nordlige deler av Irland gjennom middelalderen, en sterk engelsk overklasse som gradvis tok over kontrollen fra den iriske overklassen. Konfliktene ble etter hvert lange og mange, både i forhold til landområder, religion, kultur og politikk. Da den britiske unionen ble opprettet mellom England og Skottland i 1707, ble Irland sett på som et potensielt problem, og ble til slutt innlemmet i unionen i 1801. Da trodde London at de skulle få bedre kontroll med irene. Og for å gjøre en lang historie kort; der tok britene skammelig feil. Opprør og uroligheter fortsatte til Irland ble uavhengige i 1922 og i Nord-Irland frem til Langfredagsavtalen ble undertegnet som del av fredsprosessen i 1998. Mange irske nasjonalister ser britisk tilstedeværelse i Nord-Irland som kolonial maktutøvelse og en videreføring av den undertrykkelsen Irland gjennom århundrene er utsatt for. Dette på tross av at flertallet i nord er såkalte unionister, etterkommere etter de engelskmenn og skotter som har slått seg ned der gjennom århundrene.

Fredsprosessen og den tilsynelatende politiske stabiliteten i nord, har muliggjort dronning Elizabeths besøk i republikken. Samarbeidet mellom den britiske og irske regjeringen og de politiske partiene i Nord-Irland har banet vei for et delt internt styre i nord, et bedre samarbeid mellom nord og sør på den irske øya og dermed et bedre forhold mellom Irland og Storbritannia. Mye av atmosfæren rundt statsbesøket handler om å komme frem til en felles forståelse av historien samt se fremover mot en lysere fremtid. Dronningens program handler derfor å symbolsk knytte fortid, nåtid og fremtid sammen på en måte som gir en eller annen form for positiv mening for både irer og briter. Symbolikk har en stor kraft i irsk historie, og kanskje spesielt i den nordirske samtidshistorien. Under konflikten i nord, fra 1968-1998, ble den historiske symbolikken brukt som et aktivt kampmiddel for å bryte ned fienden og presentere sin versjon av hendelsene.

Men denne gangen var også det talende ord viktig. Dronningens tale onsdag var rørende og perspektivet var hvordan vanlige irer og briter har lidd opp gjennom historien som et resultat av det turbulente forholdet landene i mellom. Selv om hun ikke direkte beklaget, gikk hun så langt som en monark kan gå i å uttrykke sympati for de falne. Akkurat som hennes egen symbolkraft, ble talen en sammenfattende narrativ av historie, nåtid og fremtid og om hvordan to gode naboer skal jobbe sammen for at historien ikke skal gjenta seg. Dermed har dronning Elizabeth både gjennom tilstedeværelse og ord gjort det mulig for at det ikke tar nye hundre år før en britisk monark kommer på statsbesøk til Irland.

Vedtar britene nytt valgsystem?

Folkeavstemningen for ny valgreform avholdes 5. mai. Men i Storbritannia tapte avstemningen kampen om oppmerksomheten til det nylig avholdte bryllupet. På én måte henger likevel de to begivenhetene sammen.

Storbritannia er et konstitusjonelt monarki, hvor Dronning Elizabeth II er det formelle statsoverhode i det konstitusjonelle rammeverket. Rammeverket, som består av parlamentet (overhuset og underhuset) og fra 2010 en høyesterett, hviler på en konstitusjon som dog ikke er skrevet i ett dokument slik som for eksempel i Norge og USA. Den britiske konstitusjonen er såkalt ”ukodet”, består av en rekke kilder og kan delvis dateres tilbake til 1215 da Kong Johan ble tvunget til å skrive under på å innskrenke sin egen makt. Britene har lange parlamentariske og konstitusjonelle tradisjoner, men de har likevel et par udemokratiske elementer i sitt rammeverk. Overhuset blir ikke valgt, men utpekt, mens valgsystemet til underhuset underminerer den britiske flerpartistrukturen som er vokst frem i moderne tid.

Selv om 29. april har stått skrevet med store bokstaver i britiske kalendere lenge, er det 5. mai som på kort sikt vil ha størst betydning for den konstitusjonelle sammensetningen. Det er få briter som ikke har fått med seg begivenhetene i Westminster Abbey. Tronarving Prins William fikk sin prinsesse Kate Middleton i en seremoni som til og med overgikk Williams foreldres fra 1981, da Prins Charles giftet seg med Lady Diana. Hele unionen hadde to fridager i forbindelse med feiringen, hvilket betydde at britene kunne følge bryllupet hele fredagen og feire helt til mandagen om de så ønsket. Denne torsdagen er dagen for folkeavstemning og valg i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ingen offisiell fridag, ei heller er det en dag som er blitt viet for mye oppmerksomhet i media. Og det er kanskje heller ikke å forvente at en konstitusjonell reform skal få like mye spalteplass som et kongelig bryllup.

Men det er ikke antall spaltemeter som avgjør graden av viktighet i denne sammenhengen. Folkeavstemningen om konstitusjonell endring, deriblant nytt valgsystem for valg til underhuset, vil kunne endre representasjon og underhusets sammensetning. Det er ingen revolusjonerende endring som ligger på bordet 5. mai. Britene har ingen tradisjoner for voldsomme omveltninger. De tror snarere på saktere endringer – evolusjon og ikke revolusjon. Forslaget til nytt valgsystem bærer preg av dette. Koalisjonsregjeringen, med visestatsminister Nick Clegg i spissen, ønsker folkets syn på om en skal fortsette med dagens system – enkelt flertall i énmannkretser eller bytte til det nye som kalles ”alternativ stemming” – Alternative Vote (AV). AV er ett knepp på sikte mot forholdstallvalg, slik vi kjenner det fra Norge. AV beholder valgkretsene, men gir stemmeberettigede mulighet for å krysse av på flere kandidater enn den ene som nåværende system legger opp til. Kandidatene rangeres fra 1 til så mange en ønsker å stemme på, og ved opptellingen trenger en kandidat 50 % for å bli valgt fra den aktuelle valgkretsen. Får en kandidat mindre enn 50 % i første opptellingsrunde, blir stemmene til kandidaten med færrest førstepreferansestemmer eliminert og vedkommende kandidats andrestemmer blir fordelt på de gjenværende kandidater. Får ingen kandidat mer enn 50 % i andre opptellingsrunde, fortsetter denne prosessen helt til én får over 50 %. I prinsippet må altså en kandidat ha mer enn 50 % i en valgkrets for å bli valgt til underhuset.

Når britene foreslår slike endringer er det alltid kritiske røster. De som fronter ’nei’-kampanjen mener systemet er uoversiktlig, forvirrende, fremmer ekstremist partier og at det fremfor alt er en garanti for svake koalisjonsregjeringer hvor små partier havner på vippen. I tillegg bruker kritikerne den britiske politiske kulturen som argument for å opprettholde status quo; at britene er ikke er vant til koalisjonsregjeringer, de er vant til to store partier som kjemper om makten og dermed sterke flertallsregjeringer. Argumentene for endring er likevel bedre enn de mot. Enkelt flertall avspeilte folks stemmevaner bedre før i tiden enn det gjør nå. For eksempel i 1955 stemte 96 % på Labour og de konservative og de to partiene fikk da 99 % av setene i underhuset. I fjorårets valg stemte kun 65 % på de to store partiene, men de fikk til sammen likevel 87 % av setene. Dette demokratiske avviket er det beste argumentet ’ja’-kampanjen bruker.

Men det er flere gode argumenter for å innføre AV, et system som på en bedre måte vil ivareta det pluralistiske demokratiske Storbritannia. Et nytt system vil føre til færre bortkastede stemmer, mindre taktisk stemming, det vil fremme mindre partier og partier ville måtte appellere til hele opinionen. Slik systemet er i dag kan partiene konsentrere sin valgkamp i de valgkretsene som kan svinge i deres favør. I tillegg til partienes sikre kretser, kan det være nok å vinne mellom 70-100 av 650 kretser for å sikre et stort flertall i underhuset. Disse marginale kretsene er ofte blitt kalt ”middle England”, kreter som har en demografisk overvekt av representanter fra middelklassen. Og de ligger alle i England. Med AV vil partiene i større grad være tvunget til å fokusere på politiske likheter og ikke bare forskjeller, slik det i stor grad fremstår i dag.

AV vil være en etappe på veien mot et mer proporsjonalt system. Men det er langt fra sikkert at reformen blir vedtatt. De siste meningsmålingene viser at ’nei’-siden enda leder med opptil 15 %, selv om noen målinger viser et jevnere løp. Problemet er at koalisjonen er dypt splittet i dette spørsmålet. De konservative har helt fra koalisjonen ble satt sammen i mai i fjor sagt at de ikke ønsker et nytt valgsystem. De vil naturlig nok ikke sparke beina under et valgsystem som har sikret dem så stor politisk innflytelse som de har hatt. For Liberaldemokratene derimot var folkeavstemning om nytt valgsystem en forutsetning for å gå i koalisjon med toriene. Men for et år siden rådet optimismen i partiet i mye større grad enn den gjør i dag, og ”Cleggmanian” herjet i Storbritannia. Året i regjering har ført til krisestemning i partiet, oppslutningen har vært nede under 10 %, og mange av partiets egne medlemmer og parlamentsmedlemmer mener for mange av Liberaldemokratenes kjernesaker er forsvunnet fra den politiske agendaen. Clegg er blitt skyteskive for alle, og taper han denne avstemningen, er det ingen tvil om at både han og partiet er vesentlig svekket. Da vil han i løpet av et snaut år kunne gå fra å være politisk ”kingmaker” til å bli en potensiell syndebukk som kan bli sittende i koalisjonen kun for å unngå regjeringskrise. I det perspektivet ser kanskje umiddelbart prins Williams fremtid noe lysere ut. Hans plass i det konstitusjonelle rammeverket er sikret gjennom arv. Det er en kontinuitet og forutsigbarhet politikere bare kan drømme, selv om kanskje aller mest Clegg er den som hadde trengt det i månedene som kommer. Valg er nemlig noe Liberaldemokratene ser mørkt på for øyeblikket.