Irlands store utfordring

I det økonomiske hardt prøvede Irland har en oppbrakt befolkning gått til urnene. Velgerne har straffet den tidligere regjeringen hardt, men vil den nye få det noe lettere?

Resultatet fra det irske valget overasket ingen. De tidligere regjeringspartiene Fianna Fail og de grønne ble hardt straffet av den irske opinionen, og det er ingen tvil om at velgerne gir de to tidligere regjeringspartnerne skylden for den ekstreme finansielle krisen landet er i. Ikke bare unnlot regjeringen å gripe inn mot spekulantene og bankene, de klarte heller ikke å forhandle levedyktige betingelser på den enorme lånepakken fra EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) Irland sårt trengte. Denne dobbeltstraffen fra velgerne fikk store konsekvenser, spesielt for maktpartiet fremfor noe i Irland, Fianna Fail. Ved valget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 42 %, mens de denne gangen gikk ned til 17, 5 % - en nedgang på antall representanter i parlamentet fra 77 i 2007 til 20 i 2011. Fianna Fail gjorde sitt dårligste valg på 85 år, og denne gangen blir Fine Gael for første gang i partiet historie parlamentets største.

Det nye irske parlamentet skal møtes for første gang 9. mars, og den nye regjeringen blir en koalisjon mellom Fine Gael og Labour, et annet parti som denne gangen gjorde det svært godt. Frykten for den generelle politikerforakten var tilstede, men den slo heldigvis ikke til. En fremmøteprosent på over 70 % tilsier at den irske opinionen gir den nye koalisjonen en sjanse til å bedre utsiktene for det skakkjørte landet. Men det er en formidabel oppgave den nye regjeringen får på bordet. Første prioritet blir å forhandle bedre betingelser på lånepakken, og der har det allerede kommet signaler fra EU om det kan la seg gjøre, selv om den tyske forbundskansler Angela Merkel er lunken til dette. Det fordrer likevel tøffe kutt i den offentlige irske økonomien, en økonomi som allerede er så strupt at tusenvis av mennesker emigrerer fra landet fordi de ikke ser noen fremtid der.

De siste månedene er det stipulert en utvandring på om lag 1000 mennesker i uka. Dette er den unge generasjonen som i ren desperasjon drar til USA, Australia og Canada for å søke jobber som er relevante for deres utdannelse. Få av disse ønsker å forlate landet, men ser ingen andre muligheter siden jobbene i Irland nå er alt for få. Og det er jo nettopp denne kompetansen som disse unge menneskene besitter landet er avhengig av for å komme seg opp av den økonomiske hengemyra. Dermed skal det bli en tøff oppgave for den nye koalisjonen å skaffe nye jobber og muligheter for folk samtidig som de skal håndtere den daglige økonomiske krisen. Kanskje er likevel den viktigste oppgaven til koalisjonen å prøve og snu den negative stemningen som preger republikken for øyeblikket., for det må i alle fall til hvis situasjonen skal bli bedre. Landet har per dags dato en arbeidsledighet på nesten 15 %, og frykten er stor for at den skal stige.

Irland har lenge vært et land som har vært vant til høy arbeidsledighet, fattigdom og stor utvandring. De trodde de var kvitt alle disse problemene da de for et par tiår siden tok steget inn i den moderne verden. Landet kunne på begynnelsen av 90-tallet skilte med en vekst på over 10 % og irene dro til andre land i Europas utkant for å fortelle om investeringssuksessen og hvordan en skulle gå fra å være et jordbruksland i utkanten av EU til å bli en økonomisk stormakt. Landet fikk tilnavnet ”den keltiske tiger”, og ble foregangsland for mange andre.

Fra 2004, da mye av østeuropa åpent seg opp, var irene stolt over at mange ville komme å jobbe der. Plutselig var de et land folk kom til og ikke bare reiste fra. Mange fremmedarbeidere tok jobb i byggebransjen, én av bransjene som for noen få år siden skulle bli begynnelsen på slutten for det irske ”økonomiske mirakel”. Nye byggefelt spratt opp over hele Irland, og det ble bygd overdimensjonerte boligfelt og rett og slett langt flere boliger enn det var folk. Bankene lånte ut en masse penger til lav rente uten sikkerhet for å finansiere det hele, og ingen ansvarlige politikere grep inn for å stoppe galskapen. Optimismen og troen på vekst vedvarte helt til det smalt, prisene sank og bankene satt igjen med lån som ble misligholdt. Betalingsevnen forsvant fra dem som hadde satt det hele i sving.

I dag kan en kjøre gjennom store spøkelsesbyer med halvbygde hus og eiendommer som ingen har råd til verken å ferdigstille eller kjøpe. De har rett og slett mistet sin verdi. Og det er ikke bare i byene dette forekommer, men også på den irske landsbygda. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for den irske regjeringen, forsvant også mange multinasjonale selskaper som hadde etablert seg med lav skatt i på 90-tallet.

Men irene gir ikke opp. Det bærer det høye fremmøte ved valget bud om. De har vært i vanskelige situasjoner før, og landet har en stor stolthet i klare seg gjennom kriser. Nå gir velgerne tillit til den nye Fine Gael – Labour koalisjonen som vil bli ledet av partilederen i Fine Gael Enda Kenny. Som statsminister vil Kenny om kort tid møte president Mary McAleese får å meisle ut en økonomiske politikk som landet kan leve med de neste årene. For håpet og selvrespekten er noe ingen kan ta fra irene. Da har en tatt fra dem selve livshåpet.

Kampen om britiske økonomien

De er nokså like, men også svært ulike. Finansminister George Osborne og hans politiske motstykke Ed Balls tilhører den nye generasjonen med britiske politikere. På hver sin måte og for hvert sitt parti kjemper de nå en innbitt kamp om å redde den skakkjørte økonomien.

Det er alltid vanskelig å overta makten etter et parti som sitter så lenge som Labour gjorde. Tony Blair vant tre valg, i 1997 og 2001 med de to største flertallene i britisk politisk historie, og i 2005 med en noe mindre margin. Gordon Brown, som var statsminister de tre siste årene av den tretten år lange Labour-perioden, vant aldri et valg selv, men var en innflytelsesrik finansminister de ti årene under Blair. Men Browns ettermæle som finansminister fikk seg en støyt da Storbritannia ble hardt rammet av den økonomiske krisen, selv om han da var tidlig ute med politisk handling for å redde deler av banknæringen. Omkvedet i valgkampen i mai i fjor var likevel at Labour hadde brukt opp alle pengene, og at det ikke fantes mer i statskassen.

Dermed var det ikke bare vanskelig i seg selv for den nye regjeringen å ta over etter Labour. I tillegg var økonomien i krise og resultatet etter valget viste at ingen av partiene hadde rent flertall. Dermed måtte en koalisjon dannes, et politisk fenomen vi er godt vant med i Norge, men som de fleste nålevende briter ikke kjenner. Den forrige britiske koalisjonsregjeringen ble ledet av Winston Churchill, og den opphørte i 1945. Og de nye regjeringspartnerne, de konservative og Liberaldemokratene, har aldri styrt sammen før, heller ikke i noen av unionens desentraliserte forsamlinger. Utfordringene står dermed i kø, og spørsmålet er hvor lenge de to partiene henger sammen.

George Osborne var selvskreven finansminister, dog ikke primært i kraft av sin kompetanse, men i kraft av at toriene var det største partiet. Sammen med resten av regjeringen lanserte han tidenes kuttpakke for å begynne å få den skakkjørte økonomien på rett kjøl. I fjorårets valgkamp advarte imidlertid Labour mot for raske og for store offentlig kutt, siden det ville ramme de fattigste hardest, spesielt i form av høy arbeidsledighet. Og det har slått til. I tillegg reagerte studentmassene på den nye loven som ga engelske og walisiske universiteter muligheten til å øke studieavgiften til omlag 85 000 norske kroner pr år. Selv om Labour har protestert på kuttene, og på den økonomiske politiske linjen koalisjonen har lagt seg på, har saksopposisjonen vært nokså fraværende i underhuset. Men ved inngangen til det nye året er dette i ferd med å snu seg. For da overtok nemlig Ed Balls posisjonen som skyggefinansminister etter Alan Johnson. Balls med sin økonomiske utdannelse fra Oxford og Harvard, sin fortid som økonomisk journalist i Financial Times og som økonomisk rådgiver for Brown fra 1994-2007, har Labour fått rett mann på rett plass. Det var Balls som var bak Bank of England sin uavhengighet i 1997 og utredningen som førte til at Storbritannia ikke valgte å gå inn i Eurosamarbeidet. Balls er med andre ord en tøffere motstand for koalisjonen enn det Johnson var.

Kampen om å presentere den riktige visjonen for økonomien blir antagelig hovedsnakkissen gjennom dette parlamentet. Osborne er naturlig nok i førersete siden han er finansminister og en viktig del av koalisjonsregjeringen. Han kan dermed utøve sine politiske visjoner med støtte fra flertallet i underhuset. Og når sant skal sies var Osborne tidligere ute med sine moderniseringsstrategier for det konservative partiet enn sin partileder og statsminister David Cameron. Osborne ønsker at toriene skal fremstå som et moderne og inkluderende parti med en progressiv økonomisk tenkning. Selv om Balls vil være en større trussel for regjeringens økonomiske politikk, mener kilder i koalisjonen at Balls er relativ enkel å håndtere. Balls er i følge regjeringen like ”rød” som sin leder ”Red-Ed” Miliband, og blir assosiert med Brown og den såkalte ”old” Labour tankegangen. Et pluss for Osborne er at han har mye bedre relasjoner med sin leder Cameron enn Balls har med sin leder, Ed Miliband. Som kjent sto Miliband og Balls mot hverandre i Labours intense lederskapskamp i fjor, en batalje som førte til at Ed slo sin bror David på målstreken og hvor Balls ble nummer tre. I torypartiet fremstår Osborne som den med tyngde og kraft. Han leder møter, tar kommandoen og blir gitt stort spillerom av Cameron. I kompaniskap med en faglig tyngre handelsminister, Vince Cable (LibDem), har Osborne staket ut en vei for å få den haltende økonomien på fote igjen. Implementeringen er i gang. Likevel er det langt frem, spesielt når en tar i betraktning at koalisjonen er like skjør som økonomien.

Mange briter har begynt å smake på Osbornes kur. Han mener landet må gjennom harde kutt for å balansere budsjettunderskuddet, og at situasjonen må bli verre før den blir bedre igjen. Dette så vi også på tidlig 80-tall under Osbornes partikollega Margaret Thatcher som iverksatte voldsomme sosiale reformer for, i følge hennes regjering, å få orden på økonomien. I god konservativ ånd vil heller ikke Osborne innføre for store skattebyrder siden de er redd for at det skal lamme veksten og dermed hindre blant annet utenlandske innvesteringer. Balls er uenig i denne oppskriften. Han mener alle kuttene blir hva han nå kaller en ”arbeidsløs oppgang” hvor de nederst på den sosiale rangstigen betaler prisen for noe de ikke har skylden for. Sosialdemokraten Balls mener de rike må ta den største byrden og mener det bare skaper ulikheter mellom folk å ta ut så mye penger av økonomien som koalisjonen nå har begynt å gjøre. Labour viser stadig til studiefinansieringen som et eksempel på kommende skjevheter, og at alle prognoser tilsier at det kun er de bemidlede som vil ha rå til å ta høyere utdanning. Men Balls vet likevel at landet ikke kan vokse seg ut av underskuddene. Det må sparing, skatteøkninger og kutt til i Labours medisin også. Nå har Osborne kastet hansken, og Labour har fått sin tyngste økonomiske politiker i opposisjonsstolen. Da venter alle på Balls sin opposisjonsstrategi, en strategi som ikke bare er å være imot det regjeringen gjør, men som kan fremstå som et gjennomførbart og levedyktig alternativ.

Hvem som vinner det økonomiske argumentet er for tidlig å si. Koalisjonen går inn i et vanskelig år, hvor økonomien er én av mange tøffe utfordringer. Likevel vil kommende meningsmålinger nok bli preget av partienes økonomiske argumenter. Både Balls og Osborne appellerer til sin respektive partiers kjernevelgere, og mye av debatten dem imellom vil prege barometrene i tiden som kommer. Men kanskje er det ikke duellen dem imellom som avgjørende, men snarere globale økonomiske svingninger som bestemmer hvem av de to som blir den mest suksessrike.

Den britiske drømmen

Mens de britiske partiene kjemper om å redde økonomien, lanserte Labour nylig sin ide om et ”britisk løfte” – ”The British Promise” skal være en variant av den amerikanske drømmen.

I et forsøk på å vinne oppmerksomhet i en vanskelig økonomisk tid, har Labours ferske leder Ed Miliband lansert ideen om et britisk løfte til neste generasjon. ”Det britiske løfte” skal sikre bedre utsikter for neste generasjon enn den nåværende når det gjelder utdanning, sysselsetning og velferd. Dette løfte om en bedre morgendag ligner naturlig nok på den amerikanske drømmen som i stor grad appellerte til immigranter som dro til USA på søken etter et bedre liv. Men er dette virkelig noe som kan ha gjennomslagskraft i dagens Storbritannia? Et land som er vesentlig annerledes enn USA var da det løsrev seg fra nettopp Storbritannia i 1776.

Et ønske om en bedre fremtid er edel politisk tanke, og det spesielt i de vanskelige økonomiske tidene britene opplever nå. Og Miliband er kanskje bedre plassert enn mange andre ledere som har prøvd lignende ideer. Hans jødiske besteforeldre flyktet fra Nazismen og søkte et bedre liv i Storbritannia i 1940, og landet tilbød Miliband familien en ny start med nye muligheter. Og hvis dette er noe som kan gi den unge generasjonen et håp om en bedre fremtid, kan dette utspillet vise seg å være et smart politisk grep. Men likevel tolker de fleste briter dette som et innspill i den pågående økonomiske debatten som har versert siden koalisjonen etter valget i mai i fjor valgte å iverksette enorme statlige kutt.

For i følge Labour, som nylig samlet hele sitt skyggekabinett i Gateshead i Nordøst England, er de voldsomme kuttene, og det de medfører, noe som truer neste generasjons velferd og muligheter. Koalisjonen bruker offentlige kutt i størrelsesorden 6 milliarder pund for å få økonomien på fote igjen, og dette har ført til vesentlig større arbeidsledighet og større klasseskiller. Med disse kuttene mener Labour at dagens velstand ikke kan videreføres til neste generasjon siden mulighetene for jobber, utdannelse og annen velstand helt eller delvis fjernes. Labour ser på denne måten å bringe balanse i økonomien som et forræderi av neste generasjon. Visestatsminister Nick Clegg på sin side forsvarte regjeringens linje og sier at det ikke finnes noe magisk kur for å komme ut av det økonomiske uføret, som han sier er skapt av Labour i de tretten årene de var ved makten (1997-2010). I følge Clegg er likevel kutt i offentlige utgifter brekkstangen i et håp om å få raskere økonomisk vekst.

I sin gjennomgang av Labours politikk, vil dette spørsmålet stå sentralt. Partiet er motsander av de voldsomme kuttene, og hevder at det øker klasseforskjeller, at det stigende antallet med arbeidsløse betaler prisen for en økonomisk krise de selv ikke har forårsaket og at en slik kur vil være noe kun de privilegerte i samfunnet vil nyte godt av. Men Labour og deres nye skyggefinansminister Ed Ball vet godt at landet ikke kan vokse seg ut av budsjettunderskuddene. Det må hardere medisin til, og at kutt, i en eller annen form, ikke er til å unngå. Spørsmålet i denne sammenhengen er om ”det britiske løfte” vil fremstå som en politisk metode som kan hjelpe landet ut av krisen eller om det presenterer seg som et politisk luftslott.

Mange politiske ledere har ideer som de ønsker å spille ut i velgerskaren. Noen av dem blir vellykkede, mens andre faller på steingrunn. De som blir vellykkede er åpenbart dem som blir til politiske reformer og blir en del av et partis eller en regjerings politikk. I andre sammenhenger er kanskje hovedhensikten å tiltrekke seg oppmerksomhet, for å øke oppslutning eller popularitet. Utspillet til Miliband og Labour ser foreløpig ut til å plassere seg i sistnevnte kategori. Ikke bare fordi forslaget er ferskt, men like mye fordi det blir et for vanskelig konsept å overføre til praktisk politikk i dagens samfunn og under dagens omstendigheter. Selv om dette primært handler om morgendagen, må likevel premissene legges i dag for en bedre morgendag. Det er dog mulig for Labour å vinne støtte for en slik politisk ide.

For ideen om en bedre fremtid er et grunnleggende håp i et hvert menneske. Å leve i troen og håpet kan være inspirerende og nødvendig, kanskje særlig i den situasjonen britene er i. Men å tro at dette vil være en britisk versjon av den amerikanske drømmen, er å ta noe hardt i. Dette er nemlig en ide som er enklere å bruke i USA enn i Storbritannia. Historisk er Amerika et ungt kontinent, det ble fylt av immigranter fra hele verden og har, i alle fall fra midten av det forrige århundre, hatt en ledende global- politiske rolle. Mange immigranter var bevisste på å skape et bedre liv for seg selv og familien, og bruke idealer i den amerikanske grunnloven for å leve ut drømmen sin. Noen lyktedes og andre gjorde ikke, men forholdene lå i prinsippet til rette for alle kunne lykkes.

De fleste europeere derimot har inntil nylig friske minner om krig, tyranni og rigide klassesamfunn. Selv om moderne tider har åpnet for sosial klatring, er likevel deler av det britiske samfunnet enda preget av klasseskiller. Storbritannia har også hatt mye innvandring, dog ikke på nivå med Amerika som bygde hele sin nasjon og nasjonale identitet på fire hundre år lang bølge med innvandring. Britene har heller aldri opplevd en sosial-politisk revolusjon som har ført til store endringer i samfunnet. Den britiske måten har heller vært bygd det vi kan kalle en stille og forsiktig evolusjon, hvor samfunnet snarere bygges på eksisterende rammer, ideer og tanker enn revolusjonerende omveltninger.

Sett med historiske øyne, er det derfor lite sannsynlig at et ”britisk løfte” eller ”drøm” vil få stor gjenklang i form av politiske endringer i Storbritannia. Til det er forståelsen av nasjonal identitet og oppfatningen av statsborgerskap for forskjellig fra USA. Verden har også beveget seg i en slik retning at det antagelig ikke vil være fruktbart som realpolitikk i dagens Storbritannia. Viser det seg derimot at ideen er et ledd i en større strategi i forhold til å vinne det økonomiske argumentet, kan dette fort vise seg å ha noe for seg.

En liten seier til Labour

Mye sto på spill for de tre store partiene i Storbritannia i forbindelse med tordagens suppleringsvalg i Oldham og Saddleworth. Og hvorfor det, kan en spørre seg? Denne ene valgkretsen er én av 646 kretser det ble valgt parlamentsmedlem til i valget i mai i fjor. Men mai-valget i denne kretsen ble nylig annullert av en britisk rett fordi Labours kandidat brukte metoder som ikke retten aksepterte. Dermed ble det lyst ut suppleringsvalg som da ble avholdt torsdag. Og isolert sett, var ikke resultatet så overraskende. Dette er en krets hvor de konservative ikke kunne vinne. Den sto mellom Labour og Liberaldemokratene. Fra valget i mai hadde Labour et knapt flertall i kretsen; de vant med 103 stemmer til Liberaldemokratene i forrige runde. Denne gangen kunne det gå begge veier, men Labour dro i land en ganske komfertabel seier med et flertall på over 3500 stemmer.

Av og til er et suppleringsvalg ikke bare et suppleringsvalg. Denne gangen var det knyttet mer spenning enn vanlig til et slikt valg fordi det var det første suppleringsvalget etter at koalisjonen ble dannet etter valget i mai. I tillegg til det, var det første test for Labour etter at deres relativt ferske leder Ed Miliband tok over styringen av partiet i slutten av september. Så valget i Oldham og Saddleworth ville være en kommentar på folks tilfredshet, eventuelt det motsatt, med både Miliband som ny Labour-leder og koalisjonens arbeid så langt. Et tap for Labour ville bli sett på som en dårlig start for Miliband. En tilbakegang for Liberalemokratene ville kunne bli tolket som et klart signal til ledelsen i partiet på at de må fortest mulig komme seg ut av koalisjonen. For de konservative ville også resultatet gi en pekepinn på hvor fornøyde folk i denne valgkretsen var med regjeringens arbeid. Og ville de samme som stemte konservativt sist, stemme på partiet igjen?

For å bruke fotballanalogi; en vinner ikke ligaen ved å vinne en kamp. Men det å vinne kamper er viktig for alle lag. Det er viktig for motivasjon, samhold og for selvtillitt. Dette ene suppleringsvalget kan ses på samme måte. Det var en fjær i hatten for Labour å vinne. Miliband har hatt en treg start på sin karriere som ny leder av partiet. Labour har ikke klatret nevneverdig på målingene, og Miliband har vært relativt tamm i sin opposisjon i underhuset og stort sett, og snarere, kritsert koalisjonen enn kommet med nye politiske forslag selv. Han har enda til gode å formulere en klar politisk retning.

For visestatsminister Nick Clegg ville valget gi en indikasjon på hvor misfornøyde velgerne var med Liberaldemokratenes deltagelse i regjeringskoalisjonen. Partiet har de siste månedene rast på målingene, og to nylige målinger har plassert partiet rundt 10 %. Mange av partiets kjernevelgere er særs misfornøyd med partiets deltagelse i koalisjonen med Toriene, og misnøyen brer seg langt i partiets egne rekker. Liberaldemokratene er presset fra to kanter på én gang; fra sine egene velgere og fra deler av partiet samtidig som de er presset fra Toriene, siden alle vet at hvis Liberaldemokratene trekker seg fra regjeringssamarbeidet, faller regjeringen sammen og nytt valg må utstedes.

Det konservative partiet hadde minst å tape. Partiet står ikke sterkt i dette området i nord-vest England, og hadde ikke noe sjanse til å vinne valget. For Toriene handlet dette om hvor mange stemmer de fikk sammenlignet med valget i mai. Og akkurat der gikk det dårlig for statsminister David Cameron. Partiet tapte hele 7000 stemmer og endte dermed på en klar 3. plass, solid slått av de to andre partiene.

Det hele ble dermed en liten fjær i hatten til Labour og Ed Miliband. Selv om ikke seieren var et utrykk for en helhjertet støtte til Labour, men mer et utrykk for misnøye med koalisjonen, er det likevel et resultat Miliband bruker positivt. For det er slik valgsystemet i Storbritannia fungerer. Den enes død er den andres brød, og så videre. Liberaldemokratene holdt seg på samme nivå som sist, og det bør de være strålende fornøyd med selv om de ikke vant kretsen. Den store taperen i dette suppleringsvalget var de konservative, det største partiet i regjering. Og det er kanskje ikke så rart, for det er slik det pleier å være. Folk uttrykker sin misnøye i slike mellomvalg. I dette tilfellet er nok resultatet et utrykk for misnøye med sparepolitikken som regjeringen har innført. De store kuttene som ble varlset i etterkant av valget i mai, begynner å gi seg utslag. Det fører til vanskelige økonomiske tider og stor arbeidsløshet.

Om ikke lenge vil det bli avholdt et nytt suppleringsvalg i en annen krets. Er trenden den samme som den var torsdag, er dette et tegn på misnøye med regjeringens politikk. Denne misnøyen har forsåvidt vært varlset lenge, mest fordi den økonomiske situasjonen i landet har krevd handling. Men linjen regjeringen har lagt seg på, kan naturligvis føre til deres egen død. 2011 blir et år med prøvelser for koalisjonen, og året startet relativt dårlig for parhestene Cameron og Clegg.

Briter på kokepunket

Scenene som utspant seg i London forleden minner om uroen på begynnelsen av 80-tallet. Da hadde konservative Margaret Thatcher kuttet i offentlige utgifter. Denne gang er det kollega og nyvalgt statsminister David Cameron som får kjenne folks vrede.

Da uroen som utspant seg i Frankrike nylig var på sitt verste, satt stolte briter og slo seg på brystet og hevdet at slike scener aldri mer ville utspille seg på de britiske øyer. I Britannia var reaksjonene på kuttene dog mange og bitre, men der var likevel befolkningen mer siviliserte. Britene hadde øyensynlig gjort seg ferdig med streiker, lock-outs og dominerende fagforeninger på 70- og 80- tallet. Men det var helt til koalisjonsregjeringen annonserte at de ville tukle med den gruppen i samfunnet hvor kruttet sitter løsest, nemlig universitetene.

For da regjeringen foreslo å tredoble studieavgiften og samtidig kutte universitetsbudsjettene med opptil 40 % smalt det også i Storbritannia. Mange ytterliggående grupper hev seg ettersigende på demonstrasjonene og gjorde dem mer voldelige, men majoriteten av de nærmere 50 000 fremmøtte var studenter og universitetsansatte. Protestene mot regjeringens kutt gikk stille og rolig for seg helt til en gruppe angrep det konservative hovedkvarteret på Millbank i London. Politiet, som var dårlig forberedt, hadde lite å stille opp med og måtte rømme fra åstedet i stedet for å forhindre bråket når det spredte seg. Londons politidistrikt legger seg også flat for kritikken de har mottatt i ettertid, ettersom de selvsagt skulle vært mye bedre rustet til å møte demonstrantene. Det er naivt å tro at i underkant av 200 politifolk skulle klare å ri av en slik demonstrasjon, spesielt når de kjenner til omfanget av regjeringens kutt og når det gjelder studenters tradisjon for å markere sine synspunkter. Blir forslaget vedtatt, skal det iverksettes fra 2012, og studentene vil kunne sitte igjen med et potensielt studielån på nærmere en halv million kroner. Planen er også at studenter som kommer inn i jobb skal tilbakebetale lånet ut fra den inntekten de får. Lønnsposen vil også være målestokk for hvor fort lånet tilbakebetales.

Selv om statsminister Cameron ikke ville sammenligne scenene fra London med de demonstrasjonene som fant sted i mange britiske byer på begynnelsen av 80-tallet, er det åpenbare likheter. Også den gang tok de konservative over for Labour, og også den gang hevdet Thatcher at de måtte rydde opp etter at Labour hadde vannstyrt økonomien. 70-tallet bar preg av mye kaos med streiker, hissige fagforeninger, økende arbeidsløshet og svake regjeringer. Da Thatcher overtok i 1979, introduserte jernladyen fort økonomiske reformer for å rulle staten tilbake og frigjøre den for økonomiske forpliktelser overfor befolkningen. I tillegg ga hun nådestøtet til deler av den tradisjonelle industrien som på det tidspunktet tapte penger i den internasjonale handelskonkurransen. Ulønnsomhet var ikke noe Thatcher kunne leve med, men det førte til at mange arbeidstakere og samfunn, som var flasket opp med driften av slik industri, ikke fikk noe å leve av. Arbeidsløsheten eksploderte, og folk tok til gatene i de indre bydelene av Storbritannias største byer for å protestere mot Thatchers hensynsløse reformer. Det er alltid en vrien sak å sammenligne hendelser, og denne gangen er kanskje ikke bakgrunnen for uroen lik den vi så på 70-tallet. Likevel har dagens situasjon åpenbare likheter med sin historiske parallell. Cameron og hans koalisjonsregjering beskylder Labour for dårlig økonomisk håndsverk, og at de igjen må rydde opp etter Labour. Kuttene er i følge regjeringen nødvendig for å få britene ut av uføret og tilbake på rett spor. Da må det hard kost til, og universitetene må bidra med sitt.

Men studentene mener åpenbart at dette er i meste laget, noe de har helt rett i. Det er urimelig å gjøre så store innhugg i den offentlige støtten til universitetene, og flytte byrden fra staten til studentene og deres familier. Britiske universiteter er allerede i dag avhengig av å ta inn mange betalingssterke utenlandske studenter for å spe på finansieringen av driften. Asiatere, afrikanere og andre utenfor EU-området betaler høye avgifter for å få en prestisjetung utdannelse fra kjente universiteter. Med det foreslåtte kuttet vil antagelig denne delen av studentmassen øke på bekostning av britiske studenter som da muligens ikke vil ha råd til å ta en høyere utdannelse. Labour, som har vært i mot mange av koalisjonsregjeringens kutt, mener også dette forslaget er mer politisk motivert enn økonomisk. Å kutte i slike utgifter er historisk i tråd med konservativ politisk ideologi: at de som vil ta en høyere utdannelse gjerne må gjøre det så lenge de selv betaler mesteparten.

Med en slik tilnærming, som vi også ser på andre områder i offentlig sektor, vil de sosiale forskjellene øke, mangelen på like muligheter forsvinne og det allerede klassedelte Storbritannia vil slipe sine skarpe klassekanter. Og en mulig nedgang av britiske studenter vil på sikt ha store konsekvenser for landets konkurranseevne internasjonalt. Mange kritikere av en slik reform stiller spørsmål om dette er gjennomtenkt, og mener regjeringen skyter seg selv i foten. Og én ting er at de konservative foreslår dette, men at Liberaldemokratene, torienes regjeringspartner, er med på laget, synes for mange å være vanskelig å forstå. I valgkampen før valget i mai, var partiets leder Nick Clegg klar på at studieavgiften ikke skulle økes. Tvert i mot, de drev blant annet valgkamp på at avgiften skulle fases ut over seks år. Mange av parlamentsmedlemmene fra Liberaldemokratene vil ganske sikkert stemme mot dette forslaget i underhuset, når endringsforslaget blir fremlagt. Men det blir likevel ikke nok motstand til å stoppe forslaget fra å få flertall.

Dermed kan altså dette forslaget bli en realitet fra 2012. Selv om ikke detaljer enda er offentliggjort, er nok kommet ut til å konkludere med at dette er et elitepreget forslag som vil gjøre mye skade både i høyere utdanning og i det britiske samfunnet. Demonstrasjonene vi nylig så i London er nok bare begynnelsen på en lang rekke protester mot universitetsreformen og de andre annonserte kuttene. Det er ventet at opp mot 500 000 vil miste jobben i offentlig sektor, noe regjeringen håper kan balanseres med mer verdiskapning i privat sektor. Hvor stor arbeidsledigheten vil bli, er vanskelig å anslå, men at den kan nærme seg den negative høyden på begynnelsen av 80-tallet da nærmere 3, 5 millioner mennesker var uten jobb. Med slike prognoser, er det mye som tyder på at de tilstandene britene til nå bare har sett på tv fra Hellas, Frankrike og Italia, fort kan realiteter i deres eget land. Dermed er det ikke sikkert det bare en ”Winter of Discontent”, men et år med misnøye for allerede hard prøvede briter.

Ed Miliband ny Labour-leder

Ed Miliband har fulgt storebror David hele sitt liv. På lørdag ble Ed valgt til ny leder av Labour. Det er første gangen han er foran David. Men er han Labours riktige valg?

Med en medieoppmerksomhet som lignet det siste parlamentsvalget, ble Labours landsmøte i Manchester lørdag vitne til en valgtriller av de sjeldne. Partiet som tapte valget og nå er i opposisjon, valgte ny leder, en leder som da skal danne Labours skyggeregjering i underhuset. Lederskapsvalget ble dominert av striden mellom de to brødrene Miliband, noe historien aldri har sett, og begivenheten i går var regissert med en spenning, nerve og dramaturgi vi sjelden har sett på et årsmøte. Og dramaturgien endte først i et gisp, så i øredøvende applaus da opptelling av alle stemmene etter fjerde runde ga Ed det lille nødvendige forspranget, og dermed seieren over storebror. Applausen var like mye et uttrykk for at Labour hadde fått ny leder som at Ed slo storebror. Seansen før selve opptellingen ble dominert av Gordon Browns takketale. Salen fikk høre og se en spøkefull og avbalansert Brown som takket av på vegne av deres generasjon. Brown tok ansvaret for det svake valget i mai, han takket sine forgjengere med en selvironi og politisk treffsikkerhet vi sjelden så da han var statsminister. Hans tale så bakover i påvente av at en ny leder skulle ta over for å skrive et nytt kapittel i partiet historie.

Da annonseringen var ferdig, var scenen klar for Ed Miliband, Labours ferske leder. En blek, men fattet Ed snakket til landsmøte om forbrødring, samling av partiet og nødvendigheten av å utfordre den sittende koalisjonsregjeringen. Ed hadde sammen med de andre fem kandidatene fått vite resultatet en halv times tid før seansen begynte. På scenen så han stiv, ubekvem og usikker ut. Men forhåpentligvis er det en mer offensiv og tryggere partileder vi får se på tirsdag, når han skal holde sin første offisielle tale som leder. Forventningene er store politisk, men de er også store når det gjelder hans kommunikative evner. Er han den rette til å utfordre statsminister David Cameron i underhuset? Klarer han å splitte den skjøre koalisjonen mellom de konservative og Liberaldemokratene? Det er den politisk verbale utfordringen som ligger foran Ed i underhuset som vil bli en pekepinn på om han er et godt statsminsteremne.

Utfallet av lederkampen var så dramatisk som dramaturgien på lørdagens seanse la opp til. Opptellingen trengte fire runder for å krone Ed til ny leder, og i fjerde og siste runde vant Ed med omtrent ett prosentpoengs margin på sin bror, og krabbet over 50 %-grensen med 0,65%. I de tre første rundene var det så jevnt at det kunne tippet begge Miliband-veier, men som målingene på forhånd hadde spådd; hvis kampen ikke ble avgjort i Davids favør i første runde, med at David fikk mer enn 50 % av stemmene, ville antagelig Ed dra i land seieren til slutt. Slik ble det, og den antagelsen ble gjort på bakgrunn av at andrestemmene i større grad ville gå til Ed enn til David. Antagelsen slo til, og det gjorde jammen de fleste meningsmålingene også. I et ledervalg som dette, er det som regel vanskelig å feste lit til målinger, først og fremst fordi systemet for å velge ny leder i Labour er innviklet. Jo mer innviklet systemet er, jo mer upresise er målingene. Men denne gangen slo de til. David vant i første runde basert på førstestemmene, og etter hvert som rundene gikk ble det jevnere og jevnere, før Ed til slutt trakk det lengste strået. Kort fortalt var David mest populær blant partiets medlemmer og i parlamentsgruppene (underhuset og Europaparlamentet), mens Ed hadde noe større oppslutning i fagforeningene, og det var dette som til slutt ble avgjørende.

Spørsmålet alle her i Manchester stiller seg er om Labour har gjort det rette valget. Er Ed den lederen som kan føre partiet tilbake til statsministerkontorene, eller blir dette en lang vandring i opposisjon? Holder koalisjonen sammen, blir ikke neste valg før i 2015, og det kan bli fem lange år for Ed og Labour. Men det betyr også at Ed har god tid til å samle partiet og forberede seg frem mot 2015. Får han jobbe i fred og ro, har naturlig nok partiet, som var i posisjon mellom 1997 og 2010, er ypperlig sjanse til å komme tilbake. Da er det imidlertid viktig at Ed innretter sin politikk for å få tilbake de stemmene de mistet under valget i mai. Deler av media har allerede døpt ham ”Red Ed”, og tror han blir en lett kamp for Cameron og koalisjonen. Ed har allerede selv sagt at han ikke ønsker å bevege partiet mot venstre, selv om han kan få en strid tørn med å kvitte seg med dette stempelet. Skal Labour tilbake til makten er veien til venstre ingen vei å gå. Den fører alle andre steder enn der Ed og Labour ønsker. Derfor bør det ikke være noe tvil om hvor Labour legger seg politisk; de må ligge i sentrum-venstreaksen for å få velgernes gunst. Det er der kampen står.

Dette årsmøte signaliserer uansett en ny epoke i Labours historie. Ed ba pent om å få slippe merkelappene fra Brown, Tony Blair og New Labour, og sa at den nye generasjonen Labour-politikere vil forme sine egne verdier og velge sine egne veier. Fremtiden vil vise om de verdiene og veiene vil føre til Downing Street eller om de fører inn i ørkenen. I løpet av disse dagene her i Manchester vil nødvendigvis fokuset flyttes fra brødrekampen til Labours fremtidige politikk, og det er ikke minst brødrenes mor, Marion Kozak, glad for. I dag gleder hun seg over Ed, men er like skuffet på vegne av David. La oss se om det også blir følelsen i Labour etter dette landsmøte og frem mot neste parlamentsvalg.

LibDem sitt årsmøte

I går åpnet Liberaldemokratene sitt årsmøte i Liverpool. LibDem er første parti ut i rekken til å arrangere høstens landsmøter, og for LibDem er dette spesielt siden de nå for første gang sitter i regjering, om enn dog sammen med de konservative. Men det har kanskje ikke gått som forventet for mange i LibDem i regjering, i alle fall ikke enda.

Mange spådde koalisjonens snare død etter at de to partiene ble enige om å danne regjering etter valget i mai. Styrkeforholdet i koalisjonen speiler valgresulatetet, og dermed var det uunngåelig at toriene ville være mye større, og dermed politisk sterkere, enn LibDem. Selv om koalisjonen ettersigende fungerer tilfredsstillende så langt, er det høsten og vinteren som blir utfordrende for den ferske regjeringen. Da kommer mange av spørsmålene som, i alle fall på papiret, vil kunne splitte de to partiene. Og det er rimelig at toriene har de tyngste postene og den sterkeste posisjonen i koalisjonen, men David Cameron er, som vi vet, helt avhengig av Nick Clegg og Liberaldemokratene. Det er LibDem som sørger for koalisjons flertall i underhuset. Ingen av parietene kunne i prinsippet styrt alene, selv om toriene vurderte en mulig mindretallsregjering.

Men selv om lederskapene i de to partiene ser ut til å trives i hverandres selskap, er det mange misfornøyde medlemmer av det liberaldemokratiske partiet. Partiet har etter de gikk inn i koalisjonen stupt på menigsmålingene, og det finnes mange skeptikere partiets høyrevridning. Den "naturlige" alliansen for mange partimedlemmer er Labour og ikke de konservative. Det ser også ut til å være holdningen blant flertallet av partiets velgere. Derfor er Cleggs tale til landsmøte i dag, mandag, avgjørende, både for hans egen positisjon i partiet, og for partiets allianse med toriene.

Og Cleggs tale vil handle mye om å forsikre både partiets medlemmer og velgere om at partiet har valgt riktig da de gikk inn i koalisjonen. At de må jobbe med to tanker i hode på én gang: posisjonere seg riktig i koalisjonen og utvikle partiets egen identitet. Han vil opprettholde sitt standpunkt at det var viktig for partiets rennomé å ga inn i koalisjonen. Hvis de ikke hadde gjort det, ville ikke partiet blitt tatt seriøst ved neste valg. De hadde forsterket oppfatningen om at LibDem er et opposisjonsparti, uansett valgutfall.

Til slutt vil Clegg antagelig understreke at koalisjonsavtalen gjelder for dette parlamentet. De skal ikke ukritisk draes inn i toriene økonomiske kutt, sånn helt uten videre. I tillegg vil nok partiet komme mer frem i lyset når de legger frem sine forslag til politiske og konstitusjonelle forandringer. Det var kanskje det viktigste kriteriet for å gå inn i koalisjonen.