Valgets kval

Valgkampen er avsluttet i kveld, og Brown avsluttet det som han begynte det hele 6. april. Han begynte utenfor Downing Street og avsluttet i Skottland. Marathonen de tre partilederne har gjennomgått de siste dagene kan vise seg å bli avgjørende i morra, siden det anslått at så som opp mot 40 % av velgerne ikke bestemt seg enda. Valglokalene åpner om få timer!

I kveld ble 8 meningsmålinger offentliggjort, og alle pekte mot et "hung Parliament" med de konservative med det største partiet i underhuset. Den lille ledelsen de fikk for noen dager siden holder enda, og spørsmålet er hvor stor den eventuelt kan bli i løpet av fredag formiddag. Men Brown har slått tilbake med gode taler på viktige emner de siste dagene. Det har ført til et lite comebacck i målingene, som nå plasserer Labour på annen plass. Enten så har Brown tatt en del tilbake fra LibDem eller så er folk i en prosess hvor de bestemmer seg. At de ser tryggheten i holde på det de har, siden de da vet hva de får. Det er bedre enn de to andre usikre alternativene.

Jeg gleder meg til avisenes forsider i morra. Jeg har sett dem på Sky nå! Mange vil lese morraaviser på valgdagen, og kanskje mer enn før, la seg lede av avisenes kampanjer. Hvor mange vil la seg lede av The Suns Cameron støtte? Og hvor mange vil se på dette som The People's Election, som er forsiden til The Independent? Eller kanskje velgere vil følge oppskriften til Daily Mirror om å stemme taktisk for å holde de konservative ute. Det er kun få timer igjen før opinionen må bestemme seg. Neste måling er exit-poll kl 23 norsk tid! Den vil gi første pekepinn på hvor vi går.

Godt valg!!

Hvem kan samarbeide med hvem?

Det nærmer seg valgdag. Mye oppmerksomhet rettes nå mot partienes taktiske utspill for å forberede både velgere og partier på et "hung Parliament". Hvem kan samarbeide med hvem? Og hvilke småpartier kan en forvente støtter de store partiene, hvis situasjonen etter valget skulle kreve det for å få til et flertall? Labour og LibDem har lenge samarbeidet i koalisjoner, både i Wales og Skottland (nå styres Skottland av en SNP mindretallsregjering). Siden LibDem ble grunnlagt i 1998, har både partiet og deres ledere favorisert Labour i samarbeid fremfor de konservative. Clegg har, som vi har sagt før, ikke gjort opp status for hvem han eventuelt vil samarbeide med hvis det scenariet oppstår. Og det har han gjort lurt i.

De konservative har liten erfaring med koalisjoner. Få har vært interessert i samarbeid og de har selv vist liten interesse. Dette har naturlig nok sammenheng med at de stort sett har vært mektige nok og i flertall nok til å styre på egenhånd. Vi må huske at det konservative partiet er Vest-Europas mest suksessrike parti i hele det tyvende århundre, med flest år ved makten. Nå har de inngått en ny allianse med Ulsterunionistene (UUP) i Nord-Irland. De håper også på støtte fra provinsens største parti, The Democratic Unionist Party i tilfellet et dødt løp. For unionistene i Nord-Irland har støttet de konservative før. Blant annet under John Major mot slutten av hans tid i Downing Street i 1996/7. Unionistene i Nord-Irland var skeptiske til Majors fredsprosess og sa de kunne støtte han i underhuset hvis han ikke ga Sinn Fein (SF - politiske fløyen til IRA) amnesti i forhandlinger uten våpen innlevert fra IRA. Major måtte imøtekomme unionistene på dette kravet, og derfor kom ikke fredsprosessen i Nord-Irland særlig lenger før Blair kom til makta i 1997.

Så kanskje kan Cameron få drahjelp fra Nord-Irland hvis han mangler noen få seter for å få flertall. Men UUP tok bare ett sete av Nord-Irlands 18 valgkretser i 2005. Så Cameron må egentlig prøve å overtale DUP siden de har ni seter, og ti mandater kan komme godt med. Han kan ikke regne med støtte fra SF, ei heller fra The Social Democratic and Labour Party, de to nasjonalistiske partiene. Derfor drar også Cameron til Nord-Irland i dag, tirsdag, for å få så mye støtte til UUP som mulig.

Mange fremstående politikere i Labour og LibDem appellerer til velgere i dag om å stemme taktisk. Dette er vanlig i dette systemet, men det er mer snakk om dette denne gangen siden partiene ligger så tett på målingenen. Taktisk stemmegiving kan holde de konervative ute eller holde Labour ute. Mange LibDem-velgere har tidligere stemt taktisk og ofte stemt etter plan B. Altså sitt alternativ nummer to. Nå burde alle LibDem-velgere stemme på sitt parti siden denne muligheten er historisk i forhold til å endre valgsystemet. Taktisk stemmegiving kan igjen sementere to-partisystemet, noe alle LibDem tilhengere må prøve å unngå. Det er også viktig for LibDem at Labour ikke blir like lite som de selv var. Da kommer de ikke i den viktige vippeposisjonen som Clegg trenger for å forhandle om et nytt system.

Camerons momentum

I løpet av helga fikk Cameron en liten opptur i noen målinger. Men i langt fra alle. Dette bruker han nå i de siste dagene for å pøve å skaffe seg et overtak på de to andre. Han mener selv han har det psykologiske overtaket og har til og med tilladt seg, i all hemmelighet selvsagt, å gjøre små forberedelser i forhold til regjeringsdannelse. Men Cameron bør være forsiktig og kanskje ikke så oppblåst og selvsikker. Ingen av målingene gir han flertall i underhuset, selv om noen av dem nå viser de konservatvive som det største partiet.

For selvsikkerheten kan slå tilbake på ham selv, slik det gjorde for Neil Kinnock i 1992. Kinnock og Labour hadde det lille halmstrået på John Major og de konservative, og Kinnock ble i overkant sikker på seg selv. Han hadde halve kroppen inni i Downing Street da det ble arrangert valgrally i Sheffield en uke før valget. Det var et amerikanskinspirert show britene overhodet ikke var klare for, og alle trodde dette var en slags manifestasjon på at Labour var sikker på seier. Kinnock raste rundt på scenen og skrek slagord. Det ble for mye.

Dagen etter var målingene snudd på hodet. Major lå plutselig foran, og selv om dette alene ikke avgjorde valget, hadde det åpenbart en negativ effekt. Disse øyeblikkene, som Browns Duffy-øyeblikk med mikrofonen, kan avgjøre for mange velgere som ikke har "satt seg ordentlig". Det snur fort og det må Cameron ta høyde for. Både planlagte og uplanlagte hendelser kan forekomme og dermed få uante konsekvenser. For Kinnock ødela det mer enn det vil ødelegge for Brown. Og en selvsikker Cameron kan være en god Cameron, men det kan også være ødeleggende. For mye planlegging og snakk om seier kan bli skjebnesvangert og slå tilbake. Det er et risikablet prosjekt når det enda er så tett.

Så før Samantha og David begynner å måle til gardiner i 10 Downing Street, bør han akte seg! Målingene har feilmargin, de spriker og det rapporteres fra land og strand at målingene er upålitelige. De reflekterer ikke atmosfæren der ute. Så aktsomhet er dagens melding til Cameron.

Aviser og politisk støtte

De nasjonale avisene i Storbritannia har tradisjonelt støttet det konservative partiet. Det har selvsagt vært unntak, og den mest iøynefallende er Daily Mirror/Sunday som alltid har gitt sin støtte til Labour. Men Labour sleit med tabloidene og lite støtte frem til Tony Blair kom til makten i 1997. I årene mellom 1994 og 1997 snudde mange av avisene og satset på Blair og New Labour. Her med unntaket The Daily Telegraph eller The Daily Torygraph som den også kalles. Den har stått last og brast med toriene i alle år. Etter 13 år med Labour, har nå de fleste som ga sin støtte til Labour under Blair igjen snudd seg mot de konservative eller sågar LibDem. Det er ikke bare velgere som er i bevegelse, men så også aviser og tidsskrifter.

På valgdagen i 1992 skrev den største og mest innflytelsesrike tabloiden The Sun på forsiden: "If Kinnock wins today, will the last person to leave Britain please turn out the lights." Som nå, var den valgkampen tett og jevn, og avisen tok dagen etter æren for en sving mot de konservative, som da sikret John Major seieren over Neil Kinnock. De skrev: "It's the Sun wot won it" (se over). Avisa er mektig, leses i gjennomsnitt av én av syv briter og eies av mediemoulen Robert Murdoch. Denne gangen støtter avisa Cameron og de konservative, slik de gjorde det til og med valget i 1992. Blå røyk kommer ut av pipa deres, og de driver nå en skremselskampanje mot Brown.

I løpet av helga har også andre aviser tatt nytt standpunkt. The Guardian og The Observer, som lenge støttet Labour, har denne gangen sagt de støtter Clegg og Liberaldemokratene, mens The Times og The Sunday Times også forlater Labour og støtter igjen toriene slik de gjorde før 1997. Begge disse, eller alle fire, har sagt at dette først og fremst skyldes Brown og måten han har ledet partiet og landet på. The Daily Mail og The Daily Telegraph holder stand og holder på toriene, mens tidsskriftet The Economist også støtter Cameron denne gangen. The Spectator er konservativt mens New Statesman støtter Labour.

Så her teller avisenes støtte, og det betyr at også meningsmålingene har politisk farge.