Forbrytelse med påfølgende straff

Mens opptøyene sprer seg, blir briter flest mer og mer provosert av ødeleggelsene. I dag blir underhuset innkalt for å prøve å finne en løsning. Men finnes det en politisk løsning på det vi har sett de siste døgnene?

Det er triste bilder vi ser fra storbyene i Storbritannia. Ødeleggelser, hærverk og plyndring har pågått i flere døgn, og britene selv begynner å bli mektige lei ramponering av nabolag og ikke minst at disse mobbene som opererer i gatene er helt uten styring. For det er ingen tvil om at bildene som ruller over skjermen hos oss gjør sterkt inntrykk på nordmenn også, siden det nok viser sider av det britiske samfunnet vi er lite kjent med her på berget. Likevel har britene tradisjon for demonstrasjoner og opptøyer etter Andre Verdenskrig. Ved jevne og ujevne mellomrom har opptøyer kommet og gått siden Notting Hill opptøyene på slutten av 1950-tallet. Selv om de var rasemotivert, og naturlig nok hadde en annen form enn dagens, er de likevel viktige å minne om, spesielt sett i lys av hva politikerne nå gjør for å få bukt med problemene. Dagens opptøyer minner mer om opptøyene som fant sted på tidlig 80-tall under daværende konservative statsminister Margaret Thatcher. Jernkvinnen kom til makten i 1979, og begynte fort med økonomiske kutt som rammet de lengst nede på den sosiale rangstigen. Som nå, var den økonomiske tilstanden svært dårlig, og Thatcher var innstilt på å få økonomien på fote igjen, koste litt det det koste måtte. I 1984 nådde arbeidsledigheten 3, 3 millioner, og siden aldri vært høyere.

Det er viktig å påpeke at situasjonen i dag ikke er så prekær som den var på tidlig 80-tall. Arbeidsledigheten er på omtrent 2,5 millioner, og mange av de den gang utarmede bydelene ser bedre ut enn de gjorde da og helsevesen, skole og infrastruktur er i bedre forfatning. Så utviklingen har ikke gått helt utenom disse bydelene. Men den gang var Thatcher klar i sin politiske retorikk: disse pøblene som ødelegger og driver hærverk skal forfølges og straffes, en retorikk ikke helt ulik sin partifelle statsminister David Cameron. For Cameron har vært like krystallklar i sine taler. ”De som er gamle nok til å begå sånne handlinger, er også gamle nok til å få sin straff”. Han beordret hele 16 000 politifolk på gata i London for et døgns tid siden, og bruker mye av den samme politiske retorikken som sin forgjenger gjorde. Det resulterte i et stillere London, men flyttet problemet seg til andre byer, hovedsakelig Manchester i nord-England.

Men finnes det en politisk løsning på denne situasjonen? Kan den på kort, og eventuelt lang, sikt løses med politiske virkemidler? Det er mindre enn ett år til OL i London starter, og den britiske regjeringen har naturligvis behov for å vise verden at spesielt London er en trygg by. La oss håpe at det kun er OL-ilden som brenner på dette tidspunktet neste år, og ikke hele urbane England.

At politikerne i Storbritannia ser dette som en krise, er det ingen som helst tvil om. Både Cameron, innenriksminister Theresa May og Londons ordfører Boris Johnson har alle avsluttet sine ferier for å løse dette fra London. Cameron har endog sammenkalt underhuset senere i dag, og han har ledet møter i COBRA, en krisekomite som blir opprettet når landet befinner seg i kriselignende tilstander. Det ble for eksempel gjort etter London-bombene 7. juli 2005. Når underhuset samles i ettermiddag er det forventet unison støtte til regjeringen i forsøkene på å løse disse problemene.

På kort sikt er målet å få fjernet denne mobben fra gatene og få stoppe den kriminelle aktiviteten. Med den nevnte økningen av politistyrken i London, ser det ut til at verste er over der. Derfor blir nok lignende tiltak iverksatt i de andre byene for å få bukt med pøbelen. Arrestasjoner og rettslige prosesser er allerede i gang for å vise mobben at de som begår disse straffbare handlingene vil bli straffeforfulgt, i et håp om at det kan ha en preventiv effekt. I samme åndedrag som Cameron har også Labour-leder Ed Miliband sagt at de lovløse tilstandene må slås hardt ned på. Han uttrykte at det ikke finnes unnskyldninger som kan rettferdiggjøre det som har foregått i disse bydelene, og Miliband ble rett og slett forferdet da han i går besøkte bydelen Peckham i sør i London. Dermed er det lite som tyder på at Labour vil slå politisk mynt på denne saken og kritisere regjeringen for det arbeid de nå gjør og planlegger fremover.

På kort sikt kan det ikke, slik som omstendighetene er nå, hjelpe å snakke om fattigdom og sosial nød og komme med lange utlegg om hvordan disse områdene over lengre tid har blitt gjenstand for sosialt og økonomisk forfall. Når situasjonen er så tilspisset, er hovedmålet for alle politikere å få gjenopprettet ro og orden ved hjelp av politiet. Og Labour sitter litt i glasshus her fordi de historisk har vært talspartiet for de svake gruppene i samfunnet. For Labour på 80-tallet var det nok lettere å forstå demonstranter og folk som ønsket å gjøre opprør mot innsparinger og generelle velferdskutt. Men med den utviklingen som har foregått i de siste to tiår, har partiet mer og mer beveget seg bort fra disse dårligstilte gruppene i det britiske samfunnet, og konsentrert sin innsats mot den voksende middelklassen. Valgsuksessen til Tony Blair, som begynte i 1997, var mye basert på støtte fram middelklassen og ikke arbeiderklassen.

Det betyr at disse gruppene i samfunnet ikke har et politisk parti som direkte snakker deres sak, og på lang sikt er dette et problem. Skal en med politiske virkemidler prøve å løse en del av de problemene vi vet har vært tilstede i disse bydelene, må politikere komme i dialog med den delen av befolkningen som mener de lever både nederst på rangstigen og i ytterste periferi av samfunnet. Vi vet at det gjennom Labours regjeringstid fra 1997-2010 ble gjort flere forsøk på løse en del av de sosiale problemene i disse områdene, men tiltakene ble i stor grad tredd ovenfra og ned. Muligens bør politikerne også se på mulighetene for å saktekjøre kuttene i disse områdene og heller de nærmeste årene forsøke å kutte andre steder. En av årsaksforklaringene som er trukket frem i et forsøk på å forklare det voldsomme sinne vi har sett de siste døgnene, er nettopp den forestillingen som ligger i disse miljøene om at tingenes tilstand faktisk vil bli vesentlig verre enn de er i dag. En slik saktekjøring i forhold til kutt ble foretatt i Nord-Irland etter innstendig press fra regionale politikere der oppe. I Nord-Irland er nemlig sysselsetting viktig for å unngå et tilbakefall til den sekteriske konflikten som preget provinsen fra 1968 til 1998. Offentlig sektor er kunstig stor, nettopp for å unngå at unge voksne rekrutteres til halvmilitære grupper, som i mange tilfeller driver illegal virksomhet. Det betyr at regjeringen er kjent med denne problemstillingen, og at dette også kan vurderes i forhold til mange av disse områdene som vi her snakker om i de store byene, hvor arbeidsledigheten ofte dobbel så høy som i landet ellers. De neste politiske skittene er viktige, og Cameron har en stor utfordring for å bukt med dette nå, og å hindre at dette blusser opp igjen om et års tid.

Storbritannia brenner

Det er kriminelle elementer som nå plyndrer, vandaliserer og driver hærverk på britiske byer. Men under overflaten er årsakene mer komplekse og mangfoldige.

Scenene som nå utspiller seg i London og andre britiske byer er kanskje ukjente for nordmenn. De er også ukjente for mange briter, og majoriteten av britene selv er forferdet over det synet som møter dem når de slår på tv-ene sine. Overraskelsen over at dette kunne spre seg så fort og bli så omfattende er relativt unison, og for briter er dette triste syn, et snaut år før Londons Olympiske leker braker løs. Ved første øyekast er det overraskende at dette skjer så fort, og at et drap kan utløse sånne store negative krefter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje likevel ikke så rart om kort vi analyserer bakteppet.

Drapet på 29-årige Mark Duggan forrige torsdag er hendelsen som motiverte en del av disse gjengene til å flytte sine politiske reaksjoner til gatenivå. Og det har ulmet lenge i mange fattige bydeler, særlig i London. Gjenger har drevet kriminell aktivitet i flere år, og drap og andre avstraffelsesmetoder har vært nokså vanlige. Normalt har disse kriminelle gjengene kjempet mot hverandre, mens de nå alle har vendt seg mot statens utstrakte arm, politiet. Det sinne og den aggresjonen som er kommet til uttrykk de siste dagene vitner naturlig nok om at dette drapet var en utløsningsfaktor for å kunne ytre sin misnøye med først og fremst med de sosiale forholdene i disse områdene. Det øye ser er omfattende kriminalitet, det hjernen tenker om hvorfor dette skjer, i så stort omfang og så hurtig, er mer gjenstand for en refleksjon rundt britiske samfunnsforhold.

Mange grupper i disse bydelene føler seg marginaliserte og utstøtte av samfunnet. De føler de er frarøvet en hver form for mulighet til å delta i samfunnet, og derigjennom ha sjansene for å leve et anstendig liv. I vanskelige økonomiske tider, som nå, er det de nederste på den sosiale rangstigen som må bære byrdene, et ansvar de naturlig nok mener andre bør ta, siden de selv ikke i noen grad har vært med på å sette den britiske økonomien over styr. Stor arbeidsledighet gjør det enkelt for mange av disse kriminelle gjengene å rekruttere medlemmer i områder som er preget falleferdige bygninger, forsøpling og andre elementer av sosialt forfall. Lignende reaksjoner som vi har sett de siste dagene og nettene i Storbritannia har vi også sett i andre europeiske land, som Frankrike og Hellas. Men det er heller ikke noe nytt fenomen i Storbritannia.

Det er naturlig å sammenligne situasjonen nå med situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet, da Margaret Thatcher gjennomførte store økonomiske kutt som rammet den samme sosiale klassen som nå. I tillegg er det likevel ett moment som skiller 80-tallet fra dagens situasjon som er viktig å poengtere. På tidlig 80-tall var opptøyene klart økonomisk motiverte, slik som nå, men i tillegg var de rasemotiverte. I 1981 innførte Thatcher en ny lov om britisk statsborgerskap som tredde i kraft 1. januar 1983, og denne loven rammet de etniske minoritetene særlig hardt. Mange i disse minoritetene som hadde britisk statsborgerskap fikk dette endret på kort tid, mange av dem uten forvarsel. Med den nye loven var det mange tilhørende disse gruppene som ikke kunne forlate landet, siden de da ville bli nektet innreisetillatelse ved retur til Storbritannia. Dagens opptøyer er ikke rasemotiverte selv om det er mange fra de etniske minoritetene som tilhører de sosialt og økonomisk marginaliserte gruppene vi nå ser ødelegge for så mye.

De varslede økonomiske kuttene fra koalisjonsregjeringen har enda ikke slått ut for fullt, men forestillingen om at de etter hvert vil det, og at kanskje situasjonen vil bli enda verre enn den er i dag, er grunn god nok til å uttrykke sin frustrasjon og sitt sinne. Statsminister David Cameron er kommet hjem fra ferie og torsdag må parlamentet også avslutte ferien. De er innkalt til krisemøte. Nå trengs det lederskap for å få bukt med disse problemene, men for britiske politikere er det like viktig å vise verden at de har kontroll på situasjonen ett år før OL.

Farlige forbindelser

I Storbritannia har forholdet mellom politikk og media vært tett i mange tiår. Med telefonavlyttningsskandalen i full utfoldelse, lurer mange briter på om de farlige forbindelsene vil endre seg som et resultat av skandalen.

Den pågående skandalen i Storbritannia viser hvor tette båndene er mellom media og politikk. I dette tilfellet er også politiet trukket inn i saken, og de to øverste sjefene ved Scotland Yard har nå trukket seg. Også topper i News International, det Murdoch-eide moderselskapet til den nedlagte avisen News of the World, har fratrett sine stillinger, mens det foreløpig ikke kommet politiske avganger. Selv om det skal mye til for at det skjer i denne saken, vet vi fra historien at media har felt politikere ved en rekke anledninger tidligere. Den klassiske saken, som alle andre saker for øvrig vurderes opp mot, er naturligvis Watergate. Men telefonavlyttningsskandalen i Storbritannia er ingen Watergate, i alle fall ikke enda.

Likevel undrer mange briter seg over om forholdet mellom media generelt, og Murdoch-imperiet spesielt, og politikere vil endre seg som et resultat av denne saken. Hva kan og vil gjøres fra politisk hold for å prøve å hindre at en slik skandale skal gjenta seg? Er det et ønske om å endre praksis? – for å gjøre disse til dels skjulte nettverkene mer transparente? Men kan nye lover, regler og foreskrifter løse opp i disse farlige forbindelsene? Er det realistisk å tro at en får en ny tid for forholdet media og politikk?

Media og politikk lever i slags symbiose hvor det hersker gjensidig avhengighet. Politiske partier og individuelle politikere er avhengig av media for å få frem synspunkter, positiv omtale og for å bli sett og hørt. Media er uunnværlig for politikere som vil opp og frem og har ambisjoner om å oppnå makt. Det er viden kjent at media kan føre folk til makten, men de kan også effektivt stoppe slike ambisjoner. Det sies ofte at politikere i dagens politiske klima må ha medietekke for å bli valgt og for å kunne fungere med den moderne nyhetsdekningen som får 24/7. På den andre siden er media åpenbart avhengig av politiske informanter og kilder, og i Storbritannia vet vi at mange journalister og redaktører ofte blir ansatt i forhold til hvor gode kontaktflater de har i Westminster. I mange sammenhenger byttes det tjenester mellom redaktører og politikere ved at en politiker lekker informasjon gjennom å få gunstlig dekning på et ønsket område. Få mediemoguler kjøper i dag aviser for å tjene store penger, siden de fleste titlene, i alle fall i Storbritannia, går i underskudd. Da blir oppkjøpene snarere strategiske for å oppnå makt og innflytelse. Rupert Murdoch har siden 1960-tallet foretatt oppkjøp i Australia, New Zealand, Storbritannia, Canada, deler av Asia og USA, og han har tette forbindelser til de fleste regjeringer og statsledere i en årrekke. I Storbritannia arrangerer Murdoch store selskaper hvor politikere og statsministre er faste gjester, så også nåværende statsminister David Cameron.

Og akkurat Cameron, som selv kommer fra PR- og TV bransjen har mange personlige venner i dette miljøet, noe som kanskje burde borge for at nettopp han visste bedre enn å ansette en avgått sjefredaktør fra News of the Word. Andy Coulson hadde trukket seg fra avisa etter den første telefonavlyttingsskandalen i 2005, og ble ansatt som kommunikasjonsdirektør i det konservative partiet. Mye tyder på at Cameron var imponert av det tidligere statsminister Tony Blair hadde fått til med media på midten av 1990-tallet. Blair ansatte Alistair Campbell som pressetallsmann i 1994 og som kommunikasjonsdirektør i Downing Street da Labour vant valget i 1997. Campbell hadde stor innflytelse på hvordan nyhetene og sakene om Blair og Labour ble spunnet i britiske aviser, især i tabloidavisene. Cambell hadde lang erfaring fra tabloidene The Mirror og Today og kjente dermed til måtene journalistene jobbet på. Han foret de forksjellige avisene med ulike saker og vinklinger som ble fordelaktige for Blair, og denne medierevolusjonen, som det ble kalt, var på godt og vondt en stor del av Blairs første tid som statsminister.

Nå har Cameron fått erfare de negative konsekvensene av dette tette forholdet. Hans retur fra sin Afrika-reise viser Camerons behov for å håndtere denne delikate saken hjemmefra, og i dag er underhuset innkalt til nok en redegjørelse. Men opinionen ser ut til å ønske flere detaljer rundt ansettelsen av Coulson og Camerons egne vurderinger. Det er aldri kommet en beklagelse fra statsministeren, ei heller en innrømmelse om at dette var en feilvurdering fra hans side. Her er også presset fra opposisjonsleder, Labours Ed Miliband rimelig stort. Dagene som kommer vil vise om Cameron flytter fokus fra den generelle etterforskningen og mer over til hans personlige forhold til Coulson og den avgåtte redaktøren Rebekah Brooks. For dette er en sak som hefter ved Cameron personlig mer enn den hefter ved regjeringen.

Miliband har også gått i bresjen for å endre lovene som regulerer mediebransjen. Han vil unngå så stor eierkonsentrasjon som nå Murdoch har for å hindre den type maktmisbruk som da vil være mulig. Samtidig er det politisk konsensus om å gjøre møter mellom seniorjournalister, redaktører og politikere mer åpne, og at de må rapporteres til offentlige innstanser. Likevel er dette eventuelle justeringer som vil gjøre minimalt for å endre strukturene i mediebransjen eller i forholdet mellom media og politikk. Storbritannia er et liberalkonservativt land som ønsker en sterk og energisk mediefrihet, med en presse som er frodig og uavhengig. Dette skal da balanseres med reguleringer og lover som gjør at ulovlige og forkastlige journalistiske metoder blir brukt. Derfor så tyder alt på at det meste vil bli som før når denne saken har lagt seg. Politikerne vil ikke gjennomregulere en bransje de så ettertrykkelige er avhengige av, og de vil forstette med å søke vennskap med redaktører som sitter sentralt plassert. Dette er blitt både politikkens og medienes vesen, og derfor vil det være naivt å tro at endringer vil føre til noen stor grad av endret praksis.

Muligens kan kanskje skandalen likevel føre til at toppolitikere blir mer forsiktige i sine ansettelser av pressetalsmenn- og kvinner, og at de kanskje undersøker noe flittigere før de henter avistopper inn i maktens korridorer. Ingen av partene kan leve uten hverandre, men som denne saken så ettertrykkelig har avdekket, er det til tider smertefullt å leve med hverandre. Disse dagers aktivitet i parlamentet vil vise hvor de neste sporene i saken går.

Telefonavlytting som ble til politisk skandale

Få, om noen, så konsekvensene av telefonavlyttingsskandalen som ble begynt opprullet på forsommeren. Med nedleggelsen av søndagstabloiden News of the World trodde de fleste at eier og mediemogul Rupert Murdoch hadde avverget det verste.

Skandalen som har rullet og gått i Storbritannia de siste ukene ser aldri ut til å nå sitt klimaks. Telefonavlytningsskandalen i News of the World, som begynte for første gang allerede i 2005, har fått store ringvirkninger både inn i politiet og inn i det politiske miljøet i Westminster. For hver dag som går kommer nye avsløringer eller avganger, og spørsmålet som stadig får mer resonans i den britiske opinionen er hva slags konsekvenser dette vil få for statsminister David Cameron. Søndag ble det besluttet at Cameron avbryter sin reise i Afrika for å jobbe med denne betente saken hjemmefra. Mye tyder på at Cameron vil be underhuset utsette sin påbegynte ferie for at statsministeren onsdag skal kunne redegjøre for den siste utviklingen i underhuset. Men mang en politiker har nok også en del spørsmål til Cameron, spesielt etter at politisjefen Paul Stephenson trakk seg søndag.

For både Stephenson og Cameron har ansatt rådgivere fra News of the World. Stephenson ansatte Neill Wallis, mens Cameron ansatte den mye omtalte Andy Coulson som kommunikasjonsdirektør først i partiet, så til sin stab i Downing Street. Som en følge av disse ansettelsene har det vært tette bånd mellom avisledelsen i News of the World og politiet og mellom avisen og Downing Street. Telefonavlyttningen, som begynte i 2005 ved at staben til Prins William ba politiet etterforske mulig avlytting av prinsens telefonsvarere, endte i første runde med at én av avisens redaktører ble straffet. Det førte også til at daværende sjefredaktør Coulson i 2007 trakk seg som sjefredaktør av den Murdoch-eide avisen. Ikke lenge etter ble Coulson ansatt som kommunikasjonsdirektør i det konservative partiet, og i en høring i underhuset samme året sa han at han ikke kjente til avlyttingen som angivelig foregikk i hans egen redaksjon. Det ble hevdet i flere medier den gang at avgangen hans stoppet videre etterforskning fra politiet side. Med den informasjon som nå er tilgjengelig, vet allmennheten at Scotland Yard lot mange av de beslaglagte papirene ligge. Hele bevismaterialet ble aldri gjennomgått. Presset økte på Coulson da en tidligere ansatt i News of the World i fjor høst hevdet at Coulson kjente til avlyttningen og faktisk oppfordret sine ansatte til å bedrive en slik form for journalistikk. Dermed var presset også stort på statsminister Cameron som hadde gjort Coulson til sin mest betrodde og best betalte stabsarbeider etter valgseieren i mai i fjor.

Den 21 januar i år trakk Coulson seg fra sin stilling som kommunikasjonsdirektør for Cameron med følgende uttalelse: ”Når talsmannen trenger en egen talsmann, er det på tide å gå videre”. Da saken igjen begynte å rulle i april i år sto Cameron igjen og så hvordan det hele utfoldet seg. Det som så ut som en ordinær ansettelse i 2007, så på forsommeren ut som et dårlig stykke politisk ansettelsesarbeid. Selv om det hadde kommet advarsler mot å ansette Coulson i 2007, var det naturlig nok ingen som hadde kjennskap til det omfanget denne saken får og vil få. Midt i dette skytset står statsministeren som enda ikke har beklaget eller sagt noe negativt om ansettelsen av Coulson. Sist onsdag hevdet Cameron i underhuset at ”etterforskningen må gå i den retning bevisene leder den”, men han vil ikke dømme eller forhåndsdømme noen i denne saken. Spørsmålet er likevel hva Coulson visste og eventuelt hva han fortalte Cameron om hva som foregikk i avisen. Her kan det foreløpig bare spekuleres i svarene.

Men det er flere enn statsministeren som har spørsmål å svare på. Den andre mektige personen i dette spillet i tillegg til Cameron er naturlig nok mediemogulen og eieren av News International Rupert Murdoch. Både Rupert og sønnen James er innkalt til høring i underhuset, og mye taler for at de begge stiller. Det at de gjør det, sammen med rekke andre avganger og innrømmelser fra Murdoch-konsernet, er store skritt i retning av å innrømme skyld på mange punkter i saken. Den omstritte redaktøren Rebekah Brooks har trukket seg, flere nøkkelpersoner i News International har gått av, Murdoch har trukket budet på 100 % oppkjøp av satelittgiganten BSkyB og han har selv administrert nedleggelsen av den 168 år gamle News of the World.

I den pågående etterforskningen er en rekke personer arrestert, og det forventes at flere arrestasjoner vil bli gjort i de nærmeste dagene. Blant dem er Brooks som ved flere anledninger har beklaget overfor ofrene i avlyttningsskandalen og sier hun føler et ”dypt ansvar” for det som er skjedd. Også News International har beklaget overfor sine lesere i en håndfull aviser, og sier de vil rette opp i feilene de har begått.

Det for tidlig å si hva som vil skje med News International, men det er nok ingen tvil om at mediegiganten består, om dog muligens i en litt annen forfatning enn i dag. Murdoch har svart på de to klareste rådene fra underhuset onsdag, om at Brooks fratrådte sin stilling og at oppkjøpsplanene av BSkyB ble skrinlagt. Om dette er nok til å gjenreise tillitt fra sine lesere er for tidlig å si, men mye taler for at det britiske folk vil fortsette å kjøpe Murdochs andre titler The Sun, The Times og The Sunday Times. Og det spekuleres allerede i når vi får se ”The Sun on Sunday”, altså en søndagsutgave av Storbritannias mest leste avis. News of the World tapte nemlig penger, og kanskje var ikke nedleggelsen en så stort offer for Murdoch som det først kunne se ut. Muligens bruker Murdoch denne krisen til å tenke strategisk i forhold hvordan han ønsker å reposisjonere seg i det britiske markedet når denne krisen har lagt seg. Han har kommet seg ut av vanskelige situasjoner før, selv om denne saken er langt mer omfattende enn de tidligere.

For Cameron er det enda for tidlig å si hva slags konsekvenser denne saken kan få. I og med at det er en såkalt avpolitisk sak, skal det mye til at han og regjeringen blir felt. Og det er hovedsakelig Cameron og ikke regjeringen som er i søkelyset. Det var han som ansatte Coulson og det er først og fremst han som er nær venn av en rekke redaktører og journalister på grunn av sin tidligere yrkeskarriere i PR- og TV bransjen. Uansett hva etterforskningen finner ut, er dette en sak som vil skade omdømmet til statsministeren. Det er også potensielt skadelidende for oppslutningen til regjeringen, en koalisjonsregjering som er skjør nok i utgangspunket, og som har andre vanskelige spørsmål å jobbe med. At alt fokus nå er på telefonavlyttningen er bra for alle delene av forholdet mellom politikere, medier og opinionen, men det fører til at andre spørsmål foreløpig må vike. Koalisjonsregjeringen er kun ett år gammel og den har satt i gang store reformer for å få landets økonomi på fote igjen.

Dronningens tale

Storbritannia og Irland har et langt og turbulent forhold. Dronning Elizabeths besøk i Irland er ikke bare viktig for historien, men også for det fremtidige naboforholdet mellom de to øyene.

Konger og dronninger er ofte sterke symboler i seg selv. Det at de dukker opp forskjellige steder på statsbesøk er vi vant med både i Norge og i utlandet. Ofte er det at de er tilstede viktigere enn hva de sier. Kraften av en tilstedeværelse uttrykker mer og sier mer enn tusen ord kan beskrive. Under den britiske dronningens besøk i Irland er imidlertid både tale, fremtreden og tilstedeværelse på de riktige plassene viktig. Grunnen er simpelthen den lange og vanskelige historien de to landene har sammen, og den maktutøvelse som England og senere Storbritannia utøvde overfor Irland. Statsbesøket er det første av sitt slag siden irene fikk sin uavhengighet fra britene i 1922.

Siden de verbale uttrykkene ble tillagt sånn vekt, var det knyttet stor spenning til dronningens tale i Dublin onsdag. Ville hun beklage britenes oppførsel i Irland? Ville hun i det hele tatt komme inn på sårbare historiske hendelser som påskeopprøret i 1916, den irske uavhengighetskrigen fra 1919-21 og delingen av den irske øye med påfølgende uavhengighet for irene i 1922? Spekulasjonene og spørsmålene var mange før Irlands president Mary McAleese overlot ordet til dronning Elizabeth. For statsbesøket har naturlig nok avstedkommet mange demonstrasjoner og reaksjoner i Irland. Mange av dem har vært knyttet til Nord-Irland, som da forble en del av den britiske unionen da øya ble delt. Og Nord-Irlands korte og brutale historie er i seg selv på mange måter et bilde av de mange hundre årene med konflikt mellom Storbritannia og Irland.

Dronning Elizabeths kollega Henrik VIII, som regjerte fra 1509-1547, var en høyt respektert engelsk konge som var kjent for mange ting. På folkemunne er han kanskje mest kjent for sine seks koner, men Henrik var en viktig konge på et viktig tidspunkt i engelsk-britisk historie. Med Henrik kom den engelske renessansen og reformasjonen, som for øvrig skjedde noenlunde samtidig i England. Komplikasjoner i Henriks privatliv skulle vise seg å få store politiske og religiøse konsekvenser for England, men også for Irland og forholdet mellom de to landene. På 1500-tallet var ikke forholdet mellom den private sfære og den politiske så stor som den er i dag. Da hans første kone, Catarina av Aragon, ble dumpet til fordel for Anne Boleyn, angivelig fordi Catarina var uegnet til å gi Henrik en mannlig tronarving, ble historien fort endret. Henrik søkte paven i Roma om lov til å skille seg fra Catarina, men fikk ’nei’ fra den katolske kirkes overhode. Dermed bestemte Henrik seg for å bryte med paven i 1534 og innføre seg selv som overhode i en ny anglikansk kirke, som da etter hvert ble protestantisk. Catarina var spansk, katolsk, og ble etter skilsmissen behandlet svært dårlig av Henriks hoff. Det likte Spania dårlig. Kriger og invasjoner var vanlig kost på 1500-tallet, og Henrik fryktet at Spania ville gjengjelde Henriks dårlige behandling av Catarina. Han fryktet en invasjon fra Spania, og han var redd for at Spania skulle alliere seg med Englands nabo Irland, som jo også var katolsk og hadde sterke bånd til Roma.

Selv om det i ettertid så lite sannsynlig ut at Irland skulle bli brukt som et startpunkt for en spansk invasjon av England, tok likevel Henrik kontroll over Irland som konge i 1541. Mange engelske nobiliteter ble sent til Irland og utgjorde, sammen med skotter og engelskmenn, som hadde utvandret til særlige nordlige deler av Irland gjennom middelalderen, en sterk engelsk overklasse som gradvis tok over kontrollen fra den iriske overklassen. Konfliktene ble etter hvert lange og mange, både i forhold til landområder, religion, kultur og politikk. Da den britiske unionen ble opprettet mellom England og Skottland i 1707, ble Irland sett på som et potensielt problem, og ble til slutt innlemmet i unionen i 1801. Da trodde London at de skulle få bedre kontroll med irene. Og for å gjøre en lang historie kort; der tok britene skammelig feil. Opprør og uroligheter fortsatte til Irland ble uavhengige i 1922 og i Nord-Irland frem til Langfredagsavtalen ble undertegnet som del av fredsprosessen i 1998. Mange irske nasjonalister ser britisk tilstedeværelse i Nord-Irland som kolonial maktutøvelse og en videreføring av den undertrykkelsen Irland gjennom århundrene er utsatt for. Dette på tross av at flertallet i nord er såkalte unionister, etterkommere etter de engelskmenn og skotter som har slått seg ned der gjennom århundrene.

Fredsprosessen og den tilsynelatende politiske stabiliteten i nord, har muliggjort dronning Elizabeths besøk i republikken. Samarbeidet mellom den britiske og irske regjeringen og de politiske partiene i Nord-Irland har banet vei for et delt internt styre i nord, et bedre samarbeid mellom nord og sør på den irske øya og dermed et bedre forhold mellom Irland og Storbritannia. Mye av atmosfæren rundt statsbesøket handler om å komme frem til en felles forståelse av historien samt se fremover mot en lysere fremtid. Dronningens program handler derfor å symbolsk knytte fortid, nåtid og fremtid sammen på en måte som gir en eller annen form for positiv mening for både irer og briter. Symbolikk har en stor kraft i irsk historie, og kanskje spesielt i den nordirske samtidshistorien. Under konflikten i nord, fra 1968-1998, ble den historiske symbolikken brukt som et aktivt kampmiddel for å bryte ned fienden og presentere sin versjon av hendelsene.

Men denne gangen var også det talende ord viktig. Dronningens tale onsdag var rørende og perspektivet var hvordan vanlige irer og briter har lidd opp gjennom historien som et resultat av det turbulente forholdet landene i mellom. Selv om hun ikke direkte beklaget, gikk hun så langt som en monark kan gå i å uttrykke sympati for de falne. Akkurat som hennes egen symbolkraft, ble talen en sammenfattende narrativ av historie, nåtid og fremtid og om hvordan to gode naboer skal jobbe sammen for at historien ikke skal gjenta seg. Dermed har dronning Elizabeth både gjennom tilstedeværelse og ord gjort det mulig for at det ikke tar nye hundre år før en britisk monark kommer på statsbesøk til Irland.

Vedtar britene nytt valgsystem?

Folkeavstemningen for ny valgreform avholdes 5. mai. Men i Storbritannia tapte avstemningen kampen om oppmerksomheten til det nylig avholdte bryllupet. På én måte henger likevel de to begivenhetene sammen.

Storbritannia er et konstitusjonelt monarki, hvor Dronning Elizabeth II er det formelle statsoverhode i det konstitusjonelle rammeverket. Rammeverket, som består av parlamentet (overhuset og underhuset) og fra 2010 en høyesterett, hviler på en konstitusjon som dog ikke er skrevet i ett dokument slik som for eksempel i Norge og USA. Den britiske konstitusjonen er såkalt ”ukodet”, består av en rekke kilder og kan delvis dateres tilbake til 1215 da Kong Johan ble tvunget til å skrive under på å innskrenke sin egen makt. Britene har lange parlamentariske og konstitusjonelle tradisjoner, men de har likevel et par udemokratiske elementer i sitt rammeverk. Overhuset blir ikke valgt, men utpekt, mens valgsystemet til underhuset underminerer den britiske flerpartistrukturen som er vokst frem i moderne tid.

Selv om 29. april har stått skrevet med store bokstaver i britiske kalendere lenge, er det 5. mai som på kort sikt vil ha størst betydning for den konstitusjonelle sammensetningen. Det er få briter som ikke har fått med seg begivenhetene i Westminster Abbey. Tronarving Prins William fikk sin prinsesse Kate Middleton i en seremoni som til og med overgikk Williams foreldres fra 1981, da Prins Charles giftet seg med Lady Diana. Hele unionen hadde to fridager i forbindelse med feiringen, hvilket betydde at britene kunne følge bryllupet hele fredagen og feire helt til mandagen om de så ønsket. Denne torsdagen er dagen for folkeavstemning og valg i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ingen offisiell fridag, ei heller er det en dag som er blitt viet for mye oppmerksomhet i media. Og det er kanskje heller ikke å forvente at en konstitusjonell reform skal få like mye spalteplass som et kongelig bryllup.

Men det er ikke antall spaltemeter som avgjør graden av viktighet i denne sammenhengen. Folkeavstemningen om konstitusjonell endring, deriblant nytt valgsystem for valg til underhuset, vil kunne endre representasjon og underhusets sammensetning. Det er ingen revolusjonerende endring som ligger på bordet 5. mai. Britene har ingen tradisjoner for voldsomme omveltninger. De tror snarere på saktere endringer – evolusjon og ikke revolusjon. Forslaget til nytt valgsystem bærer preg av dette. Koalisjonsregjeringen, med visestatsminister Nick Clegg i spissen, ønsker folkets syn på om en skal fortsette med dagens system – enkelt flertall i énmannkretser eller bytte til det nye som kalles ”alternativ stemming” – Alternative Vote (AV). AV er ett knepp på sikte mot forholdstallvalg, slik vi kjenner det fra Norge. AV beholder valgkretsene, men gir stemmeberettigede mulighet for å krysse av på flere kandidater enn den ene som nåværende system legger opp til. Kandidatene rangeres fra 1 til så mange en ønsker å stemme på, og ved opptellingen trenger en kandidat 50 % for å bli valgt fra den aktuelle valgkretsen. Får en kandidat mindre enn 50 % i første opptellingsrunde, blir stemmene til kandidaten med færrest førstepreferansestemmer eliminert og vedkommende kandidats andrestemmer blir fordelt på de gjenværende kandidater. Får ingen kandidat mer enn 50 % i andre opptellingsrunde, fortsetter denne prosessen helt til én får over 50 %. I prinsippet må altså en kandidat ha mer enn 50 % i en valgkrets for å bli valgt til underhuset.

Når britene foreslår slike endringer er det alltid kritiske røster. De som fronter ’nei’-kampanjen mener systemet er uoversiktlig, forvirrende, fremmer ekstremist partier og at det fremfor alt er en garanti for svake koalisjonsregjeringer hvor små partier havner på vippen. I tillegg bruker kritikerne den britiske politiske kulturen som argument for å opprettholde status quo; at britene er ikke er vant til koalisjonsregjeringer, de er vant til to store partier som kjemper om makten og dermed sterke flertallsregjeringer. Argumentene for endring er likevel bedre enn de mot. Enkelt flertall avspeilte folks stemmevaner bedre før i tiden enn det gjør nå. For eksempel i 1955 stemte 96 % på Labour og de konservative og de to partiene fikk da 99 % av setene i underhuset. I fjorårets valg stemte kun 65 % på de to store partiene, men de fikk til sammen likevel 87 % av setene. Dette demokratiske avviket er det beste argumentet ’ja’-kampanjen bruker.

Men det er flere gode argumenter for å innføre AV, et system som på en bedre måte vil ivareta det pluralistiske demokratiske Storbritannia. Et nytt system vil føre til færre bortkastede stemmer, mindre taktisk stemming, det vil fremme mindre partier og partier ville måtte appellere til hele opinionen. Slik systemet er i dag kan partiene konsentrere sin valgkamp i de valgkretsene som kan svinge i deres favør. I tillegg til partienes sikre kretser, kan det være nok å vinne mellom 70-100 av 650 kretser for å sikre et stort flertall i underhuset. Disse marginale kretsene er ofte blitt kalt ”middle England”, kreter som har en demografisk overvekt av representanter fra middelklassen. Og de ligger alle i England. Med AV vil partiene i større grad være tvunget til å fokusere på politiske likheter og ikke bare forskjeller, slik det i stor grad fremstår i dag.

AV vil være en etappe på veien mot et mer proporsjonalt system. Men det er langt fra sikkert at reformen blir vedtatt. De siste meningsmålingene viser at ’nei’-siden enda leder med opptil 15 %, selv om noen målinger viser et jevnere løp. Problemet er at koalisjonen er dypt splittet i dette spørsmålet. De konservative har helt fra koalisjonen ble satt sammen i mai i fjor sagt at de ikke ønsker et nytt valgsystem. De vil naturlig nok ikke sparke beina under et valgsystem som har sikret dem så stor politisk innflytelse som de har hatt. For Liberaldemokratene derimot var folkeavstemning om nytt valgsystem en forutsetning for å gå i koalisjon med toriene. Men for et år siden rådet optimismen i partiet i mye større grad enn den gjør i dag, og ”Cleggmanian” herjet i Storbritannia. Året i regjering har ført til krisestemning i partiet, oppslutningen har vært nede under 10 %, og mange av partiets egne medlemmer og parlamentsmedlemmer mener for mange av Liberaldemokratenes kjernesaker er forsvunnet fra den politiske agendaen. Clegg er blitt skyteskive for alle, og taper han denne avstemningen, er det ingen tvil om at både han og partiet er vesentlig svekket. Da vil han i løpet av et snaut år kunne gå fra å være politisk ”kingmaker” til å bli en potensiell syndebukk som kan bli sittende i koalisjonen kun for å unngå regjeringskrise. I det perspektivet ser kanskje umiddelbart prins Williams fremtid noe lysere ut. Hans plass i det konstitusjonelle rammeverket er sikret gjennom arv. Det er en kontinuitet og forutsigbarhet politikere bare kan drømme, selv om kanskje aller mest Clegg er den som hadde trengt det i månedene som kommer. Valg er nemlig noe Liberaldemokratene ser mørkt på for øyeblikket.

Irlands store utfordring

I det økonomiske hardt prøvede Irland har en oppbrakt befolkning gått til urnene. Velgerne har straffet den tidligere regjeringen hardt, men vil den nye få det noe lettere?

Resultatet fra det irske valget overasket ingen. De tidligere regjeringspartiene Fianna Fail og de grønne ble hardt straffet av den irske opinionen, og det er ingen tvil om at velgerne gir de to tidligere regjeringspartnerne skylden for den ekstreme finansielle krisen landet er i. Ikke bare unnlot regjeringen å gripe inn mot spekulantene og bankene, de klarte heller ikke å forhandle levedyktige betingelser på den enorme lånepakken fra EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) Irland sårt trengte. Denne dobbeltstraffen fra velgerne fikk store konsekvenser, spesielt for maktpartiet fremfor noe i Irland, Fianna Fail. Ved valget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 42 %, mens de denne gangen gikk ned til 17, 5 % - en nedgang på antall representanter i parlamentet fra 77 i 2007 til 20 i 2011. Fianna Fail gjorde sitt dårligste valg på 85 år, og denne gangen blir Fine Gael for første gang i partiet historie parlamentets største.

Det nye irske parlamentet skal møtes for første gang 9. mars, og den nye regjeringen blir en koalisjon mellom Fine Gael og Labour, et annet parti som denne gangen gjorde det svært godt. Frykten for den generelle politikerforakten var tilstede, men den slo heldigvis ikke til. En fremmøteprosent på over 70 % tilsier at den irske opinionen gir den nye koalisjonen en sjanse til å bedre utsiktene for det skakkjørte landet. Men det er en formidabel oppgave den nye regjeringen får på bordet. Første prioritet blir å forhandle bedre betingelser på lånepakken, og der har det allerede kommet signaler fra EU om det kan la seg gjøre, selv om den tyske forbundskansler Angela Merkel er lunken til dette. Det fordrer likevel tøffe kutt i den offentlige irske økonomien, en økonomi som allerede er så strupt at tusenvis av mennesker emigrerer fra landet fordi de ikke ser noen fremtid der.

De siste månedene er det stipulert en utvandring på om lag 1000 mennesker i uka. Dette er den unge generasjonen som i ren desperasjon drar til USA, Australia og Canada for å søke jobber som er relevante for deres utdannelse. Få av disse ønsker å forlate landet, men ser ingen andre muligheter siden jobbene i Irland nå er alt for få. Og det er jo nettopp denne kompetansen som disse unge menneskene besitter landet er avhengig av for å komme seg opp av den økonomiske hengemyra. Dermed skal det bli en tøff oppgave for den nye koalisjonen å skaffe nye jobber og muligheter for folk samtidig som de skal håndtere den daglige økonomiske krisen. Kanskje er likevel den viktigste oppgaven til koalisjonen å prøve og snu den negative stemningen som preger republikken for øyeblikket., for det må i alle fall til hvis situasjonen skal bli bedre. Landet har per dags dato en arbeidsledighet på nesten 15 %, og frykten er stor for at den skal stige.

Irland har lenge vært et land som har vært vant til høy arbeidsledighet, fattigdom og stor utvandring. De trodde de var kvitt alle disse problemene da de for et par tiår siden tok steget inn i den moderne verden. Landet kunne på begynnelsen av 90-tallet skilte med en vekst på over 10 % og irene dro til andre land i Europas utkant for å fortelle om investeringssuksessen og hvordan en skulle gå fra å være et jordbruksland i utkanten av EU til å bli en økonomisk stormakt. Landet fikk tilnavnet ”den keltiske tiger”, og ble foregangsland for mange andre.

Fra 2004, da mye av østeuropa åpent seg opp, var irene stolt over at mange ville komme å jobbe der. Plutselig var de et land folk kom til og ikke bare reiste fra. Mange fremmedarbeidere tok jobb i byggebransjen, én av bransjene som for noen få år siden skulle bli begynnelsen på slutten for det irske ”økonomiske mirakel”. Nye byggefelt spratt opp over hele Irland, og det ble bygd overdimensjonerte boligfelt og rett og slett langt flere boliger enn det var folk. Bankene lånte ut en masse penger til lav rente uten sikkerhet for å finansiere det hele, og ingen ansvarlige politikere grep inn for å stoppe galskapen. Optimismen og troen på vekst vedvarte helt til det smalt, prisene sank og bankene satt igjen med lån som ble misligholdt. Betalingsevnen forsvant fra dem som hadde satt det hele i sving.

I dag kan en kjøre gjennom store spøkelsesbyer med halvbygde hus og eiendommer som ingen har råd til verken å ferdigstille eller kjøpe. De har rett og slett mistet sin verdi. Og det er ikke bare i byene dette forekommer, men også på den irske landsbygda. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for den irske regjeringen, forsvant også mange multinasjonale selskaper som hadde etablert seg med lav skatt i på 90-tallet.

Men irene gir ikke opp. Det bærer det høye fremmøte ved valget bud om. De har vært i vanskelige situasjoner før, og landet har en stor stolthet i klare seg gjennom kriser. Nå gir velgerne tillit til den nye Fine Gael – Labour koalisjonen som vil bli ledet av partilederen i Fine Gael Enda Kenny. Som statsminister vil Kenny om kort tid møte president Mary McAleese får å meisle ut en økonomiske politikk som landet kan leve med de neste årene. For håpet og selvrespekten er noe ingen kan ta fra irene. Da har en tatt fra dem selve livshåpet.