Marginale seter

Debatten, dagen derpå

I alle meningsmålinger offentliggjort etter gårsdagens tv-debatt vant Cameron ganske klart. Brown tapte igjen, og Clegg nådde ikke helt opp der hvor han var sist, og gangen før. Men jeg synes det var ganske jevnt, uten en helt klar vinner. Og jeg synes, i motsetning til målingene, at Cameron tapte. Han fremsto som anstrengt og anmasende med et noe forknytt ansiktsuttrykk. Han virket usikker på hvordan han skulle forsvare seg mot angrep, og det så ut til at han ikke var sikker på hvor motstanderen var.

Men hvorfor vant han likevel på målingene rett etter debatten? Jo, for her er det en del psykologi. Debattresultatet gjenspeilte denne gangen mye mer av trenden i de generelle målingene. De som har bestemt for å stemme konservativt mener da også at Cameron vant debatten, for å rettferdiggjøre sitt eget foreløpige valg. I tillegg er mange meningsmålinger tilknyttet konservative aviser som naturlig nok har Cameron først, nesten uansett. Så en velger ser antagelig debatten i går mer i lys av sitt endelig valg 6. mai enn hun ser og vurderer debatten som en uavhengig hendelse.

Clegg nådde ikke helt opp til sine egne tidligere høyder i går. Han var til tider god, men ble for lenge klemt mellom de to andre. Det var klare huller i immigrasjonspolitikken til LibDem, noe seerne så. Brown klarte seg ikke dårlig, men ble igjen taper. Og det er kanskje like mye fordi det forventes at han skal tape. Det er en opplyst sannhet, derfor går det i oppfyllelse. Men jeg synes Brown hadde mange gode sekvenser. Han hadde mange gode formuleringer, men kunne kanskje i enda større grad spilt på sin vikige internasjonale rolle og anerkjennelse.

Siste uka med valgkamp er i gang, og i dag entrer Tony Blair scenen for Labour. Muligens i et desperat forsøk på redde stumpene, men kanksje også for å få fokus litt bort fra en hardt prøvet Brown. Endring av fokus hjelper, og Blair skal nå drive valgkamp den siste uka i marginale kretser for å prøve å sikre seier der. Akkurat det skulle vært gjort litt før og ikke rett etter Brown tappet seg ut. Da blir det antagelig enda synligere hvor udugelig Brown er slike situasjoner.

Browns blunder og siste debatt

Mediene i Storbritannia flommeri dag over av kommentater og bilder av Browns mikrofontabbe. Å ja, Brown dummet seg ut. Ikke bare ordene som falt da han trodde han var trygt tilbake i bilen, men like mye i samtalen med denne kvinnen. For det var det som var ille å se på. Hvor dårlig han kommuniserte med sitt keitete kroppsspråk. Det hele minnet oss om hvor dårlig han egentlig er i slike situasjoner - i nærkontakt med velgere, og spesielt velgere som utfordrer han og er uenig med ham. Det takler han dårlig på alle måter.

Men det uheldige etterspillet i bilen vil få liten betydning på målinger og på utfallet av selve valget. Til det står det for mange viktige saker i kø. Mediene ligger tett på partilederne og for dem er slike tabber velkomne, så får de noe annet og mer krydder å skrive om. Nå handler likevel resten av dagen om den siste av de tre tv-debattene som holdes hos BBC i kveld. Temaet for den er økonomi.

Og dette debatten hvor Brown kan vise seg. Her er han på hjemmebane, med ti år som finansminister og tre år som statsminister bak seg. I kveld har Brown alt å vinne, kanskje særlig etter fadesen i går. Han kan vise at Labour er det trygge partiet å stemme på, at det er kun dem kan få landet økonomisk på fote igjen. Han vil prosedere på at Clegg og Cameron er noviser og nykommere og at de totalt mangler erfaring. Hvilket sant er!

Øynene vil igjen være på Clegg og Cameron. Vil Clegg klare å fremstå som et troverdig alternativ? Og hva med Cameron? Har de konservative en økonomisk politikk som velgerne kan feste lit til?

Det er tungvekteren mot nykommerne. Innholdet mot stilen og opptredenen. Det spisser seg til. I dag er det én uke til valget. Analyse følger etter debatten.

Enkeltmannskretser

Slutten for topartisystemet?

Med den enorme fremgangen til LibDem er det flere konstitusjonelle eksperter i Storbritannia som nå begynner å snakke om slutten for det tradisjonelle topartisystemet. Med tre jevnstore partier, kan det først presse seg frem moderate valgreformer, så mer radikale, som i britenes tilfelle vil være forholdstallsvalg. Det systemet kjenner vi fra Norge. Topartisystemet har utviklet seg som et resultat av valgordningen - simpelt flertall i enkeltmannskretser - og gir da bare regjeringsmulighet for de konservative eller Labour. Dette systemet produserer som regel sterke flertallsregjeringer og holder samtidig små partier, ekstreme ytterliggående partier og, frem til nå, LibDem unna den nasjonale arenaen.

Et gammelt politisk ordspråk sier at valg aldri vinnes av opposisjonspartiet, men tapes av regjeringspartiet. Velgerne går trøtt av et parti som har sittet ved makten lenge og stemmer inn opposisjonen ved neste korsvei. Dermed er ofte styrkeforholdet mellom de to partiene avhengig av hverandre, og den enes brød blir den andres død. Popularitet hos den ene kommer da som resultat av upoularitet hos den andre. Historien er full av slike eksempler.

Frem til Cleggmania, var dette scenariet mellom Cameron og Brown. Cameron ledet med mellom 10 og 15 prosent på målingene, og Cameron kunne egentlig sitte med hendene i fanget å iakta Labours økende upopularitet. Cameron trengte ikke å produsere noe særlig politikk, siden han i målingene snodde seg på Browns nedgang. Men så kom debattene, Brown begynte å klamre seg tilbake og Clegg kom for fulle mugger. Det har brakt Cameron mer ut fatning enn Brown, for hans motstander (Brown) ble til motstandere, og det har Cameron taklet dårlig.

Ser vi fire, fem tiår tilbake hadde de to store partiene godt over 90 prosent nasjonal oppslutning. Gradvis har flere og flere velgere begynt å stemme på mindre partier, og nå er det jo bare ca 60 prosent som vil støtte de to store. Det betyr utflatning av stemmegivningen, og denne gangen kan det bli mindre forskjeller på de store og de små partiene enn noen gang før. Blir Clegg og LibDem like store som det nå ligger an til, kan altså velgerne legge opp til at et nytt valgsystem må innføres like fort først som sist. Det kan bety slutten på topartisystemt som vi kjenner det.

Valgsystem

Hung Parliament igjen

Mye har vært sagt og skrevet om mulighetene for et "hung Parliament", et underhus hvor ingen av partiene har rent flertall. Det trengs mer enn 326 seter for å sikre rent flertall. Og denne mandagen ser det ut til at de tre partilederne virkelig begynnner å innse hvordan situasjonen kan bli med et "hung Parliament". For meningsmålingene sier enda et tett løp mellom de tre partiene.

Cameron, som er imot å endre valgordningen, har idag ved gjentatte anledninger advart velgerne om farene i tilfellet et "hung Parliament". De konservative mener en eventuell koalisjonsregjering vil føre til bakromspolitikk - forhandlinger på bakrommet, som igjen vil føre til større avstand mellom folk og politikere. Svakere regjering og dermed svakere økonomi er også blant torienes argumenter. Han sier en stemme til Clegg er en stemme for å fortsette nmed Brown. Det har vært tonen de siste 7-8 dagene.

Brown uttalte i dag at han synes det er umoralsk og arrogant å ta noe på forskudd. Folket må få avsi sin dom først. Dermed vil han ikke si noe om samarbeid før resultatene tilsier at det er nødvendig. Kanskje ikke rart når han nå på de fleste målingene ligger som nummer tre. Andre i Labour har prøvd å jekke ned Clegg som allerede nå begynner å legge føringer for eventuelle samarbeid ved et eventuelt "hung Parliament". Labour-strategene Douglas Alexander og Ed Balls i dag velgerne mot Clegg oppblåshet! Clegg har lenge sagt at han ikke ville snakke om samarbeid før det var en realitet, men har altså begynt å slenge ut en del følere til de andre partiene.

Clegg har sagt at han synes det er urealistisk å samarbeide med Brown hvis han blir nummer tre i nasjonal oppslutning, men dog med flest seter i underhuset. Som nevnt før; det kan bli scenariet når partiene ligger så tett - at den med flest seter bare blir nummer tre på landsbasis. Det synes Clegg er problematisk. Han sa også at en hver samarbeidspartner må bli med LibDem på valgreform, hvis ikke, intet samarbeid.

Dermed er det enda åpent hvor LibDem vil gå. De konservative er i mot reform av valgsystemet, mens Labour fort kan risikere å bli nummer tre nasjonelt, men med flest seter. De to store har i dag prøvd å gjenopprette balansen med to store partier - toriene og Labour, mens Clegg henger der oppe enda, og viser foreløpig ingen tegn til trøtthet.