Dronningens tale

Storbritannia og Irland har et langt og turbulent forhold. Dronning Elizabeths besøk i Irland er ikke bare viktig for historien, men også for det fremtidige naboforholdet mellom de to øyene.

Konger og dronninger er ofte sterke symboler i seg selv. Det at de dukker opp forskjellige steder på statsbesøk er vi vant med både i Norge og i utlandet. Ofte er det at de er tilstede viktigere enn hva de sier. Kraften av en tilstedeværelse uttrykker mer og sier mer enn tusen ord kan beskrive. Under den britiske dronningens besøk i Irland er imidlertid både tale, fremtreden og tilstedeværelse på de riktige plassene viktig. Grunnen er simpelthen den lange og vanskelige historien de to landene har sammen, og den maktutøvelse som England og senere Storbritannia utøvde overfor Irland. Statsbesøket er det første av sitt slag siden irene fikk sin uavhengighet fra britene i 1922.

Siden de verbale uttrykkene ble tillagt sånn vekt, var det knyttet stor spenning til dronningens tale i Dublin onsdag. Ville hun beklage britenes oppførsel i Irland? Ville hun i det hele tatt komme inn på sårbare historiske hendelser som påskeopprøret i 1916, den irske uavhengighetskrigen fra 1919-21 og delingen av den irske øye med påfølgende uavhengighet for irene i 1922? Spekulasjonene og spørsmålene var mange før Irlands president Mary McAleese overlot ordet til dronning Elizabeth. For statsbesøket har naturlig nok avstedkommet mange demonstrasjoner og reaksjoner i Irland. Mange av dem har vært knyttet til Nord-Irland, som da forble en del av den britiske unionen da øya ble delt. Og Nord-Irlands korte og brutale historie er i seg selv på mange måter et bilde av de mange hundre årene med konflikt mellom Storbritannia og Irland.

Dronning Elizabeths kollega Henrik VIII, som regjerte fra 1509-1547, var en høyt respektert engelsk konge som var kjent for mange ting. På folkemunne er han kanskje mest kjent for sine seks koner, men Henrik var en viktig konge på et viktig tidspunkt i engelsk-britisk historie. Med Henrik kom den engelske renessansen og reformasjonen, som for øvrig skjedde noenlunde samtidig i England. Komplikasjoner i Henriks privatliv skulle vise seg å få store politiske og religiøse konsekvenser for England, men også for Irland og forholdet mellom de to landene. På 1500-tallet var ikke forholdet mellom den private sfære og den politiske så stor som den er i dag. Da hans første kone, Catarina av Aragon, ble dumpet til fordel for Anne Boleyn, angivelig fordi Catarina var uegnet til å gi Henrik en mannlig tronarving, ble historien fort endret. Henrik søkte paven i Roma om lov til å skille seg fra Catarina, men fikk ’nei’ fra den katolske kirkes overhode. Dermed bestemte Henrik seg for å bryte med paven i 1534 og innføre seg selv som overhode i en ny anglikansk kirke, som da etter hvert ble protestantisk. Catarina var spansk, katolsk, og ble etter skilsmissen behandlet svært dårlig av Henriks hoff. Det likte Spania dårlig. Kriger og invasjoner var vanlig kost på 1500-tallet, og Henrik fryktet at Spania ville gjengjelde Henriks dårlige behandling av Catarina. Han fryktet en invasjon fra Spania, og han var redd for at Spania skulle alliere seg med Englands nabo Irland, som jo også var katolsk og hadde sterke bånd til Roma.

Selv om det i ettertid så lite sannsynlig ut at Irland skulle bli brukt som et startpunkt for en spansk invasjon av England, tok likevel Henrik kontroll over Irland som konge i 1541. Mange engelske nobiliteter ble sent til Irland og utgjorde, sammen med skotter og engelskmenn, som hadde utvandret til særlige nordlige deler av Irland gjennom middelalderen, en sterk engelsk overklasse som gradvis tok over kontrollen fra den iriske overklassen. Konfliktene ble etter hvert lange og mange, både i forhold til landområder, religion, kultur og politikk. Da den britiske unionen ble opprettet mellom England og Skottland i 1707, ble Irland sett på som et potensielt problem, og ble til slutt innlemmet i unionen i 1801. Da trodde London at de skulle få bedre kontroll med irene. Og for å gjøre en lang historie kort; der tok britene skammelig feil. Opprør og uroligheter fortsatte til Irland ble uavhengige i 1922 og i Nord-Irland frem til Langfredagsavtalen ble undertegnet som del av fredsprosessen i 1998. Mange irske nasjonalister ser britisk tilstedeværelse i Nord-Irland som kolonial maktutøvelse og en videreføring av den undertrykkelsen Irland gjennom århundrene er utsatt for. Dette på tross av at flertallet i nord er såkalte unionister, etterkommere etter de engelskmenn og skotter som har slått seg ned der gjennom århundrene.

Fredsprosessen og den tilsynelatende politiske stabiliteten i nord, har muliggjort dronning Elizabeths besøk i republikken. Samarbeidet mellom den britiske og irske regjeringen og de politiske partiene i Nord-Irland har banet vei for et delt internt styre i nord, et bedre samarbeid mellom nord og sør på den irske øya og dermed et bedre forhold mellom Irland og Storbritannia. Mye av atmosfæren rundt statsbesøket handler om å komme frem til en felles forståelse av historien samt se fremover mot en lysere fremtid. Dronningens program handler derfor å symbolsk knytte fortid, nåtid og fremtid sammen på en måte som gir en eller annen form for positiv mening for både irer og briter. Symbolikk har en stor kraft i irsk historie, og kanskje spesielt i den nordirske samtidshistorien. Under konflikten i nord, fra 1968-1998, ble den historiske symbolikken brukt som et aktivt kampmiddel for å bryte ned fienden og presentere sin versjon av hendelsene.

Men denne gangen var også det talende ord viktig. Dronningens tale onsdag var rørende og perspektivet var hvordan vanlige irer og briter har lidd opp gjennom historien som et resultat av det turbulente forholdet landene i mellom. Selv om hun ikke direkte beklaget, gikk hun så langt som en monark kan gå i å uttrykke sympati for de falne. Akkurat som hennes egen symbolkraft, ble talen en sammenfattende narrativ av historie, nåtid og fremtid og om hvordan to gode naboer skal jobbe sammen for at historien ikke skal gjenta seg. Dermed har dronning Elizabeth både gjennom tilstedeværelse og ord gjort det mulig for at det ikke tar nye hundre år før en britisk monark kommer på statsbesøk til Irland.

Vedtar britene nytt valgsystem?

Folkeavstemningen for ny valgreform avholdes 5. mai. Men i Storbritannia tapte avstemningen kampen om oppmerksomheten til det nylig avholdte bryllupet. På én måte henger likevel de to begivenhetene sammen.

Storbritannia er et konstitusjonelt monarki, hvor Dronning Elizabeth II er det formelle statsoverhode i det konstitusjonelle rammeverket. Rammeverket, som består av parlamentet (overhuset og underhuset) og fra 2010 en høyesterett, hviler på en konstitusjon som dog ikke er skrevet i ett dokument slik som for eksempel i Norge og USA. Den britiske konstitusjonen er såkalt ”ukodet”, består av en rekke kilder og kan delvis dateres tilbake til 1215 da Kong Johan ble tvunget til å skrive under på å innskrenke sin egen makt. Britene har lange parlamentariske og konstitusjonelle tradisjoner, men de har likevel et par udemokratiske elementer i sitt rammeverk. Overhuset blir ikke valgt, men utpekt, mens valgsystemet til underhuset underminerer den britiske flerpartistrukturen som er vokst frem i moderne tid.

Selv om 29. april har stått skrevet med store bokstaver i britiske kalendere lenge, er det 5. mai som på kort sikt vil ha størst betydning for den konstitusjonelle sammensetningen. Det er få briter som ikke har fått med seg begivenhetene i Westminster Abbey. Tronarving Prins William fikk sin prinsesse Kate Middleton i en seremoni som til og med overgikk Williams foreldres fra 1981, da Prins Charles giftet seg med Lady Diana. Hele unionen hadde to fridager i forbindelse med feiringen, hvilket betydde at britene kunne følge bryllupet hele fredagen og feire helt til mandagen om de så ønsket. Denne torsdagen er dagen for folkeavstemning og valg i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ingen offisiell fridag, ei heller er det en dag som er blitt viet for mye oppmerksomhet i media. Og det er kanskje heller ikke å forvente at en konstitusjonell reform skal få like mye spalteplass som et kongelig bryllup.

Men det er ikke antall spaltemeter som avgjør graden av viktighet i denne sammenhengen. Folkeavstemningen om konstitusjonell endring, deriblant nytt valgsystem for valg til underhuset, vil kunne endre representasjon og underhusets sammensetning. Det er ingen revolusjonerende endring som ligger på bordet 5. mai. Britene har ingen tradisjoner for voldsomme omveltninger. De tror snarere på saktere endringer – evolusjon og ikke revolusjon. Forslaget til nytt valgsystem bærer preg av dette. Koalisjonsregjeringen, med visestatsminister Nick Clegg i spissen, ønsker folkets syn på om en skal fortsette med dagens system – enkelt flertall i énmannkretser eller bytte til det nye som kalles ”alternativ stemming” – Alternative Vote (AV). AV er ett knepp på sikte mot forholdstallvalg, slik vi kjenner det fra Norge. AV beholder valgkretsene, men gir stemmeberettigede mulighet for å krysse av på flere kandidater enn den ene som nåværende system legger opp til. Kandidatene rangeres fra 1 til så mange en ønsker å stemme på, og ved opptellingen trenger en kandidat 50 % for å bli valgt fra den aktuelle valgkretsen. Får en kandidat mindre enn 50 % i første opptellingsrunde, blir stemmene til kandidaten med færrest førstepreferansestemmer eliminert og vedkommende kandidats andrestemmer blir fordelt på de gjenværende kandidater. Får ingen kandidat mer enn 50 % i andre opptellingsrunde, fortsetter denne prosessen helt til én får over 50 %. I prinsippet må altså en kandidat ha mer enn 50 % i en valgkrets for å bli valgt til underhuset.

Når britene foreslår slike endringer er det alltid kritiske røster. De som fronter ’nei’-kampanjen mener systemet er uoversiktlig, forvirrende, fremmer ekstremist partier og at det fremfor alt er en garanti for svake koalisjonsregjeringer hvor små partier havner på vippen. I tillegg bruker kritikerne den britiske politiske kulturen som argument for å opprettholde status quo; at britene er ikke er vant til koalisjonsregjeringer, de er vant til to store partier som kjemper om makten og dermed sterke flertallsregjeringer. Argumentene for endring er likevel bedre enn de mot. Enkelt flertall avspeilte folks stemmevaner bedre før i tiden enn det gjør nå. For eksempel i 1955 stemte 96 % på Labour og de konservative og de to partiene fikk da 99 % av setene i underhuset. I fjorårets valg stemte kun 65 % på de to store partiene, men de fikk til sammen likevel 87 % av setene. Dette demokratiske avviket er det beste argumentet ’ja’-kampanjen bruker.

Men det er flere gode argumenter for å innføre AV, et system som på en bedre måte vil ivareta det pluralistiske demokratiske Storbritannia. Et nytt system vil føre til færre bortkastede stemmer, mindre taktisk stemming, det vil fremme mindre partier og partier ville måtte appellere til hele opinionen. Slik systemet er i dag kan partiene konsentrere sin valgkamp i de valgkretsene som kan svinge i deres favør. I tillegg til partienes sikre kretser, kan det være nok å vinne mellom 70-100 av 650 kretser for å sikre et stort flertall i underhuset. Disse marginale kretsene er ofte blitt kalt ”middle England”, kreter som har en demografisk overvekt av representanter fra middelklassen. Og de ligger alle i England. Med AV vil partiene i større grad være tvunget til å fokusere på politiske likheter og ikke bare forskjeller, slik det i stor grad fremstår i dag.

AV vil være en etappe på veien mot et mer proporsjonalt system. Men det er langt fra sikkert at reformen blir vedtatt. De siste meningsmålingene viser at ’nei’-siden enda leder med opptil 15 %, selv om noen målinger viser et jevnere løp. Problemet er at koalisjonen er dypt splittet i dette spørsmålet. De konservative har helt fra koalisjonen ble satt sammen i mai i fjor sagt at de ikke ønsker et nytt valgsystem. De vil naturlig nok ikke sparke beina under et valgsystem som har sikret dem så stor politisk innflytelse som de har hatt. For Liberaldemokratene derimot var folkeavstemning om nytt valgsystem en forutsetning for å gå i koalisjon med toriene. Men for et år siden rådet optimismen i partiet i mye større grad enn den gjør i dag, og ”Cleggmanian” herjet i Storbritannia. Året i regjering har ført til krisestemning i partiet, oppslutningen har vært nede under 10 %, og mange av partiets egne medlemmer og parlamentsmedlemmer mener for mange av Liberaldemokratenes kjernesaker er forsvunnet fra den politiske agendaen. Clegg er blitt skyteskive for alle, og taper han denne avstemningen, er det ingen tvil om at både han og partiet er vesentlig svekket. Da vil han i løpet av et snaut år kunne gå fra å være politisk ”kingmaker” til å bli en potensiell syndebukk som kan bli sittende i koalisjonen kun for å unngå regjeringskrise. I det perspektivet ser kanskje umiddelbart prins Williams fremtid noe lysere ut. Hans plass i det konstitusjonelle rammeverket er sikret gjennom arv. Det er en kontinuitet og forutsigbarhet politikere bare kan drømme, selv om kanskje aller mest Clegg er den som hadde trengt det i månedene som kommer. Valg er nemlig noe Liberaldemokratene ser mørkt på for øyeblikket.

Irlands store utfordring

I det økonomiske hardt prøvede Irland har en oppbrakt befolkning gått til urnene. Velgerne har straffet den tidligere regjeringen hardt, men vil den nye få det noe lettere?

Resultatet fra det irske valget overasket ingen. De tidligere regjeringspartiene Fianna Fail og de grønne ble hardt straffet av den irske opinionen, og det er ingen tvil om at velgerne gir de to tidligere regjeringspartnerne skylden for den ekstreme finansielle krisen landet er i. Ikke bare unnlot regjeringen å gripe inn mot spekulantene og bankene, de klarte heller ikke å forhandle levedyktige betingelser på den enorme lånepakken fra EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) Irland sårt trengte. Denne dobbeltstraffen fra velgerne fikk store konsekvenser, spesielt for maktpartiet fremfor noe i Irland, Fianna Fail. Ved valget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 42 %, mens de denne gangen gikk ned til 17, 5 % - en nedgang på antall representanter i parlamentet fra 77 i 2007 til 20 i 2011. Fianna Fail gjorde sitt dårligste valg på 85 år, og denne gangen blir Fine Gael for første gang i partiet historie parlamentets største.

Det nye irske parlamentet skal møtes for første gang 9. mars, og den nye regjeringen blir en koalisjon mellom Fine Gael og Labour, et annet parti som denne gangen gjorde det svært godt. Frykten for den generelle politikerforakten var tilstede, men den slo heldigvis ikke til. En fremmøteprosent på over 70 % tilsier at den irske opinionen gir den nye koalisjonen en sjanse til å bedre utsiktene for det skakkjørte landet. Men det er en formidabel oppgave den nye regjeringen får på bordet. Første prioritet blir å forhandle bedre betingelser på lånepakken, og der har det allerede kommet signaler fra EU om det kan la seg gjøre, selv om den tyske forbundskansler Angela Merkel er lunken til dette. Det fordrer likevel tøffe kutt i den offentlige irske økonomien, en økonomi som allerede er så strupt at tusenvis av mennesker emigrerer fra landet fordi de ikke ser noen fremtid der.

De siste månedene er det stipulert en utvandring på om lag 1000 mennesker i uka. Dette er den unge generasjonen som i ren desperasjon drar til USA, Australia og Canada for å søke jobber som er relevante for deres utdannelse. Få av disse ønsker å forlate landet, men ser ingen andre muligheter siden jobbene i Irland nå er alt for få. Og det er jo nettopp denne kompetansen som disse unge menneskene besitter landet er avhengig av for å komme seg opp av den økonomiske hengemyra. Dermed skal det bli en tøff oppgave for den nye koalisjonen å skaffe nye jobber og muligheter for folk samtidig som de skal håndtere den daglige økonomiske krisen. Kanskje er likevel den viktigste oppgaven til koalisjonen å prøve og snu den negative stemningen som preger republikken for øyeblikket., for det må i alle fall til hvis situasjonen skal bli bedre. Landet har per dags dato en arbeidsledighet på nesten 15 %, og frykten er stor for at den skal stige.

Irland har lenge vært et land som har vært vant til høy arbeidsledighet, fattigdom og stor utvandring. De trodde de var kvitt alle disse problemene da de for et par tiår siden tok steget inn i den moderne verden. Landet kunne på begynnelsen av 90-tallet skilte med en vekst på over 10 % og irene dro til andre land i Europas utkant for å fortelle om investeringssuksessen og hvordan en skulle gå fra å være et jordbruksland i utkanten av EU til å bli en økonomisk stormakt. Landet fikk tilnavnet ”den keltiske tiger”, og ble foregangsland for mange andre.

Fra 2004, da mye av østeuropa åpent seg opp, var irene stolt over at mange ville komme å jobbe der. Plutselig var de et land folk kom til og ikke bare reiste fra. Mange fremmedarbeidere tok jobb i byggebransjen, én av bransjene som for noen få år siden skulle bli begynnelsen på slutten for det irske ”økonomiske mirakel”. Nye byggefelt spratt opp over hele Irland, og det ble bygd overdimensjonerte boligfelt og rett og slett langt flere boliger enn det var folk. Bankene lånte ut en masse penger til lav rente uten sikkerhet for å finansiere det hele, og ingen ansvarlige politikere grep inn for å stoppe galskapen. Optimismen og troen på vekst vedvarte helt til det smalt, prisene sank og bankene satt igjen med lån som ble misligholdt. Betalingsevnen forsvant fra dem som hadde satt det hele i sving.

I dag kan en kjøre gjennom store spøkelsesbyer med halvbygde hus og eiendommer som ingen har råd til verken å ferdigstille eller kjøpe. De har rett og slett mistet sin verdi. Og det er ikke bare i byene dette forekommer, men også på den irske landsbygda. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for den irske regjeringen, forsvant også mange multinasjonale selskaper som hadde etablert seg med lav skatt i på 90-tallet.

Men irene gir ikke opp. Det bærer det høye fremmøte ved valget bud om. De har vært i vanskelige situasjoner før, og landet har en stor stolthet i klare seg gjennom kriser. Nå gir velgerne tillit til den nye Fine Gael – Labour koalisjonen som vil bli ledet av partilederen i Fine Gael Enda Kenny. Som statsminister vil Kenny om kort tid møte president Mary McAleese får å meisle ut en økonomiske politikk som landet kan leve med de neste årene. For håpet og selvrespekten er noe ingen kan ta fra irene. Da har en tatt fra dem selve livshåpet.

Kampen om britiske økonomien

De er nokså like, men også svært ulike. Finansminister George Osborne og hans politiske motstykke Ed Balls tilhører den nye generasjonen med britiske politikere. På hver sin måte og for hvert sitt parti kjemper de nå en innbitt kamp om å redde den skakkjørte økonomien.

Det er alltid vanskelig å overta makten etter et parti som sitter så lenge som Labour gjorde. Tony Blair vant tre valg, i 1997 og 2001 med de to største flertallene i britisk politisk historie, og i 2005 med en noe mindre margin. Gordon Brown, som var statsminister de tre siste årene av den tretten år lange Labour-perioden, vant aldri et valg selv, men var en innflytelsesrik finansminister de ti årene under Blair. Men Browns ettermæle som finansminister fikk seg en støyt da Storbritannia ble hardt rammet av den økonomiske krisen, selv om han da var tidlig ute med politisk handling for å redde deler av banknæringen. Omkvedet i valgkampen i mai i fjor var likevel at Labour hadde brukt opp alle pengene, og at det ikke fantes mer i statskassen.

Dermed var det ikke bare vanskelig i seg selv for den nye regjeringen å ta over etter Labour. I tillegg var økonomien i krise og resultatet etter valget viste at ingen av partiene hadde rent flertall. Dermed måtte en koalisjon dannes, et politisk fenomen vi er godt vant med i Norge, men som de fleste nålevende briter ikke kjenner. Den forrige britiske koalisjonsregjeringen ble ledet av Winston Churchill, og den opphørte i 1945. Og de nye regjeringspartnerne, de konservative og Liberaldemokratene, har aldri styrt sammen før, heller ikke i noen av unionens desentraliserte forsamlinger. Utfordringene står dermed i kø, og spørsmålet er hvor lenge de to partiene henger sammen.

George Osborne var selvskreven finansminister, dog ikke primært i kraft av sin kompetanse, men i kraft av at toriene var det største partiet. Sammen med resten av regjeringen lanserte han tidenes kuttpakke for å begynne å få den skakkjørte økonomien på rett kjøl. I fjorårets valgkamp advarte imidlertid Labour mot for raske og for store offentlig kutt, siden det ville ramme de fattigste hardest, spesielt i form av høy arbeidsledighet. Og det har slått til. I tillegg reagerte studentmassene på den nye loven som ga engelske og walisiske universiteter muligheten til å øke studieavgiften til omlag 85 000 norske kroner pr år. Selv om Labour har protestert på kuttene, og på den økonomiske politiske linjen koalisjonen har lagt seg på, har saksopposisjonen vært nokså fraværende i underhuset. Men ved inngangen til det nye året er dette i ferd med å snu seg. For da overtok nemlig Ed Balls posisjonen som skyggefinansminister etter Alan Johnson. Balls med sin økonomiske utdannelse fra Oxford og Harvard, sin fortid som økonomisk journalist i Financial Times og som økonomisk rådgiver for Brown fra 1994-2007, har Labour fått rett mann på rett plass. Det var Balls som var bak Bank of England sin uavhengighet i 1997 og utredningen som førte til at Storbritannia ikke valgte å gå inn i Eurosamarbeidet. Balls er med andre ord en tøffere motstand for koalisjonen enn det Johnson var.

Kampen om å presentere den riktige visjonen for økonomien blir antagelig hovedsnakkissen gjennom dette parlamentet. Osborne er naturlig nok i førersete siden han er finansminister og en viktig del av koalisjonsregjeringen. Han kan dermed utøve sine politiske visjoner med støtte fra flertallet i underhuset. Og når sant skal sies var Osborne tidligere ute med sine moderniseringsstrategier for det konservative partiet enn sin partileder og statsminister David Cameron. Osborne ønsker at toriene skal fremstå som et moderne og inkluderende parti med en progressiv økonomisk tenkning. Selv om Balls vil være en større trussel for regjeringens økonomiske politikk, mener kilder i koalisjonen at Balls er relativ enkel å håndtere. Balls er i følge regjeringen like ”rød” som sin leder ”Red-Ed” Miliband, og blir assosiert med Brown og den såkalte ”old” Labour tankegangen. Et pluss for Osborne er at han har mye bedre relasjoner med sin leder Cameron enn Balls har med sin leder, Ed Miliband. Som kjent sto Miliband og Balls mot hverandre i Labours intense lederskapskamp i fjor, en batalje som førte til at Ed slo sin bror David på målstreken og hvor Balls ble nummer tre. I torypartiet fremstår Osborne som den med tyngde og kraft. Han leder møter, tar kommandoen og blir gitt stort spillerom av Cameron. I kompaniskap med en faglig tyngre handelsminister, Vince Cable (LibDem), har Osborne staket ut en vei for å få den haltende økonomien på fote igjen. Implementeringen er i gang. Likevel er det langt frem, spesielt når en tar i betraktning at koalisjonen er like skjør som økonomien.

Mange briter har begynt å smake på Osbornes kur. Han mener landet må gjennom harde kutt for å balansere budsjettunderskuddet, og at situasjonen må bli verre før den blir bedre igjen. Dette så vi også på tidlig 80-tall under Osbornes partikollega Margaret Thatcher som iverksatte voldsomme sosiale reformer for, i følge hennes regjering, å få orden på økonomien. I god konservativ ånd vil heller ikke Osborne innføre for store skattebyrder siden de er redd for at det skal lamme veksten og dermed hindre blant annet utenlandske innvesteringer. Balls er uenig i denne oppskriften. Han mener alle kuttene blir hva han nå kaller en ”arbeidsløs oppgang” hvor de nederst på den sosiale rangstigen betaler prisen for noe de ikke har skylden for. Sosialdemokraten Balls mener de rike må ta den største byrden og mener det bare skaper ulikheter mellom folk å ta ut så mye penger av økonomien som koalisjonen nå har begynt å gjøre. Labour viser stadig til studiefinansieringen som et eksempel på kommende skjevheter, og at alle prognoser tilsier at det kun er de bemidlede som vil ha rå til å ta høyere utdanning. Men Balls vet likevel at landet ikke kan vokse seg ut av underskuddene. Det må sparing, skatteøkninger og kutt til i Labours medisin også. Nå har Osborne kastet hansken, og Labour har fått sin tyngste økonomiske politiker i opposisjonsstolen. Da venter alle på Balls sin opposisjonsstrategi, en strategi som ikke bare er å være imot det regjeringen gjør, men som kan fremstå som et gjennomførbart og levedyktig alternativ.

Hvem som vinner det økonomiske argumentet er for tidlig å si. Koalisjonen går inn i et vanskelig år, hvor økonomien er én av mange tøffe utfordringer. Likevel vil kommende meningsmålinger nok bli preget av partienes økonomiske argumenter. Både Balls og Osborne appellerer til sin respektive partiers kjernevelgere, og mye av debatten dem imellom vil prege barometrene i tiden som kommer. Men kanskje er det ikke duellen dem imellom som avgjørende, men snarere globale økonomiske svingninger som bestemmer hvem av de to som blir den mest suksessrike.

Den britiske drømmen

Mens de britiske partiene kjemper om å redde økonomien, lanserte Labour nylig sin ide om et ”britisk løfte” – ”The British Promise” skal være en variant av den amerikanske drømmen.

I et forsøk på å vinne oppmerksomhet i en vanskelig økonomisk tid, har Labours ferske leder Ed Miliband lansert ideen om et britisk løfte til neste generasjon. ”Det britiske løfte” skal sikre bedre utsikter for neste generasjon enn den nåværende når det gjelder utdanning, sysselsetning og velferd. Dette løfte om en bedre morgendag ligner naturlig nok på den amerikanske drømmen som i stor grad appellerte til immigranter som dro til USA på søken etter et bedre liv. Men er dette virkelig noe som kan ha gjennomslagskraft i dagens Storbritannia? Et land som er vesentlig annerledes enn USA var da det løsrev seg fra nettopp Storbritannia i 1776.

Et ønske om en bedre fremtid er edel politisk tanke, og det spesielt i de vanskelige økonomiske tidene britene opplever nå. Og Miliband er kanskje bedre plassert enn mange andre ledere som har prøvd lignende ideer. Hans jødiske besteforeldre flyktet fra Nazismen og søkte et bedre liv i Storbritannia i 1940, og landet tilbød Miliband familien en ny start med nye muligheter. Og hvis dette er noe som kan gi den unge generasjonen et håp om en bedre fremtid, kan dette utspillet vise seg å være et smart politisk grep. Men likevel tolker de fleste briter dette som et innspill i den pågående økonomiske debatten som har versert siden koalisjonen etter valget i mai i fjor valgte å iverksette enorme statlige kutt.

For i følge Labour, som nylig samlet hele sitt skyggekabinett i Gateshead i Nordøst England, er de voldsomme kuttene, og det de medfører, noe som truer neste generasjons velferd og muligheter. Koalisjonen bruker offentlige kutt i størrelsesorden 6 milliarder pund for å få økonomien på fote igjen, og dette har ført til vesentlig større arbeidsledighet og større klasseskiller. Med disse kuttene mener Labour at dagens velstand ikke kan videreføres til neste generasjon siden mulighetene for jobber, utdannelse og annen velstand helt eller delvis fjernes. Labour ser på denne måten å bringe balanse i økonomien som et forræderi av neste generasjon. Visestatsminister Nick Clegg på sin side forsvarte regjeringens linje og sier at det ikke finnes noe magisk kur for å komme ut av det økonomiske uføret, som han sier er skapt av Labour i de tretten årene de var ved makten (1997-2010). I følge Clegg er likevel kutt i offentlige utgifter brekkstangen i et håp om å få raskere økonomisk vekst.

I sin gjennomgang av Labours politikk, vil dette spørsmålet stå sentralt. Partiet er motsander av de voldsomme kuttene, og hevder at det øker klasseforskjeller, at det stigende antallet med arbeidsløse betaler prisen for en økonomisk krise de selv ikke har forårsaket og at en slik kur vil være noe kun de privilegerte i samfunnet vil nyte godt av. Men Labour og deres nye skyggefinansminister Ed Ball vet godt at landet ikke kan vokse seg ut av budsjettunderskuddene. Det må hardere medisin til, og at kutt, i en eller annen form, ikke er til å unngå. Spørsmålet i denne sammenhengen er om ”det britiske løfte” vil fremstå som en politisk metode som kan hjelpe landet ut av krisen eller om det presenterer seg som et politisk luftslott.

Mange politiske ledere har ideer som de ønsker å spille ut i velgerskaren. Noen av dem blir vellykkede, mens andre faller på steingrunn. De som blir vellykkede er åpenbart dem som blir til politiske reformer og blir en del av et partis eller en regjerings politikk. I andre sammenhenger er kanskje hovedhensikten å tiltrekke seg oppmerksomhet, for å øke oppslutning eller popularitet. Utspillet til Miliband og Labour ser foreløpig ut til å plassere seg i sistnevnte kategori. Ikke bare fordi forslaget er ferskt, men like mye fordi det blir et for vanskelig konsept å overføre til praktisk politikk i dagens samfunn og under dagens omstendigheter. Selv om dette primært handler om morgendagen, må likevel premissene legges i dag for en bedre morgendag. Det er dog mulig for Labour å vinne støtte for en slik politisk ide.

For ideen om en bedre fremtid er et grunnleggende håp i et hvert menneske. Å leve i troen og håpet kan være inspirerende og nødvendig, kanskje særlig i den situasjonen britene er i. Men å tro at dette vil være en britisk versjon av den amerikanske drømmen, er å ta noe hardt i. Dette er nemlig en ide som er enklere å bruke i USA enn i Storbritannia. Historisk er Amerika et ungt kontinent, det ble fylt av immigranter fra hele verden og har, i alle fall fra midten av det forrige århundre, hatt en ledende global- politiske rolle. Mange immigranter var bevisste på å skape et bedre liv for seg selv og familien, og bruke idealer i den amerikanske grunnloven for å leve ut drømmen sin. Noen lyktedes og andre gjorde ikke, men forholdene lå i prinsippet til rette for alle kunne lykkes.

De fleste europeere derimot har inntil nylig friske minner om krig, tyranni og rigide klassesamfunn. Selv om moderne tider har åpnet for sosial klatring, er likevel deler av det britiske samfunnet enda preget av klasseskiller. Storbritannia har også hatt mye innvandring, dog ikke på nivå med Amerika som bygde hele sin nasjon og nasjonale identitet på fire hundre år lang bølge med innvandring. Britene har heller aldri opplevd en sosial-politisk revolusjon som har ført til store endringer i samfunnet. Den britiske måten har heller vært bygd det vi kan kalle en stille og forsiktig evolusjon, hvor samfunnet snarere bygges på eksisterende rammer, ideer og tanker enn revolusjonerende omveltninger.

Sett med historiske øyne, er det derfor lite sannsynlig at et ”britisk løfte” eller ”drøm” vil få stor gjenklang i form av politiske endringer i Storbritannia. Til det er forståelsen av nasjonal identitet og oppfatningen av statsborgerskap for forskjellig fra USA. Verden har også beveget seg i en slik retning at det antagelig ikke vil være fruktbart som realpolitikk i dagens Storbritannia. Viser det seg derimot at ideen er et ledd i en større strategi i forhold til å vinne det økonomiske argumentet, kan dette fort vise seg å ha noe for seg.

En liten seier til Labour

Mye sto på spill for de tre store partiene i Storbritannia i forbindelse med tordagens suppleringsvalg i Oldham og Saddleworth. Og hvorfor det, kan en spørre seg? Denne ene valgkretsen er én av 646 kretser det ble valgt parlamentsmedlem til i valget i mai i fjor. Men mai-valget i denne kretsen ble nylig annullert av en britisk rett fordi Labours kandidat brukte metoder som ikke retten aksepterte. Dermed ble det lyst ut suppleringsvalg som da ble avholdt torsdag. Og isolert sett, var ikke resultatet så overraskende. Dette er en krets hvor de konservative ikke kunne vinne. Den sto mellom Labour og Liberaldemokratene. Fra valget i mai hadde Labour et knapt flertall i kretsen; de vant med 103 stemmer til Liberaldemokratene i forrige runde. Denne gangen kunne det gå begge veier, men Labour dro i land en ganske komfertabel seier med et flertall på over 3500 stemmer.

Av og til er et suppleringsvalg ikke bare et suppleringsvalg. Denne gangen var det knyttet mer spenning enn vanlig til et slikt valg fordi det var det første suppleringsvalget etter at koalisjonen ble dannet etter valget i mai. I tillegg til det, var det første test for Labour etter at deres relativt ferske leder Ed Miliband tok over styringen av partiet i slutten av september. Så valget i Oldham og Saddleworth ville være en kommentar på folks tilfredshet, eventuelt det motsatt, med både Miliband som ny Labour-leder og koalisjonens arbeid så langt. Et tap for Labour ville bli sett på som en dårlig start for Miliband. En tilbakegang for Liberalemokratene ville kunne bli tolket som et klart signal til ledelsen i partiet på at de må fortest mulig komme seg ut av koalisjonen. For de konservative ville også resultatet gi en pekepinn på hvor fornøyde folk i denne valgkretsen var med regjeringens arbeid. Og ville de samme som stemte konservativt sist, stemme på partiet igjen?

For å bruke fotballanalogi; en vinner ikke ligaen ved å vinne en kamp. Men det å vinne kamper er viktig for alle lag. Det er viktig for motivasjon, samhold og for selvtillitt. Dette ene suppleringsvalget kan ses på samme måte. Det var en fjær i hatten for Labour å vinne. Miliband har hatt en treg start på sin karriere som ny leder av partiet. Labour har ikke klatret nevneverdig på målingene, og Miliband har vært relativt tamm i sin opposisjon i underhuset og stort sett, og snarere, kritsert koalisjonen enn kommet med nye politiske forslag selv. Han har enda til gode å formulere en klar politisk retning.

For visestatsminister Nick Clegg ville valget gi en indikasjon på hvor misfornøyde velgerne var med Liberaldemokratenes deltagelse i regjeringskoalisjonen. Partiet har de siste månedene rast på målingene, og to nylige målinger har plassert partiet rundt 10 %. Mange av partiets kjernevelgere er særs misfornøyd med partiets deltagelse i koalisjonen med Toriene, og misnøyen brer seg langt i partiets egne rekker. Liberaldemokratene er presset fra to kanter på én gang; fra sine egene velgere og fra deler av partiet samtidig som de er presset fra Toriene, siden alle vet at hvis Liberaldemokratene trekker seg fra regjeringssamarbeidet, faller regjeringen sammen og nytt valg må utstedes.

Det konservative partiet hadde minst å tape. Partiet står ikke sterkt i dette området i nord-vest England, og hadde ikke noe sjanse til å vinne valget. For Toriene handlet dette om hvor mange stemmer de fikk sammenlignet med valget i mai. Og akkurat der gikk det dårlig for statsminister David Cameron. Partiet tapte hele 7000 stemmer og endte dermed på en klar 3. plass, solid slått av de to andre partiene.

Det hele ble dermed en liten fjær i hatten til Labour og Ed Miliband. Selv om ikke seieren var et utrykk for en helhjertet støtte til Labour, men mer et utrykk for misnøye med koalisjonen, er det likevel et resultat Miliband bruker positivt. For det er slik valgsystemet i Storbritannia fungerer. Den enes død er den andres brød, og så videre. Liberaldemokratene holdt seg på samme nivå som sist, og det bør de være strålende fornøyd med selv om de ikke vant kretsen. Den store taperen i dette suppleringsvalget var de konservative, det største partiet i regjering. Og det er kanskje ikke så rart, for det er slik det pleier å være. Folk uttrykker sin misnøye i slike mellomvalg. I dette tilfellet er nok resultatet et utrykk for misnøye med sparepolitikken som regjeringen har innført. De store kuttene som ble varlset i etterkant av valget i mai, begynner å gi seg utslag. Det fører til vanskelige økonomiske tider og stor arbeidsløshet.

Om ikke lenge vil det bli avholdt et nytt suppleringsvalg i en annen krets. Er trenden den samme som den var torsdag, er dette et tegn på misnøye med regjeringens politikk. Denne misnøyen har forsåvidt vært varlset lenge, mest fordi den økonomiske situasjonen i landet har krevd handling. Men linjen regjeringen har lagt seg på, kan naturligvis føre til deres egen død. 2011 blir et år med prøvelser for koalisjonen, og året startet relativt dårlig for parhestene Cameron og Clegg.

Briter på kokepunket

Scenene som utspant seg i London forleden minner om uroen på begynnelsen av 80-tallet. Da hadde konservative Margaret Thatcher kuttet i offentlige utgifter. Denne gang er det kollega og nyvalgt statsminister David Cameron som får kjenne folks vrede.

Da uroen som utspant seg i Frankrike nylig var på sitt verste, satt stolte briter og slo seg på brystet og hevdet at slike scener aldri mer ville utspille seg på de britiske øyer. I Britannia var reaksjonene på kuttene dog mange og bitre, men der var likevel befolkningen mer siviliserte. Britene hadde øyensynlig gjort seg ferdig med streiker, lock-outs og dominerende fagforeninger på 70- og 80- tallet. Men det var helt til koalisjonsregjeringen annonserte at de ville tukle med den gruppen i samfunnet hvor kruttet sitter løsest, nemlig universitetene.

For da regjeringen foreslo å tredoble studieavgiften og samtidig kutte universitetsbudsjettene med opptil 40 % smalt det også i Storbritannia. Mange ytterliggående grupper hev seg ettersigende på demonstrasjonene og gjorde dem mer voldelige, men majoriteten av de nærmere 50 000 fremmøtte var studenter og universitetsansatte. Protestene mot regjeringens kutt gikk stille og rolig for seg helt til en gruppe angrep det konservative hovedkvarteret på Millbank i London. Politiet, som var dårlig forberedt, hadde lite å stille opp med og måtte rømme fra åstedet i stedet for å forhindre bråket når det spredte seg. Londons politidistrikt legger seg også flat for kritikken de har mottatt i ettertid, ettersom de selvsagt skulle vært mye bedre rustet til å møte demonstrantene. Det er naivt å tro at i underkant av 200 politifolk skulle klare å ri av en slik demonstrasjon, spesielt når de kjenner til omfanget av regjeringens kutt og når det gjelder studenters tradisjon for å markere sine synspunkter. Blir forslaget vedtatt, skal det iverksettes fra 2012, og studentene vil kunne sitte igjen med et potensielt studielån på nærmere en halv million kroner. Planen er også at studenter som kommer inn i jobb skal tilbakebetale lånet ut fra den inntekten de får. Lønnsposen vil også være målestokk for hvor fort lånet tilbakebetales.

Selv om statsminister Cameron ikke ville sammenligne scenene fra London med de demonstrasjonene som fant sted i mange britiske byer på begynnelsen av 80-tallet, er det åpenbare likheter. Også den gang tok de konservative over for Labour, og også den gang hevdet Thatcher at de måtte rydde opp etter at Labour hadde vannstyrt økonomien. 70-tallet bar preg av mye kaos med streiker, hissige fagforeninger, økende arbeidsløshet og svake regjeringer. Da Thatcher overtok i 1979, introduserte jernladyen fort økonomiske reformer for å rulle staten tilbake og frigjøre den for økonomiske forpliktelser overfor befolkningen. I tillegg ga hun nådestøtet til deler av den tradisjonelle industrien som på det tidspunktet tapte penger i den internasjonale handelskonkurransen. Ulønnsomhet var ikke noe Thatcher kunne leve med, men det førte til at mange arbeidstakere og samfunn, som var flasket opp med driften av slik industri, ikke fikk noe å leve av. Arbeidsløsheten eksploderte, og folk tok til gatene i de indre bydelene av Storbritannias største byer for å protestere mot Thatchers hensynsløse reformer. Det er alltid en vrien sak å sammenligne hendelser, og denne gangen er kanskje ikke bakgrunnen for uroen lik den vi så på 70-tallet. Likevel har dagens situasjon åpenbare likheter med sin historiske parallell. Cameron og hans koalisjonsregjering beskylder Labour for dårlig økonomisk håndsverk, og at de igjen må rydde opp etter Labour. Kuttene er i følge regjeringen nødvendig for å få britene ut av uføret og tilbake på rett spor. Da må det hard kost til, og universitetene må bidra med sitt.

Men studentene mener åpenbart at dette er i meste laget, noe de har helt rett i. Det er urimelig å gjøre så store innhugg i den offentlige støtten til universitetene, og flytte byrden fra staten til studentene og deres familier. Britiske universiteter er allerede i dag avhengig av å ta inn mange betalingssterke utenlandske studenter for å spe på finansieringen av driften. Asiatere, afrikanere og andre utenfor EU-området betaler høye avgifter for å få en prestisjetung utdannelse fra kjente universiteter. Med det foreslåtte kuttet vil antagelig denne delen av studentmassen øke på bekostning av britiske studenter som da muligens ikke vil ha råd til å ta en høyere utdannelse. Labour, som har vært i mot mange av koalisjonsregjeringens kutt, mener også dette forslaget er mer politisk motivert enn økonomisk. Å kutte i slike utgifter er historisk i tråd med konservativ politisk ideologi: at de som vil ta en høyere utdannelse gjerne må gjøre det så lenge de selv betaler mesteparten.

Med en slik tilnærming, som vi også ser på andre områder i offentlig sektor, vil de sosiale forskjellene øke, mangelen på like muligheter forsvinne og det allerede klassedelte Storbritannia vil slipe sine skarpe klassekanter. Og en mulig nedgang av britiske studenter vil på sikt ha store konsekvenser for landets konkurranseevne internasjonalt. Mange kritikere av en slik reform stiller spørsmål om dette er gjennomtenkt, og mener regjeringen skyter seg selv i foten. Og én ting er at de konservative foreslår dette, men at Liberaldemokratene, torienes regjeringspartner, er med på laget, synes for mange å være vanskelig å forstå. I valgkampen før valget i mai, var partiets leder Nick Clegg klar på at studieavgiften ikke skulle økes. Tvert i mot, de drev blant annet valgkamp på at avgiften skulle fases ut over seks år. Mange av parlamentsmedlemmene fra Liberaldemokratene vil ganske sikkert stemme mot dette forslaget i underhuset, når endringsforslaget blir fremlagt. Men det blir likevel ikke nok motstand til å stoppe forslaget fra å få flertall.

Dermed kan altså dette forslaget bli en realitet fra 2012. Selv om ikke detaljer enda er offentliggjort, er nok kommet ut til å konkludere med at dette er et elitepreget forslag som vil gjøre mye skade både i høyere utdanning og i det britiske samfunnet. Demonstrasjonene vi nylig så i London er nok bare begynnelsen på en lang rekke protester mot universitetsreformen og de andre annonserte kuttene. Det er ventet at opp mot 500 000 vil miste jobben i offentlig sektor, noe regjeringen håper kan balanseres med mer verdiskapning i privat sektor. Hvor stor arbeidsledigheten vil bli, er vanskelig å anslå, men at den kan nærme seg den negative høyden på begynnelsen av 80-tallet da nærmere 3, 5 millioner mennesker var uten jobb. Med slike prognoser, er det mye som tyder på at de tilstandene britene til nå bare har sett på tv fra Hellas, Frankrike og Italia, fort kan realiteter i deres eget land. Dermed er det ikke sikkert det bare en ”Winter of Discontent”, men et år med misnøye for allerede hard prøvede briter.