Mens de britiske partiene kjemper om å redde økonomien, lanserte Labour nylig sin ide om et ”britisk løfte” – ”The British Promise” skal være en variant av den amerikanske drømmen.
I et forsøk på å vinne oppmerksomhet i en vanskelig økonomisk tid, har Labours ferske leder Ed Miliband lansert ideen om et britisk løfte til neste generasjon. ”Det britiske løfte” skal sikre bedre utsikter for neste generasjon enn den nåværende når det gjelder utdanning, sysselsetning og velferd. Dette løfte om en bedre morgendag ligner naturlig nok på den amerikanske drømmen som i stor grad appellerte til immigranter som dro til USA på søken etter et bedre liv. Men er dette virkelig noe som kan ha gjennomslagskraft i dagens Storbritannia? Et land som er vesentlig annerledes enn USA var da det løsrev seg fra nettopp Storbritannia i 1776.
Et ønske om en bedre fremtid er edel politisk tanke, og det spesielt i de vanskelige økonomiske tidene britene opplever nå. Og Miliband er kanskje bedre plassert enn mange andre ledere som har prøvd lignende ideer. Hans jødiske besteforeldre flyktet fra Nazismen og søkte et bedre liv i Storbritannia i 1940, og landet tilbød Miliband familien en ny start med nye muligheter. Og hvis dette er noe som kan gi den unge generasjonen et håp om en bedre fremtid, kan dette utspillet vise seg å være et smart politisk grep. Men likevel tolker de fleste briter dette som et innspill i den pågående økonomiske debatten som har versert siden koalisjonen etter valget i mai i fjor valgte å iverksette enorme statlige kutt.
For i følge Labour, som nylig samlet hele sitt skyggekabinett i Gateshead i Nordøst England, er de voldsomme kuttene, og det de medfører, noe som truer neste generasjons velferd og muligheter. Koalisjonen bruker offentlige kutt i størrelsesorden 6 milliarder pund for å få økonomien på fote igjen, og dette har ført til vesentlig større arbeidsledighet og større klasseskiller. Med disse kuttene mener Labour at dagens velstand ikke kan videreføres til neste generasjon siden mulighetene for jobber, utdannelse og annen velstand helt eller delvis fjernes. Labour ser på denne måten å bringe balanse i økonomien som et forræderi av neste generasjon. Visestatsminister Nick Clegg på sin side forsvarte regjeringens linje og sier at det ikke finnes noe magisk kur for å komme ut av det økonomiske uføret, som han sier er skapt av Labour i de tretten årene de var ved makten (1997-2010). I følge Clegg er likevel kutt i offentlige utgifter brekkstangen i et håp om å få raskere økonomisk vekst.
I sin gjennomgang av Labours politikk, vil dette spørsmålet stå sentralt. Partiet er motsander av de voldsomme kuttene, og hevder at det øker klasseforskjeller, at det stigende antallet med arbeidsløse betaler prisen for en økonomisk krise de selv ikke har forårsaket og at en slik kur vil være noe kun de privilegerte i samfunnet vil nyte godt av. Men Labour og deres nye skyggefinansminister Ed Ball vet godt at landet ikke kan vokse seg ut av budsjettunderskuddene. Det må hardere medisin til, og at kutt, i en eller annen form, ikke er til å unngå. Spørsmålet i denne sammenhengen er om ”det britiske løfte” vil fremstå som en politisk metode som kan hjelpe landet ut av krisen eller om det presenterer seg som et politisk luftslott.
Mange politiske ledere har ideer som de ønsker å spille ut i velgerskaren. Noen av dem blir vellykkede, mens andre faller på steingrunn. De som blir vellykkede er åpenbart dem som blir til politiske reformer og blir en del av et partis eller en regjerings politikk. I andre sammenhenger er kanskje hovedhensikten å tiltrekke seg oppmerksomhet, for å øke oppslutning eller popularitet. Utspillet til Miliband og Labour ser foreløpig ut til å plassere seg i sistnevnte kategori. Ikke bare fordi forslaget er ferskt, men like mye fordi det blir et for vanskelig konsept å overføre til praktisk politikk i dagens samfunn og under dagens omstendigheter. Selv om dette primært handler om morgendagen, må likevel premissene legges i dag for en bedre morgendag. Det er dog mulig for Labour å vinne støtte for en slik politisk ide.
For ideen om en bedre fremtid er et grunnleggende håp i et hvert menneske. Å leve i troen og håpet kan være inspirerende og nødvendig, kanskje særlig i den situasjonen britene er i. Men å tro at dette vil være en britisk versjon av den amerikanske drømmen, er å ta noe hardt i. Dette er nemlig en ide som er enklere å bruke i USA enn i Storbritannia. Historisk er Amerika et ungt kontinent, det ble fylt av immigranter fra hele verden og har, i alle fall fra midten av det forrige århundre, hatt en ledende global- politiske rolle. Mange immigranter var bevisste på å skape et bedre liv for seg selv og familien, og bruke idealer i den amerikanske grunnloven for å leve ut drømmen sin. Noen lyktedes og andre gjorde ikke, men forholdene lå i prinsippet til rette for alle kunne lykkes.
De fleste europeere derimot har inntil nylig friske minner om krig, tyranni og rigide klassesamfunn. Selv om moderne tider har åpnet for sosial klatring, er likevel deler av det britiske samfunnet enda preget av klasseskiller. Storbritannia har også hatt mye innvandring, dog ikke på nivå med Amerika som bygde hele sin nasjon og nasjonale identitet på fire hundre år lang bølge med innvandring. Britene har heller aldri opplevd en sosial-politisk revolusjon som har ført til store endringer i samfunnet. Den britiske måten har heller vært bygd det vi kan kalle en stille og forsiktig evolusjon, hvor samfunnet snarere bygges på eksisterende rammer, ideer og tanker enn revolusjonerende omveltninger.
Sett med historiske øyne, er det derfor lite sannsynlig at et ”britisk løfte” eller ”drøm” vil få stor gjenklang i form av politiske endringer i Storbritannia. Til det er forståelsen av nasjonal identitet og oppfatningen av statsborgerskap for forskjellig fra USA. Verden har også beveget seg i en slik retning at det antagelig ikke vil være fruktbart som realpolitikk i dagens Storbritannia. Viser det seg derimot at ideen er et ledd i en større strategi i forhold til å vinne det økonomiske argumentet, kan dette fort vise seg å ha noe for seg.
