Irlands store utfordring

I det økonomiske hardt prøvede Irland har en oppbrakt befolkning gått til urnene. Velgerne har straffet den tidligere regjeringen hardt, men vil den nye få det noe lettere?

Resultatet fra det irske valget overasket ingen. De tidligere regjeringspartiene Fianna Fail og de grønne ble hardt straffet av den irske opinionen, og det er ingen tvil om at velgerne gir de to tidligere regjeringspartnerne skylden for den ekstreme finansielle krisen landet er i. Ikke bare unnlot regjeringen å gripe inn mot spekulantene og bankene, de klarte heller ikke å forhandle levedyktige betingelser på den enorme lånepakken fra EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) Irland sårt trengte. Denne dobbeltstraffen fra velgerne fikk store konsekvenser, spesielt for maktpartiet fremfor noe i Irland, Fianna Fail. Ved valget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 42 %, mens de denne gangen gikk ned til 17, 5 % - en nedgang på antall representanter i parlamentet fra 77 i 2007 til 20 i 2011. Fianna Fail gjorde sitt dårligste valg på 85 år, og denne gangen blir Fine Gael for første gang i partiet historie parlamentets største.

Det nye irske parlamentet skal møtes for første gang 9. mars, og den nye regjeringen blir en koalisjon mellom Fine Gael og Labour, et annet parti som denne gangen gjorde det svært godt. Frykten for den generelle politikerforakten var tilstede, men den slo heldigvis ikke til. En fremmøteprosent på over 70 % tilsier at den irske opinionen gir den nye koalisjonen en sjanse til å bedre utsiktene for det skakkjørte landet. Men det er en formidabel oppgave den nye regjeringen får på bordet. Første prioritet blir å forhandle bedre betingelser på lånepakken, og der har det allerede kommet signaler fra EU om det kan la seg gjøre, selv om den tyske forbundskansler Angela Merkel er lunken til dette. Det fordrer likevel tøffe kutt i den offentlige irske økonomien, en økonomi som allerede er så strupt at tusenvis av mennesker emigrerer fra landet fordi de ikke ser noen fremtid der.

De siste månedene er det stipulert en utvandring på om lag 1000 mennesker i uka. Dette er den unge generasjonen som i ren desperasjon drar til USA, Australia og Canada for å søke jobber som er relevante for deres utdannelse. Få av disse ønsker å forlate landet, men ser ingen andre muligheter siden jobbene i Irland nå er alt for få. Og det er jo nettopp denne kompetansen som disse unge menneskene besitter landet er avhengig av for å komme seg opp av den økonomiske hengemyra. Dermed skal det bli en tøff oppgave for den nye koalisjonen å skaffe nye jobber og muligheter for folk samtidig som de skal håndtere den daglige økonomiske krisen. Kanskje er likevel den viktigste oppgaven til koalisjonen å prøve og snu den negative stemningen som preger republikken for øyeblikket., for det må i alle fall til hvis situasjonen skal bli bedre. Landet har per dags dato en arbeidsledighet på nesten 15 %, og frykten er stor for at den skal stige.

Irland har lenge vært et land som har vært vant til høy arbeidsledighet, fattigdom og stor utvandring. De trodde de var kvitt alle disse problemene da de for et par tiår siden tok steget inn i den moderne verden. Landet kunne på begynnelsen av 90-tallet skilte med en vekst på over 10 % og irene dro til andre land i Europas utkant for å fortelle om investeringssuksessen og hvordan en skulle gå fra å være et jordbruksland i utkanten av EU til å bli en økonomisk stormakt. Landet fikk tilnavnet ”den keltiske tiger”, og ble foregangsland for mange andre.

Fra 2004, da mye av østeuropa åpent seg opp, var irene stolt over at mange ville komme å jobbe der. Plutselig var de et land folk kom til og ikke bare reiste fra. Mange fremmedarbeidere tok jobb i byggebransjen, én av bransjene som for noen få år siden skulle bli begynnelsen på slutten for det irske ”økonomiske mirakel”. Nye byggefelt spratt opp over hele Irland, og det ble bygd overdimensjonerte boligfelt og rett og slett langt flere boliger enn det var folk. Bankene lånte ut en masse penger til lav rente uten sikkerhet for å finansiere det hele, og ingen ansvarlige politikere grep inn for å stoppe galskapen. Optimismen og troen på vekst vedvarte helt til det smalt, prisene sank og bankene satt igjen med lån som ble misligholdt. Betalingsevnen forsvant fra dem som hadde satt det hele i sving.

I dag kan en kjøre gjennom store spøkelsesbyer med halvbygde hus og eiendommer som ingen har råd til verken å ferdigstille eller kjøpe. De har rett og slett mistet sin verdi. Og det er ikke bare i byene dette forekommer, men også på den irske landsbygda. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for den irske regjeringen, forsvant også mange multinasjonale selskaper som hadde etablert seg med lav skatt i på 90-tallet.

Men irene gir ikke opp. Det bærer det høye fremmøte ved valget bud om. De har vært i vanskelige situasjoner før, og landet har en stor stolthet i klare seg gjennom kriser. Nå gir velgerne tillit til den nye Fine Gael – Labour koalisjonen som vil bli ledet av partilederen i Fine Gael Enda Kenny. Som statsminister vil Kenny om kort tid møte president Mary McAleese får å meisle ut en økonomiske politikk som landet kan leve med de neste årene. For håpet og selvrespekten er noe ingen kan ta fra irene. Da har en tatt fra dem selve livshåpet.

Kampen om britiske økonomien

De er nokså like, men også svært ulike. Finansminister George Osborne og hans politiske motstykke Ed Balls tilhører den nye generasjonen med britiske politikere. På hver sin måte og for hvert sitt parti kjemper de nå en innbitt kamp om å redde den skakkjørte økonomien.

Det er alltid vanskelig å overta makten etter et parti som sitter så lenge som Labour gjorde. Tony Blair vant tre valg, i 1997 og 2001 med de to største flertallene i britisk politisk historie, og i 2005 med en noe mindre margin. Gordon Brown, som var statsminister de tre siste årene av den tretten år lange Labour-perioden, vant aldri et valg selv, men var en innflytelsesrik finansminister de ti årene under Blair. Men Browns ettermæle som finansminister fikk seg en støyt da Storbritannia ble hardt rammet av den økonomiske krisen, selv om han da var tidlig ute med politisk handling for å redde deler av banknæringen. Omkvedet i valgkampen i mai i fjor var likevel at Labour hadde brukt opp alle pengene, og at det ikke fantes mer i statskassen.

Dermed var det ikke bare vanskelig i seg selv for den nye regjeringen å ta over etter Labour. I tillegg var økonomien i krise og resultatet etter valget viste at ingen av partiene hadde rent flertall. Dermed måtte en koalisjon dannes, et politisk fenomen vi er godt vant med i Norge, men som de fleste nålevende briter ikke kjenner. Den forrige britiske koalisjonsregjeringen ble ledet av Winston Churchill, og den opphørte i 1945. Og de nye regjeringspartnerne, de konservative og Liberaldemokratene, har aldri styrt sammen før, heller ikke i noen av unionens desentraliserte forsamlinger. Utfordringene står dermed i kø, og spørsmålet er hvor lenge de to partiene henger sammen.

George Osborne var selvskreven finansminister, dog ikke primært i kraft av sin kompetanse, men i kraft av at toriene var det største partiet. Sammen med resten av regjeringen lanserte han tidenes kuttpakke for å begynne å få den skakkjørte økonomien på rett kjøl. I fjorårets valgkamp advarte imidlertid Labour mot for raske og for store offentlig kutt, siden det ville ramme de fattigste hardest, spesielt i form av høy arbeidsledighet. Og det har slått til. I tillegg reagerte studentmassene på den nye loven som ga engelske og walisiske universiteter muligheten til å øke studieavgiften til omlag 85 000 norske kroner pr år. Selv om Labour har protestert på kuttene, og på den økonomiske politiske linjen koalisjonen har lagt seg på, har saksopposisjonen vært nokså fraværende i underhuset. Men ved inngangen til det nye året er dette i ferd med å snu seg. For da overtok nemlig Ed Balls posisjonen som skyggefinansminister etter Alan Johnson. Balls med sin økonomiske utdannelse fra Oxford og Harvard, sin fortid som økonomisk journalist i Financial Times og som økonomisk rådgiver for Brown fra 1994-2007, har Labour fått rett mann på rett plass. Det var Balls som var bak Bank of England sin uavhengighet i 1997 og utredningen som førte til at Storbritannia ikke valgte å gå inn i Eurosamarbeidet. Balls er med andre ord en tøffere motstand for koalisjonen enn det Johnson var.

Kampen om å presentere den riktige visjonen for økonomien blir antagelig hovedsnakkissen gjennom dette parlamentet. Osborne er naturlig nok i førersete siden han er finansminister og en viktig del av koalisjonsregjeringen. Han kan dermed utøve sine politiske visjoner med støtte fra flertallet i underhuset. Og når sant skal sies var Osborne tidligere ute med sine moderniseringsstrategier for det konservative partiet enn sin partileder og statsminister David Cameron. Osborne ønsker at toriene skal fremstå som et moderne og inkluderende parti med en progressiv økonomisk tenkning. Selv om Balls vil være en større trussel for regjeringens økonomiske politikk, mener kilder i koalisjonen at Balls er relativ enkel å håndtere. Balls er i følge regjeringen like ”rød” som sin leder ”Red-Ed” Miliband, og blir assosiert med Brown og den såkalte ”old” Labour tankegangen. Et pluss for Osborne er at han har mye bedre relasjoner med sin leder Cameron enn Balls har med sin leder, Ed Miliband. Som kjent sto Miliband og Balls mot hverandre i Labours intense lederskapskamp i fjor, en batalje som førte til at Ed slo sin bror David på målstreken og hvor Balls ble nummer tre. I torypartiet fremstår Osborne som den med tyngde og kraft. Han leder møter, tar kommandoen og blir gitt stort spillerom av Cameron. I kompaniskap med en faglig tyngre handelsminister, Vince Cable (LibDem), har Osborne staket ut en vei for å få den haltende økonomien på fote igjen. Implementeringen er i gang. Likevel er det langt frem, spesielt når en tar i betraktning at koalisjonen er like skjør som økonomien.

Mange briter har begynt å smake på Osbornes kur. Han mener landet må gjennom harde kutt for å balansere budsjettunderskuddet, og at situasjonen må bli verre før den blir bedre igjen. Dette så vi også på tidlig 80-tall under Osbornes partikollega Margaret Thatcher som iverksatte voldsomme sosiale reformer for, i følge hennes regjering, å få orden på økonomien. I god konservativ ånd vil heller ikke Osborne innføre for store skattebyrder siden de er redd for at det skal lamme veksten og dermed hindre blant annet utenlandske innvesteringer. Balls er uenig i denne oppskriften. Han mener alle kuttene blir hva han nå kaller en ”arbeidsløs oppgang” hvor de nederst på den sosiale rangstigen betaler prisen for noe de ikke har skylden for. Sosialdemokraten Balls mener de rike må ta den største byrden og mener det bare skaper ulikheter mellom folk å ta ut så mye penger av økonomien som koalisjonen nå har begynt å gjøre. Labour viser stadig til studiefinansieringen som et eksempel på kommende skjevheter, og at alle prognoser tilsier at det kun er de bemidlede som vil ha rå til å ta høyere utdanning. Men Balls vet likevel at landet ikke kan vokse seg ut av underskuddene. Det må sparing, skatteøkninger og kutt til i Labours medisin også. Nå har Osborne kastet hansken, og Labour har fått sin tyngste økonomiske politiker i opposisjonsstolen. Da venter alle på Balls sin opposisjonsstrategi, en strategi som ikke bare er å være imot det regjeringen gjør, men som kan fremstå som et gjennomførbart og levedyktig alternativ.

Hvem som vinner det økonomiske argumentet er for tidlig å si. Koalisjonen går inn i et vanskelig år, hvor økonomien er én av mange tøffe utfordringer. Likevel vil kommende meningsmålinger nok bli preget av partienes økonomiske argumenter. Både Balls og Osborne appellerer til sin respektive partiers kjernevelgere, og mye av debatten dem imellom vil prege barometrene i tiden som kommer. Men kanskje er det ikke duellen dem imellom som avgjørende, men snarere globale økonomiske svingninger som bestemmer hvem av de to som blir den mest suksessrike.