Dronningens tale

Storbritannia og Irland har et langt og turbulent forhold. Dronning Elizabeths besøk i Irland er ikke bare viktig for historien, men også for det fremtidige naboforholdet mellom de to øyene.

Konger og dronninger er ofte sterke symboler i seg selv. Det at de dukker opp forskjellige steder på statsbesøk er vi vant med både i Norge og i utlandet. Ofte er det at de er tilstede viktigere enn hva de sier. Kraften av en tilstedeværelse uttrykker mer og sier mer enn tusen ord kan beskrive. Under den britiske dronningens besøk i Irland er imidlertid både tale, fremtreden og tilstedeværelse på de riktige plassene viktig. Grunnen er simpelthen den lange og vanskelige historien de to landene har sammen, og den maktutøvelse som England og senere Storbritannia utøvde overfor Irland. Statsbesøket er det første av sitt slag siden irene fikk sin uavhengighet fra britene i 1922.

Siden de verbale uttrykkene ble tillagt sånn vekt, var det knyttet stor spenning til dronningens tale i Dublin onsdag. Ville hun beklage britenes oppførsel i Irland? Ville hun i det hele tatt komme inn på sårbare historiske hendelser som påskeopprøret i 1916, den irske uavhengighetskrigen fra 1919-21 og delingen av den irske øye med påfølgende uavhengighet for irene i 1922? Spekulasjonene og spørsmålene var mange før Irlands president Mary McAleese overlot ordet til dronning Elizabeth. For statsbesøket har naturlig nok avstedkommet mange demonstrasjoner og reaksjoner i Irland. Mange av dem har vært knyttet til Nord-Irland, som da forble en del av den britiske unionen da øya ble delt. Og Nord-Irlands korte og brutale historie er i seg selv på mange måter et bilde av de mange hundre årene med konflikt mellom Storbritannia og Irland.

Dronning Elizabeths kollega Henrik VIII, som regjerte fra 1509-1547, var en høyt respektert engelsk konge som var kjent for mange ting. På folkemunne er han kanskje mest kjent for sine seks koner, men Henrik var en viktig konge på et viktig tidspunkt i engelsk-britisk historie. Med Henrik kom den engelske renessansen og reformasjonen, som for øvrig skjedde noenlunde samtidig i England. Komplikasjoner i Henriks privatliv skulle vise seg å få store politiske og religiøse konsekvenser for England, men også for Irland og forholdet mellom de to landene. På 1500-tallet var ikke forholdet mellom den private sfære og den politiske så stor som den er i dag. Da hans første kone, Catarina av Aragon, ble dumpet til fordel for Anne Boleyn, angivelig fordi Catarina var uegnet til å gi Henrik en mannlig tronarving, ble historien fort endret. Henrik søkte paven i Roma om lov til å skille seg fra Catarina, men fikk ’nei’ fra den katolske kirkes overhode. Dermed bestemte Henrik seg for å bryte med paven i 1534 og innføre seg selv som overhode i en ny anglikansk kirke, som da etter hvert ble protestantisk. Catarina var spansk, katolsk, og ble etter skilsmissen behandlet svært dårlig av Henriks hoff. Det likte Spania dårlig. Kriger og invasjoner var vanlig kost på 1500-tallet, og Henrik fryktet at Spania ville gjengjelde Henriks dårlige behandling av Catarina. Han fryktet en invasjon fra Spania, og han var redd for at Spania skulle alliere seg med Englands nabo Irland, som jo også var katolsk og hadde sterke bånd til Roma.

Selv om det i ettertid så lite sannsynlig ut at Irland skulle bli brukt som et startpunkt for en spansk invasjon av England, tok likevel Henrik kontroll over Irland som konge i 1541. Mange engelske nobiliteter ble sent til Irland og utgjorde, sammen med skotter og engelskmenn, som hadde utvandret til særlige nordlige deler av Irland gjennom middelalderen, en sterk engelsk overklasse som gradvis tok over kontrollen fra den iriske overklassen. Konfliktene ble etter hvert lange og mange, både i forhold til landområder, religion, kultur og politikk. Da den britiske unionen ble opprettet mellom England og Skottland i 1707, ble Irland sett på som et potensielt problem, og ble til slutt innlemmet i unionen i 1801. Da trodde London at de skulle få bedre kontroll med irene. Og for å gjøre en lang historie kort; der tok britene skammelig feil. Opprør og uroligheter fortsatte til Irland ble uavhengige i 1922 og i Nord-Irland frem til Langfredagsavtalen ble undertegnet som del av fredsprosessen i 1998. Mange irske nasjonalister ser britisk tilstedeværelse i Nord-Irland som kolonial maktutøvelse og en videreføring av den undertrykkelsen Irland gjennom århundrene er utsatt for. Dette på tross av at flertallet i nord er såkalte unionister, etterkommere etter de engelskmenn og skotter som har slått seg ned der gjennom århundrene.

Fredsprosessen og den tilsynelatende politiske stabiliteten i nord, har muliggjort dronning Elizabeths besøk i republikken. Samarbeidet mellom den britiske og irske regjeringen og de politiske partiene i Nord-Irland har banet vei for et delt internt styre i nord, et bedre samarbeid mellom nord og sør på den irske øya og dermed et bedre forhold mellom Irland og Storbritannia. Mye av atmosfæren rundt statsbesøket handler om å komme frem til en felles forståelse av historien samt se fremover mot en lysere fremtid. Dronningens program handler derfor å symbolsk knytte fortid, nåtid og fremtid sammen på en måte som gir en eller annen form for positiv mening for både irer og briter. Symbolikk har en stor kraft i irsk historie, og kanskje spesielt i den nordirske samtidshistorien. Under konflikten i nord, fra 1968-1998, ble den historiske symbolikken brukt som et aktivt kampmiddel for å bryte ned fienden og presentere sin versjon av hendelsene.

Men denne gangen var også det talende ord viktig. Dronningens tale onsdag var rørende og perspektivet var hvordan vanlige irer og briter har lidd opp gjennom historien som et resultat av det turbulente forholdet landene i mellom. Selv om hun ikke direkte beklaget, gikk hun så langt som en monark kan gå i å uttrykke sympati for de falne. Akkurat som hennes egen symbolkraft, ble talen en sammenfattende narrativ av historie, nåtid og fremtid og om hvordan to gode naboer skal jobbe sammen for at historien ikke skal gjenta seg. Dermed har dronning Elizabeth både gjennom tilstedeværelse og ord gjort det mulig for at det ikke tar nye hundre år før en britisk monark kommer på statsbesøk til Irland.